Konsert: Opeth

Rockefeller, Oslo 19. august 2005.

Det var et utsolgt og dedikert Rockefeller som ønsket svenske Opeth velkommen denne kvelden i Oslo. Bandet har fått en høy status i mange ulike kretser for sin blanding av progressiv hardrock, symfonisk melankoli og dødsmetall. Det beste foretaket i bandets mangeslugne platekarriere er nok fremdeles Deliverance (2002), men også stillferdige Damnations (2003) og årets Ghost Reveries, en videre utvikling inn mot mer komplekse og progga tendenser, er plater av høy kvalitet og lang holdbarhet. Opeth bidrar til å vise nye veier i en genre som tenderer til å være preget av stillstand og forutsigbarhet.

Siden Ghost Reveries fremdeles er såpass fersk, så skulle man vel tro at de ville sentrere konserten rundt denne, men de foretrakk heller å sveipe gjennom store deler av sin karriere, med en jevn fordeling av låtmaterialet fra debuten My Arms Your Hearse (1997) og fremover. Det fungerte godt, Opeth har alltid vært et band i utvikling, men også hatt en bestemt retning uten de store feiltrinnene. De kan derfor plukke ganske fritt uten å endre fokus. Konsertens beste deler inkluderte blant annet det utrolige tittelkuttet fra Deliverance, In My Time of Need (Damnations), tittelsporet fra Blackwater Park (2001) og ikke minst den primale Demon of the Fall (ekstranummer). De mange emosjonelle bruddene som ligger bakt inn i disse lange, episke låtene gjør at Opeth hele tiden er et band som bør holde publikum på tå hev.

Vokalist Mikael Åkerfeldt er begunstiget med en stemme som kan veksle mellom ren vokal og seriøs growling på enestående vis, og han bærer store deler av bandets originalitet på sine skuldre. Åkerfeldt, som for øvrig var i storslag denne aftenen, og brukte god tid til å more seg med publikum mellom låtene, har et presist band rundt seg som både er tighte og lydhøre. Selv om de leverte en konsert med et spenn som de færreste i samme gate er i nærheten av, kan man likevel sette fingeren på et par punkter av mer negativ art. For det første var lyden merkverdig lav, og i de hardeste partiene savnet jeg faktisk enda mer trøkk og brystspark. På de rolige delene ble dette et enda større savn, og det snakkesalige publikummet bakover i salen klarte fint å overdøve Opeths mer søkende eller atmosfæriske side. Det er jo nettopp denne vekslingen som skal besørge bandets dynamikk, noe de viste til fulle på Deliverance. Live ble det tidvis et påtrengende savn av mer spenning her, og jeg følte et noe uutnyttet potensiale av eksperimentell art i større grad enn på de gjennomarbeide platene.

Når dette er sagt, Opeth leverte det de skulle og svarte (nesten) til de høye forventningene som ble stilt i forkant.

[Oppvarming var norske Extol, men denne anmelder rakk ikke deres gig, som etter manges mening hadde vært meget bra]


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Little Axe - Hard Grind
Kaospilot - Shadows