Mark Kozelek, Folken, 30. oktober 2010
En eminent musiker med vakre sanger. Men ærlig talt, på en solokonsert med mannen er det faktisk legitimt å gjespe opp til flere ganger.
Del på Facebook01.11.10
Med en voldsom produktivitet som soloartist og frontmann i bandene Sun Kil Moon og Red House Painters er Kozelek en singer/songwriter med en sterk karakter. Hans poetiske visesanger har gledet mang en sjel. Kjellerlokalet Grottene på Folken var tilholdssted for hans avslutningskonsert på den lille Skandinaviaturnéen. Som det minste lokalet på turen var det duket for en intimkonsert, hvor publikumstallet talte i underkant av 50 stykker.
43-åringen framførte solomateriale fra det som etter hvert har blitt til ti album. Sittende alene med nylonstrengeren gjenskapte han sangenes fantastiske og særskilte akustikk. Sirkulerende låtstrukturer, sofistikert fingerspill og variert tuning i en krysning mellom Nick Drake, José Gonzales og Leonard Cohen imponerte, samt hans flotte vokal. De bedagelige visesangene krydres videre med spennende flamencoreferanser.
Kozelek er så absolutt en eminent musiker med vakre sanger. Dette beviste han lørdag kveld i Stavanger. Derimot bar det hele preg av å falle over i gjespekategorien ettersom sangene framstår som alt for like seg i mellom. Musikken fortjener større oppmerksomhet enn spenningen i sangene klarer å framkalle på en livekonsert. Et monotont stemningsleie oppstod, og da Kozelek selv opp til flere ganger bemerket at han var trøtt var det vanskelig å ikke oppleve konserten som en eneste lang vuggesang. Ja, det ble til tider direkte kjedelig.
Høydepunkter var AC/DC-coveren What’s Next To The Moon og Summer Dress fra tiden med Red House Painters. Den sistnevnte tok han gledelig på direkte request fra salen.
Etter tre sanger ut i konserten sa en ellers lavmælt Kozelek selvironisk at han skulle ønske han hadde noe mer inspirerende å by på fra scenen.
Det er synd å si det, men det ønsket jeg også.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Jeg så ham i Bergen, og sitter dessverre igjen med samme inntrykket. Låtene fremstår som mye mer lavmælt enn man er vant til fra platene, og til slutt er det mest interessante det han sier mellom sangene.
konserten i Bergen ble ødlagt for meg at hans kjipe kommentarer. Å begynne med konserten med å klage over å måtte spille på bråkete klubb lager ikkje akuratt god stemning. Spesielt når det var helt knusk stille(med untak av et kasse apparat i ny og ne. Men han e dog en fantastisk musiker, bare synd han ikke velger å iallfall ta et eller to publikumsfrieri.
Komentarene hans gjorde han ikke akkurat til et sjarmtroll, men funket som fin og underholdene motvekt til de lavmente og vakre sangene han fremførte. Artig dissing av han som ikke klarte å legge vekk iphonen sin (selv om det hang flere lapper med som bl.a. inneholdt ordene please, respect, no, video og photo)
Bra konsert og god setlist med både gammelt og nytt materiale. Selv om det selvsagt hadde vært mye bedre med fullt band, så skjønner jeg ikke at noen blir overrasket at "låtene fremstår mye mer lavmælt" når det kun er han og kassegitaren sin.
Nå sa jeg vel aldri at jeg var overrasket, men synes uansett det er helt legitimt å poengtere at konserten fremstod som litt _vel_ dempet. Det er ikke umulig å skape litt dynamisk spenning med en kassegitar, eller innimellom trampe takta litt med foten.
Nå skal ikke jeg sitte her og mene at jeg vet bedre enn Mark Kozelek hvordan låtene hans skal fremføres, han gjør det nok slik fordi han vil at det skal være slik, men for min del kunne han gjerne gjort litt mer ut av det.