Øya 2011: Shabazz Palaces

Eksperimentelt og hardtslående fra Shabazz Palaces, som til tider var ren nytelse.

Relaterte sider:

Shabazz Palaces

Foto: Bjørnar Håland / Øyafoto

Da beskjeden om at Q-Tip avlyste alle Europa-konserter og dermed også sin opptreden under Øyafestivalen kom, var det nok mange som trakk et ikke overrasket, men likefullt tungt sukk. Som rappioneer i gruppen A Tribe Called Quest, og det par år gamle comebackalbumet «The Renissance», kunne Q-Tip ha blitt en av sommerens virkelig store konsertopplevelser. Å kalle Shabazz Palaces oppgave med å fylle tomrommet etter raplegenden vanskelig, vil være en enorm underdrivelse.

Da noen likevel skulle stå på Vika-scenen på samme tidspunkt som Q-Tip, er ikke den lynraske ombookingen til Shabazz Palaces helt dum, gruppen som er satt i sving av tidligere Digable Planets-medlem Ishmael Butler, viderefører den samme jazz og space-influerte hip-hopen som A Tribe Called Quest sto for, med klare nikk til både tidlig OutKast og gatesmartheten til Ultramagnetic Mcs. Mange vil nok hevde at Shabazz Palaces er en futuristisk hip hop-gruppe, og den utslitte merkelappen «rapens redningsmenn» er allerede et tungt etterslep, men det er den klassiske Emcee – Dejaay forholdet som dyrkes på debutalbumet «Black Up» og som også kommer til uttrykk i liveformatet. Butler rapper med stødig flow, i samme stil som nevnte Outkast-medlem Andrè 3000, mens hans kollega henger med på store afrikanske trommer og kor.

Til tider eksperimentelt og hardtslående, med innflytelser fra midtøsten og afrika i sitt lydbilde, er Shabazz Palaces et moderne og frempekende rapduo. For de som husker gjennombruddskraften i A tribe Called Quests «People's Instinctive Travels and the Paths of Rhythm» vet hvor lite nytt det er i å lappe sammen sjangere, leke med religiøse stereotypier og sample alt fra The Beatles til Frankrikes nasjonalsang – men hvis noen likevel skulle finne på å overta tronen som undergrunnsrappens frontfigurer har Shabazz Palaces sannelig lagt et godt grunnlag, både på scene og på plate.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

(Columbia)

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere:

Pat Jordache - Future Songs
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People