Konsert: Noxagt

So What!, 27/8-2003 Publikum: Ca. 50

Det er så merkverdig stille. 1000 bier har akkurat flydd sin vei, og etterlatt en summende, ubehagelig stillhet. Hodet føles tomt og innholdsløst nå etter å ha blitt utsatt for et hissig angrep av Noxagt. Trioen som benytter bratsj, trommer og bass som våpen, slapp nylig voldsomme Turning It Down Since 2001 (Safe as Milk, 2003). Etter at den har fått tid til å sette seg blir man jo vitterlig en smule spent på hvordan de klarer å få ut låtene på scenen. Sist bandet spilte her i byen var det på samme kveld som Oval (Blå) og Essex Green (Mono) (bare for å illustrere hvordan konsertsitusajonen kan være en vanlig hverdag i hovedstaden...). Da forsøkte de seg med å bruke produsenten Billy Anderson (Melvins, Earth, Sleep) som vokalist. Mine kilder forteller at det ikke var altfor vellykket, men Noxagt har uansett rykte på seg for å være et fremragende liveband.

Noe det viste seg at de var også denne kvelden på So What! Det hele åpnet både varsomt og vakkert i samspill mellom Nils Erga (bratsj) og Kjetil Brandsdal (bass). De langsomme dronene Erga skrapte ut av instrumentet sitt kunne nærmest minne om de gamle arbeidene til LaMonte Young og John Cale, og bidro til at publikum fikk tid til å stålsette seg for kommende hendelser. For det er med en voldsom kraft trommeslager Jan Christian Kyvik etterhvert tar hånd om rytmene her, han slår seg tidvis inn i svartmetall-land med mektig intensitet. I takt med hans inntreden begynner Brandsdal med ditto basspill og Erga jobber seg opp mot de store høyder. I øyeblikk er det som å høre desperate menneskeskrik hyle ut av instrumentet han holder i hånda. Da Noxagt har etablert seg er de ikke lette å roe ned fra sitt høylydte - meget høylydte reir av folk, metall og støyrock. De balanserer for meg like i nærheten av den fryktelige folkmetal genren, men har heldigvis et uttrykk som bedre fremhever både galskapen og brutaliteten enn hos den gjengse ridderrocker.

På stående føtter kjente jeg igjen flere låter fra Turning It Down..., som Mek It Burn og ikke minst fryktinngytende Swarm som de dro igang mot slutten av konserten. Da hadde Erga kastet skjorta, og i et infantilt øyeblikk så jeg ham for meg som en ond skikkelse fra et eller annet folkeventyr der han kastet på middelalder-håret sitt og svingte planken som en besatt spelemann fra helvete.

Noxagt kan være en fryktelig opplevelse på både godt og vondt. Det er et av våre mest merkverdige band, og vel verd å få med seg. Men husk for alle del ørepropper.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo