• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Smoke Mohawk, Last Train 18. november 2010

Smoke Mohawk er et tøft, stødig og sjarmerende pubrock-band. Ingenting er nytt eller nyskapende, men kvartetten følger en oppskrift som fungerer som bare det.

Robin Sande 

Del på Facebook21.11.10

Smoke Mohawk legger ingenting i mellom, og åpner med en cover av Nick Lowes pubrock-klassiker Heart Of The City. En intens låt med mye nerve, som er akkurat så lang at man alltid ønsker å høre den en gang til. Stemningen er dermed satt. Supergruppen Smoke Mohawk, med Thomas Felberg i spissen, karakteriserer seg selv som et pubrock-band. Da finnes det ikke en mer passende konsertscene enn lille, intime og atmosfæriske Last Train.

Bare en liten avsporing først. Begrepet pubrock stammer fra midten av 70-tallet, og henviser til band som hovedsakelig spilte blues- og gitarbasert rock. Fordi punken på denne tiden var i ferd med å erobre konsertpublikummet, var det ikke mye kredibilitet å hente for dem som spilte blues og back to basic-rock. Lettere var det heller ikke å booke seg inn på konsertsteder. Alle ville ha punk, og bluesrockerne trekte derfor til små, intime puber. Blant de mest toneangivende bandene finner vi Brinsley Schwarz, Rockpile, Love Sculpture og Smoke Mohawks store inspirasjonskilde, Dr.Feelgood.

Nok digresjon. Heart Of The City blir raskt fulgt opp av energiske og dynamiske Reefer and Rent, et av høydepunktene fra Smoke Mohawks debutalbum, The Dogs Are Truning Red. Reefer and Rent er imidlertid ikke bare en flott rockelåt, den bringer også frem Felbergs utstuderte sans for rock. Smoke Mohawk er nemlig til minste detalj en blåkopi av et prototypisk pubrock-band, og Felbergs mimikk og stemmebruk bærer unektlig preg av lange studier av artister som Alice Cooper, Van Halen, Montrose og Head East.

I Last Trains trange lokaler er det også mulig å oppnå intim kontakt med publikum. Gjennom kroppsspråk og underfundige kommentarer mellom låtene skaper Felberg den gode, lune stemningen man nettopp forbinder med back to basic-rock.

Foruten materiale fra The Dogs Are Turning Red, bydde Smoke Mohawk også på smakebiter fra et nytt album med release i mars. Det er kanskje unødvendig å føye til at også dette var tradisjonell bluesbasert rock, uten store overraskelser. Det fine med Smoke Mohawk, og Last Train for den del, er nemlig at man alltid vet hva man får. Det er ikke nødvendig å fikse på noe som allerede fungerer, og nye trender kan seile sin egen sjø.