by: larm: Indie for folk flest?

- Det er ingen tvil om at det by:larm som startet som et idealistisk forum på 90-tallet, har blitt mer mainstream og kommers. Det ble helt tydelig når festivalen tok over Oslo, mener vår rapportør.

DAG 1, torsdag 21.februar
Kl 14.00
Jeg har endelig ankommet Gardermoen etter SAS’ obligatoriske times forsinkelse på ruten London-Oslo. Sitter på flytoget, puster ut og kjenner forventningen foran helgen kile i kroppen. Det er første gang by:larm holdes i Tigerstaden, og jeg tenker på alle de fantastiske nye bandene jeg skal se. Har nye rosa Skullcandy's, og setter på Radioheads In Rainbows mens jeg raser forbi åkrer og skog.

Kl. 15.00
Veksler inn billett i bånd i boden på Youngstorget og er imponert over hvor stort VG-teltet er. Det er ingen tvil over hvem som er hovedsponsoren her i gården gitt. Har selvfølgelig glemt studiebeviset mitt, men svensken bak skranken er kul.

Kl. 15.30
Nå sitter jeg på bagen min i det enorme VG teltet og lurer på hvem som slapp inn alle de blonde UGG-sko boblejakke-jentene, når dette liksom skal være litt indie. Indie for folk flest? Jeg tenker at det umulig kan funke, i det en tyggis-smattende jente med verdens største fake diamanter i ørene måler meg med blikket. Jeg hadde glemt at folk ser på hverandre i Norge.

Kl. 16.00
Verdens søteste Maria Due går på scenen, og oppmøtet er veldig bra til tross for at det er frokosttid for de fleste hardcore musikknørder. Publikum er dermed noe blandet, men Marias smygende bossanova og Joni Mitchell-lignende stemme balsamerer sjelen min og ruster meg noe for det jeg har i vente.

Kl. 18.00
Jeg er hjemme i leiligheten til mamma på Frogner, og skulle ønske at noen av scenene var lagt til vestkanten også. Dette er bydelsdiskriminering!

Kl. 20.00
Møter en venninne i Brugata og spaserer mot John Dee for å se DonkeyBoy som jeg er nysgjerrig på siden de visstnok skal være nye 120 Days, og shoegaze dessuten er min greie. Vi kryper inn i mørket på John Dee og finner et bord, hurra! Kveldens første øl.

DonkeyBoy fanger meg ikke, jeg er i den fasen hvor jeg er drittlei fem gutter som har tatt veien rett fra ut kjelleren og opp på en scene. Jeg vil ha noe nytt. DonkeyBoy høres ut som et hvilket som helst indierock-band, og jeg lukker ørene.

Kl. 20.20
Vi stikker før DonkeyBoy har gått av scenen. Vi går inn på naboen Rockefeller, og klatrer opp på galleriet. All That and a Bag of Chips har akkurat gått av, og jeg forbanner meg selv at jeg ikke studerte programmet nøyere, helt til en mørk gudinne går barføtt på scenen. Ved første øyekast vet jeg at dette er bra, det er Haddy N'jie.

Kl. 20.40
Jeg fikk rett! Haddy er fantastisk! Hun fikser både enormt mye vokaltrøkk og silkestemme på en og samme tid. Før siste sang sier hun noe som: - Denne siste sangen handler om når det er lyst og man lengter tilbake til mørket. Fy f... som jeg digger å gå inn på en tilfeldig konsert for å sitte igjen med en ny favorittartist.

Kl. 22.00
Spaserer mot Blå, for å være ute til Lykke Li i god tid (tror jeg). I det jeg svinger rundt hjørnet blir jeg møtt av en veldig lang kø. Alle med delegatpass svinser rett opp til døren og går inn, vi må pent nødt bli stående å vente. Apartheid. Etter ti minutter, da køen kanskje har beveget seg 2 cm. i riktig retning og 3 tilbake, begynner vi å studere programmet etter et annet sted å gå. Men jeg er sta, og SKAL inn. I det Lykke Li begynner på hiten I'm Good I'm Gone gjør køen et kjemperykk og plutselig befinner vi oss inne i gangen i det minste, men det er for mye folk, vi kan ikke se scenen i det hele tatt og venninnen min er keen på en øl. Etter hva jeg kan høre gjør Lykke Li en glimrende opptreden.

Kl. 23.00
Vi er på Upopulær. DJene W+M's glimrende klubbkonsept, som har tatt mye av inspirasjonen fra London klubb scene. Dette er i regi av Plan B, og de har tydeligvis gjort en dårlig markedsføring, for når klokken slår tolv, kan jeg telle Clubkidsa på alle fingrene og tærne jeg har, og denne kvelden pleier vanligvis å være mer eller mindre full.

Kl. 00.30
På vei mot Garage. Siden jeg dessverre gikk glipp av The Lionheart Brothers når de spilte i London for litt siden, er det flott at de spiller hver dag under by:Larm, selv om det er litt merkelig at et såpass profilert band spiller på en festival som visstnok skal fronte ny norsk musikk.

Kl. 00.40
Hm. Det er ingen kø utenfor Garage, og vi spaserer rett inn og kravler ned trappen til kjelleren. Som er stappfull av folk, men akkurat passe til at man kan bevege seg fritt. Det er mørkt og Lionheart Brothers er i full gang med å rigge scenen.

Kl 00.50
Røykmaskinen går på fullt i det bandet går på scenen til publikums jubel. Marcus tar mikrofonen og introduserer resten av bandet før de begynner på Hero Anthems. Det er god stemning, folk synger med og nikker hodene anerkjennende i takt. Guttene spiller fantastisk, nydelig, magisk, bra. Det er lett å se at låtene er grundig innøvd over tid og selv min emo-kompis mer enn overlever denne konserten. Til og med når jentene på første rad begynner å hoppe i takt til hiten 50 Souls, som etter min mening er bandets akilleshæl. Jeg går på do imens.

Kl. 02.00
I seng med dynen godt opp over ørene ønsker jeg Jon Blund velkommen.

DAG 2, fredag 22. februar
Kl. 21.50
Jeg køer utenfor Cosmopolite for å se 22. Jeg har mildt sagt høye forventninger til bandet består av tidligere medlemmer fra blant andre Gåte og Motorpsycho.

Kl. 22.05
Jeg vet ikke helt hva slags ansiktsuttrykk jeg skal gi hjernen min beskjed om å forme, siden jeg er verdens verste poker tryne. Jeg står sånn cirka midt i salen og ser rundt meg, noen ser forundret ut, andre smiler, noen er rett og slett født med pokerfjes.

22 er rart. Jeg prøver å holde munnen min igjen, for ikke stå og gape. Musikken er fantastisk, overveldende og merkelig på en og samme tid. Er dette teater, performance eller rock?

Alle i bandet har forskjellige farger, det betyr her altså at de har en farget lys spot og klær i en og samme farge. Vokalisten er blå, bassisten rød, gitaristen grønn og trommisen lilla. Dette er definitivt progrock, men musikken er litt overalt og flørter både med Björk og Vast. Bandet er i hvert fall veldig levende og gitaristen og bassisten hopper rundt i en liksom fektekamp, ledninger flyr hit og dit og jeg holder meg for munnen og tar et skritt tilbake sånn i tilfelle en av de skulle finne på å stupe rett ned i publikum.

Musikken deres er vanskelig å følge på grunn av de kjappe vendingene, som kan forklare den overveldende følelsen jeg har i det jeg snur og går gatesmart under den siste sangen for å unngå kø på vei ut.

Kl.22.30
22 levde ikke opp til forventningene i det hele tatt. Det vil si, aldri hadde jeg forventet dette. Det er første gang på lenge at jeg har blitt overveldet av en konsert. Vilt!

Kl. 22.35
Jeg datt tilfeldigvis inn på Rockefeller, og befinner meg på metalkonsert. Jeg spilte i metallband når jeg var tenåring, selv om vi var rævva, merket jeg fort den positive effekten av å spille i band kan ha på utenforstående. Disse heter Sonic Syndicate, og er fra Sverige som så mange andre band på by:Larm. Jeg kommer på den nyåpnede svenske restauranten på Brick Lane og lurer på om svenskene prøver å ta over verden.

Kl. 22.40
De seks bandmedlemmene i Sonic Syndicate har djevelsk mye trøkk, to vokalister og en kvinnelig gitarist som har mer baller enn menn flest. Musikken deres er så pumpende rytmisk at det er umulig å ikke bli fengslet der jeg tripper på høye heler i en søt liten kjole mellom alle de svartkledde metallerne. Jeg husker hvor vondt jeg pleide å ha i nakken etter en time med headbanging og nøyer meg med å nikke i takt som. En fyr i Sonic Syndicates-trøye synger med på alle tekstene og banger som det skulle vært hans siste kveld, og viser seg å være den mest iherdige, men stemningen er ellers god i Rockefeller anneks.

Kl. 22.55
Jeg tar en sigg og kan forstå at så mange digger metall. Det er noe ekstremt engasjerende over disse konsert, som man sjeldent finner hos andre musikk sjangre.

Kl. 23.10
Jeg er utenfor Stratos for å få med meg Lykke Li (etter gårsdagens mislykkede forsøk), Kleerup, Mapei og Lipstick, med Ådnes og Charlottes (respektive fra 120 Days og MTV) DJ sett. Stratos er et av mange arrangement som er lukket(for alle med delegatpass og artister), men Plan B har lovet bort 100 gjestelisteplasser og jeg har håndhilst med noen av de rette personene opp igjennom årene. Det betyr absolutt ikke at jeg føler meg bedre enn deg, heller motsatt. Lukkede arrangement er ofte de kjedeligste og jeg digger Ola og Kari så mye mer, men det er hit kompisene mine skal.

Kl. 23.20
Sånn ute av det blå klistrer dørvaktene opp et skilt som sier at gjestelisten ’ikke gjelder’ og summingen i køen skrus på maks. Jeg blir jævlig sur fordi jeg kunne vært på en konsert akkurat nå. Alle vennene mine begynner å ringe rundt (de har artistpass og er derfor sikret inn) for å prøve å finne ut av hva som skjer.

Det viser seg at by:Larm som hadde lovet Plan B 100 gjestelisteplasser plutselig har ’tatt det tilbake’ sånn cirka fem minutter før Lykke Li skal til å gå på scenen. Flere folk ser veldig oppgitte ut og F-ordet kan sikkert høres ned til Brugata. Kanskje ikke så veldig heldig når det kommer til goodwill den der altså, og fryktelig uproff etter min mening.

Kl. 00.20
På grunn av gjestelisteproblemet, som løste seg for min del, misser jeg Lykke Li igjen og kan velge imellom å sitte og chatte med kompiser og drikke øl eller stikke på Kleerup. Jeg vil sitte litt og Ådne og Charlotte er i full gang med sitt DJ-sett. Det er bransjetryner overalt og alle sitter i sine små klikker. Jeg møter de samme folkene jeg pleier å møte, noen journalister, film og musikkfolk og det er jo alltid hyggelig det.

Kl. 01.00
En DJ kompis fra London kommer og vi stikker opp på taket av Oslo (øverste etasje på Stratos) og drikker drinks til utsikten.

Kl. 01.30
Mapei fra Sverige - har jeg gått glipp av noe? Er Norge og Sverige i union igjen? - går på, og de er sykt bra. Perfekt klubbmusikk, veldig rytmisk og nytt. Anbefales på det sterkeste.

Kl. 03.00
Jeg er i andre eatasje på Stratos og svinger meg vilt etter kanskje litt for mange rom og cola. Hvis du skal teste en av de nye klubbene i Oslo, sjekk ut Lipstick, den norsk amerikanske DJ duoen mikser helt feilfritt live og setter alltid på det beste av up and coming electro. Rommet syder og folk er i godt humør. Beste kvelden ute på lenge.

DAG 3, lørdag 23. februar
Kl. 19.30
Jeg må innrømme at jeg hadde lunch til middag i dag, men er kvitt den verste skallebanken i det jeg setter meg på 13-trikken, destinasjon Sub Scene.

Kl. 20.00
Hiawata! Er på scenen med sin kjedelige indiepop. De kan instrumentene sine godt, men det er noe litt for skoleflinkt over hele greia for min smak. Keyboardisten derimot er en spenstig kar det er gøy å se på og står i fin kontrast til resten av bandet som mer eller mindre står rett opp og ned og spiller låt etter låt. Hadde det ikke vært for han hadde jeg nok sovnet. Konsertopplevelsen minner meg om første gang jeg så Kent live, hvor The Melody Club som da var oppvarmere var mye mer imponerende enn hovedbandet i seg selv.

Kl. 22.00
Pølse på 7-Eleven.

Kl. 22.30
Jeg er på Sentrum Scene og står helt bakerst og kikker over alle de dansende folka og opp på Chris Lee. Han hadde en hit i fjor sommer som nesten gikk meg på nervene, men er her i kveld grunnet en gjennomlytning av demoen hans i høst. Karen er rett og slett sinnssykt musikalsk, og ikke redd for å pendle mellom ulike sjangre.

Kl. 22.40
Chris Lee bringer mye vitamin D til nordmennene i kveld, der han stråler som en sol bak kassegitaren sin (jepp, han er rappens trubadur) og høres like bra ut live som på plate.

Kl 23.00
Ja, jeg vet at det er for lite kvinnelige indieband og slik, men kanskje dette er en sjanger gutter generelt gjør best? Ikke vet jeg, men jeg har trøkka meg igjennom den stappfulle bakgården på Mono (som er det eneste stedet klærne mine har endt opp med å lukte mer røyk enn før røykeloven) Jeg er på Miss Motor, og synes de også er kjedelige. Huff så mye kjedelig musikk det er der ute. Jeg har gått lei indieband som tråkker opp allerede nedtråkkede spor- finn på noe nytt 'a!

Kl. 23.10
Jeg klarte ti minutter med Miss Motor, fem unge jenter på kassegitar. Gjesp!

Kl. 23.15
Vil være tidlig ute til 120 Days, så jeg spaserer mot Nomaden.

Kl. 23.30
Blir slått rett i fleisen av køen og angrer bittert på at jeg ikke har prøvd å komme meg på en gjesteliste. Nomaden er stappfull, og man må i tillegg betale for å komme inn, noe jeg ikke hadde anelse om, og heller ikke er så veldig keen på.

Kl. 00.00
Jeg er en ekte klubbkidd og stikker på Get Dancey på Stratos, og kjenner min tredje dag i strekk med promille på kroppen. Kryper heller opp i sofaen med en kompis. Digg! Jentene i Get Dancey kan ikke mikse for en femmer, men spiller akkurat det de digger og det er som oftest veldig dansbart - alt fra Klaxons til et band du aldri har hørt om før.

Kl. 01.00
Erlend Øye danser på bordene og viser fingeren til folk, og det er hæla-i-taket stemning.

Kl. 01.30
Jeg bestemmer meg for å gi meg mens leken er god, møter på John Erling fra Lo-Fi Man, et "up and coming" undergrunnsband som ikke spilte på årets by:larm, på vei ut, og springer ned trappen på vei ut i Oslonatta.

Kl. 01.40
Jeg går over Stortorget og krysser Karl Johan på vei hjem. Liveunderholdningen i form av offentlig urinering, høylytte fyllekrangler og en jente som står og spyr utenfor Deli DeLuca er som før. Det er mer eller mindre folketomt fra Solli plass og opp Bygdøy Allé, og jeg nyter det etter en uvanlig folksom helg i Oslo.

Dagen derpå

Jeg er på flyet midt over Nordsjøen et eller annet sted, på vei tilbake til London og åpner det siste Plan B. Jeg stopper opp ved intervjuet med bookingsjef Runar Eggesvik hvor han sier, og jeg siterer: ”Vi har etablert oss som den viktigste aktøren for internasjonale interesser. De (utenlandsk musikkindustri) drar jo til oss for å se skandinaviske artister. Så kanskje vi kan være i Berlin, kanskje London?”

Det jeg mener by:larm gjør feil er å vike fra sitt originale konsept. Norsk presse uttrykte forståelig nok sin begeistring for over 400 påmeldte utenlandske delegater, hvorav 100 fra Storbritannia. Skandinavisk musikk er voldsomt i vinden for tiden, og det er utrolig moro, men jeg tror et overambisiøst kompromiss kan ha uheldige følger for by:larm.

Mye av fascinasjonen for skandinavisk musikk ligger nemlig i det eksotiske. Med flere profilerte enn ukjente band, en uforståelig høy svenskekvote og et vikende konsept er jeg faktisk ikke så spesielt imponert av årets by:larm.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Terje Isungset - Middle of Mist

(NOR-CD)

Det finnes knapt grenser for kreativiteten til perkusjonisten Isungset.

Flere:

Foster The People - Torches
Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass