Konsert: Dave Holland Quintet

Cosmopolite, 12. mai - 06. Potensiell musikkhistorisk stadfesting.

Når Dave Holland og hans medmusikere skal spille på verdens scener, opplyser medier på forhånd hvem de tidligere har spilt med. Namedroppingen skal lokke publikum på konsert, det er faktisk ikke måte på hvor ettertrykkelig referansene nevnes. Det er mulig disse gigantene av jazzartister har hatt innvirkning på spillet, men det tilhører på en måte fortiden. Nå står Dave Holland Quintet selv på scenen og skriver sin egen musikkhistorie – jeg blir ikke forundret om man en gang i fremtiden bruker dette bandet som et knute- og referansepunkt.

Nyskapende var det ikke, men på Cosmopolite fredag var det i hvert fall et lite stykke magi ute og gikk.

Hollands kvintett har eksistert i snart ti år. De har som band gitt ut en del plater på ECM, og er dessuten grunnkompet i det særegne Dave Holland Big Band. Men særegen er da også kvintetten. Akkordinstrumentet er ikke av de vanligste, Steve Nelson på både vibrafon og marimba har satt sitt preg på kompet og bandet forøvrig. I tillegg danner dessuten saksofonist Chris Potter, sammen med trombonist Robin Eubanks, et harmonisk hele jeg vil si skiller seg ut blant kvintetter som spiller forholdsvis standard jazz. I studio har Billy Kilson spilt trommer, men på denne turneen har Holland med seg Nate Smith, og hans spill trekker ikke akkurat ned. Sammenlagt bærer denne kvintetten på et bemerkelsesverdig sound som på plate kun er vellyd og som på denne konserten rett og slett ga et vakkert og velmalt lydbilde.

Sound er en ting, utførelse en annen. Men måten disse musikerne opptrådte på, både sammen og individuelt, kunne likevel frembringe bakoversveis på noen hver, enten fordi det var massivt eller fordi det var detaljert. Saken er at det var begge deler, og de blåste nok av en del panneluggshår på undertegnede. Det er sjelden man får sjansen til å høre denne kvaliteten jazz live, i hvert fall utenfor de store festivalene.

Låt etter låt denne kvelden ble en oppvisning i enorm spilleerfaring, kvalitet og leken. Og ikke minst kommunikasjon. Den nevnte oppdelingen av bandet var små studier i seg selv, hvor interne konversasjoner sammenlagt lagde en nesten ubeskrivelig helhet. Begrepet flinkisjazz kom til meg flere ganger, og det er ikke til å legge skjul på at dette av og til kanskje ble litt for flinkt. Jeg er sikker på at hvis man skilte ut ett og ett instrument og lyttet kun til dette, kunne man til sammen fått fem solokonserter. I hvert fall med utgangspunkt i de heftigste solopartiene. Dette var så detaljrikt og komplekst at det bare var å bøye seg i støvet. For de hadde alle og envher noe på hjertet, hele tiden.

Effekten av såkalt flinkisjazz er at man oppnår en kilde til mengder av utbytter. I tillegg til tuttidelene kom en rekke soloer som bekreftelser på de halsbrekkende ferdighetene hver av disse musikerne innehar. Soloen til Eubanks på hans egen komposisjon Metamorphos var mildt sagt enestående, hvor både eget budskap og samspillevne kom frem noe så til de grader, spesielt gjennom Smiths trommekomp. Samme mann var også gjeldende under Hollands solo på sjutaktslåta Lucky Seven. Disse dialogene satte dype spor, og ga følelsen av en slags metamusisering. Det imponerende var at Smith, for eksempel, spilte mye. Mye i den forstand at stikkene vandret over hele settet mer eller mindre konstant. Men man ble ikke mett av den grunn. Dette gjaldt også resten av bandet. Her var det så mange toner som det er dråper i havet, men man var aldri i fare for å drukne. Jeg gir meg ende over.

Under konserten satt jeg og lurte litt på dette med referanser. Hvem eller hva skulle jeg referere til? Jeg kom frem til at det egentlig ikke var nødvendig, for hvorfor veilede i feil retning når det man er vitne til fremstår som så selvstendig, så eget? Jeg mener det kanskje blir overflødig å dra inn alle mulige andre navn i denne sammenhengen, slik både promotering og omtale av konsertene foregår. Kall meg gjerne panegyrisk, men Dave Holland Quintet er noe ettertiden virkelig bør ta vare på.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dizzee Rascal - Showtime

(XL)

19-åring fra London hamler opp med hip hop-storheter på begge sider av dammen. Big up!

Flere:

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970
Jaga Jazzist - One-Armed Bandit