by:Larm 2011: Ulver

Sentrum Scene, 18. februar: Deler av det visuelle materialet Ulver presenterte, utfordret grunnleggende sedelighetsgrenser. Det kraftige bildematerialet ble anført av en blanding av ny og gammel musikk.

Relaterte sider:

Ulver

Foto: Erlend Wichne

Det begynte med en soloppgang. På den afrikanske savannen tar en løvinne livet av en sebraunge etter å ha vært på jakt lenge. Naturens brutalitet ble i andre nummer erstattet av det som kan ha vært en grotesk satire mot sexsamfunnet vi kanskje lever i. Publikum fikk se blowjobs, dinglende pupper, angivelige voldtekter og en syk performance hvor en liten djevel og en naken kvinne var rimelig intime.

Homo bestialis

Fra å vise hvordan kropper misbrukes, presenterte Ulver så hva menneskelig fysikk faktisk er. Menneskekroppen ble både hyllet og mystifisert gjennom stupebilder i sort-hvitt., og dette forsterket grusomheten i filmtemaet for neste sang, In The Red. Bilder av Hitlerjungend, nazistisk disiplin og Hitler og hans nærmeste, viste en slags menneskelig svakhet for massesuggesjon. For meg virket det som om Ulver hadde gjort et bevisst valg ved ikke å vise hakekors i filmen. Det er ikke unikt nazistisk å være grusom. Menneskeheten kan gjøres så svak at enhver autoritet kan kontrollere den så lenge de rette faktorene spiller inn. Vi kan også gjøres til dyr.

Da Ulver etterpå viste den totale fysiske nedbryting av mennesker som foregikk i andre verdenskrigs konsentrasjons- og arbeidsleire, ble kontrastene fra det forgudede mennesket til det bestialske og dyriske fremstilt på en så sjelsettende at det satte dype spor i meg og forhåpentligvis også mange andre i publikum.

Det gjør vondt, men samtidig er det en svært viktig påminnelse Ulver kommer med. Slik grusomhet er det kun mennesket som er kapabelt til å utføre. Dersom vi glemmer de gangene mennesket har utført slike bestialiteter mot hverandre, og gjør nazityskland til et begrep i stedet for å bli bevisst på at det er en del av menneskets faktiske indre, skal det ikke så mye mer til enn en autoritær leder før noe lignende kan skje igjen.

Stemte i

Og så var det musikken.

Det lange settet var en spennende blanding av nye og gamle låter. Den første halvtimen leverte de slagere fra Perdition City og Blood Inside, og med det nevnte visuelle uttrykket, satt det som et hardt skudd.

Men hvorfor tar Ulver med seg en gjesteartist så blottet for særpreg som den kvinnelige vokalisten som entret scenen midtveis ute i konserten? Vokalonaniet hun fremførte, var en pine å høre på og burde være forbeholdt freidige piker som Celine Dion. Uten sammenligning for øvrig har heller ikke Kristoffer Rygg den mest utfordrende stemmen å lytte til, så det var en stor feil å ta inn en så glatt kvinnelig vokal i tillegg.

Derimot var opptredenen til Attila Csihar (Sunn O))), Mayhem) et gledelig element som virkelig tok den bekmørke jazz-, elektro-, ambientpopmusikken til et nytt opplevelsesnivå. Med bilder av enorme dønninger i bakgrunnen, fremsto Csihar som en havgud.

Stian Westerhus tok også del i konserten, og støyet hans kom absolutt til sin rett og gjorde det ville i elektorkomposisjonene fullkomment.

Ferdigprogrammert

Et så elektrokompositorisk materiale som Ulver presenterer, er selvsagt vanskelig å spille live uten å ta i bruk store mengder ferdigprogrammerte elementer. Likevel skulle jeg ønske Ulver latet som om de ikke hadde alt klart på forhånd og at det bare var å trykke på en knapp for å få satt låtene i gang.

Men altså: Ulver leverte et meget sterkt show på Sentrum Scene. Det visuelle utfylte tomrommene som fremførelsen av og til etterlot seg. Og gjesteopptredenene til Westerhus og Csihar erstattet etter hvert bildematerialet, som ble mer statisk og mindre symboltungt utover i konserten.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo