• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Høst #2

Mørke bygdedyr, melankolibyger og plaskende regn, men også krystallklar luft og fascinerende fugler. grooves Magne Johnsen er i høstmodus, og byr her på et soundtrack til årstiden.

Magne Johnsen 

Del på Facebook23.09.09

Sommeren er vage minner i nord. Dagene er kortere, kaldere og våtere. Det er umiskjennelig høst, årstiden mange hater og andre igjen ser frem til. Høst er bra. Ut til fjells for høsting av overskuddet i en natur som gir oss fargesprakende eksplosjoner før vinterdvalen snart er et faktum. Hjem igjen til konserthøsten og økende aktivitetsnivå i kulturtilbudet. Høst har masse digg i seg, men er også tiden der ettertenksomhet og tungsinn setter sitt spor. Og nå er den her igjen med sine melankolibyger - her er noen anbefalinger til lydsporet:

Stein Torleif Bjella – Psykisk Kan Du Vera Sjøl
Stein Toleif Bjellas solodebut Heidersmenn har satt seg under huden som en av årets aller, aller beste plater. Med hudløs ærlighet og et språklig univers der bygdedarkness og fortettet stemning gjennomsyrer tekster som beretter om et liv i Øvre Ål, står den tidligere Tolv Volt-sangeren frem med nærhet, dialekt og varsomme toner, der bygdedyret klorer på veggen, men der også sanger om kjærlighet, sorg, opphav og identitet er med på å gjøre platen, som musikalsk har spor fra så vel Townes Van Zandt som Gene Clark, til en kunstnerisk opptur og en av årets aller hyggeligste overraskelser.

Engelsk eller norsk? Jeg skal ikke ta den diskusjonen her, men det bør ikke herske noen tvil om at Heidersmenn vinner på Hallingdal-dialekt. Gleder meg stort til å få oppleve den musikalske hedersmannen i levende live om ikke lenge. Som oppladning kunne jeg egentlig plukket ut hvilken som helst låt fra platen, men ender likefullt opp med misantropiske Psykisk Kan Du Vera Sjøl.

Nemlig.

Son Volt – Jukebox of Steel
På vei gjennom Nord-Troms med ville fjell og frådende hav som kulisser. Kursen er nok engang satt mot nord, med fiskestang og utstyr for friluftsliv i bagasjen. Denne gangen er også hagle og ammunisjon med. Rypejakten, høstens vakreste (og blodigste vil nok noen hevde) eventyr står for tur, etter noen timer i bil gjennom et av Norges flotteste landskap. Som lydspor duver American Cental Dust, Son Volts flotte kunstneriske comeback av året, over anlegget.

Akkurat da skydekket åpner seg og Lyngsalpene åpenbarer seg med sol på sine snødekte topper, flommer Jukebox of Steel ut av høyttalerne med himmelsk flotte steelgitarer og et refreng til å dåne av. Det gjorde jeg heldigvis ikke, men la det ikke herske noen tvil om at siste låt på American Cental Dust er forførende der den biter seg fast i øret med smektende countryrock, og glatt fremstår som et triumferende utropstegn på en av årets fineste plateutgivelser. Høstmusikk god som noe.

Bill Callahan – Too Many Birds
Krystallklar som lufta når sola står opp på morgenkvisten i september. Bill Callahan tar opp eksistensielle spørsmål med språklig lekenhet og bittersøt melankoli som formelig svever ut av høytalerne med lyden av vingeslag i det fjerne. Too many birds in one tree, fastlår Smog-høvdingen midtveis i årets suverene Sometimes I Wish We Were An Eagle, et album der fascinasjonen av fugler er mer enn fremtredende. Som symboler, men også med sin fysiske tilstedeværelse, møter vi denne gangen mange bevingede vesener i Callahans nakne bekjennelser.

På en plate der brudd og såre følelser avgjort setter sin klo, og der Callahan også tar farvel med Gud, pakkes tekstuniverset inn i musikk som på sitt beste føles som et lunt ullteppe en kald regnfull kveld på hytta. Med duvende anslag, silkemyke vendinger og en rusten røst fra dypet er Too Many Birds et fint punktum etter en lang dag på fjellet, der jakt etter velsmakende ryper har gitt tellende resultat i sekken.

Magnolia Electric Co - Hope Dies Last
Postkort fra skyggenes dal var en av karakteristikkene Magnolias Josephine fikk her på huset noen måneder tilbake. Årets utspill fra Jason Molina & Co er preget av dødsfallet til bandets turnébassist Evan Farrell, men er så vist ikke noe gravferd av den grunn. Tvert imot, Josephine er en skive som har vokst over tid og fremstår som nok en reflekterende hyllest til (det problematiske) livet, delikat pakket inn i et musikalsk americana/folk-landskap der det umiskjennelige soundet til et av 2000-tallets beste band også i år får denne skribent mo i knærne.

Hope Dies Last er en enkel, men likefullt svimlende vakker bekjennelse fra en Jason Molina som ikke trenger å bevise noe lenger. Som tekstforfatter og låtsmed har han, fra tiden med Songs Ohia på nittitallet, via transformeringen til Magnolia og ispedd to soloalbum, ettertrykkelig skrevet seg inn blant de store i sin tid. Magnolia Electric Co er i ferd med å avslutte 00-tallet på samme imponerende vis som de har vært hele den humpete veien i dette tiåret. Noen små hvileskjær til tross, Jason Molina gir oss fremdeles en stemme som berører og historier som fascinerer og beveger. Dagens utvalgte er et godt eksempel i så måte, for pakket inn i musikk herfra til isende mørketid er Hope Dies Last et glimt av eh, håp i det høstlige drittværet i nord.

Reigning Sound – Dangerous Game
Nok sutring, selv om trøblete kjærlighetsliv er bærebjelken i Greg Cartwrights tekster (også) denne gangen. Faktisk kan Love and Curses, Reigning Sounds nye og knallgode plate, sees på som en temaskive om forelskelse og kjærlighetssorg, men uten et sekund føles pinlig sutrete av den grunn. Med temaet hjerte/smerte overgår Cartwright det aller meste i musikkindustrien når han vrenger sjelen med sin rue røst, en stemme fylt til randen av ufiltret sårhet og barske følelser. Reigning Sound blander bøyd country og soulfull folkrock med garasjerockens energi, og har levert noen ypperlige plater dette tiåret, der spesielt Time Bomb High School fra 2002 står igjen som en musikalsk kruttønne.

Love and Curses kan meget vel være bandets beste, platen fremstår i alle fall som en av årets mest potente rock’n’roll-utgivelser. På sitt femte album viser Memphis-bandet seg igjen frem med stort hell når historisk skrammel braker sammen til forfriskende ferskvare. Såre ballader blandes med utblåsninger som overbevisende røsker tak i en halvgammel skrott som for en stakket stund glemmer sine naturlige begrensninger. En ordentlig anmeldelse av skiven er neppe så langt unna, så vi lar detaljene ligge - og musikken snakke. Av mange topper velges flerrende Dangerous Game, en låt som øyeblikkelig får meg ned i knestående med et hissig bankende hjerte, mens jeg hyler med på refrenget:

It’s true what they say
love is a dangerous game
but I love you just the same
as I did when you called me
your baby

Her kan du forøvrig lese Høst1 .

Foto: Rype i rødt av Tor-Harry Bjørn, Stein Torleif Bjella av Tonje Li, Son Volt av Mark Ray, Bill Callahan fra hans MySpace og Magnolia Electric Co av Dylan Long