Konsert: Hidden Cameras

The Hidden Cameras gjør alltid allting rett: John Dee, lørdag 14. oktober 2006.

Når Joel Gibb skriver musikk, gråter Gud ved sitt bord. En slik guddommelig presisjon og timing, en slik uanstrengt evne til å skrive pastoral og geistlig pop som fryser til is i margen for deretter å strømme varmt fra kroppsdel til kroppsdel og ut gjennom fingrer og tær, se det er det bare de færreste som gjør.

Men Joel Gibb gjør det. Igjen og igjen. I år etter år. På den ene skiva etter den andre. Han gjør nesten alt riktig, time and time again.

At noen derfor finner det bryet verdt å uttrykke misnøye over Awoo, hans siste bedrift, er for meg lettere uforståelig. For hva er det å ikke like? De nærmest absurd fullendte harmoniene? Det himmelske samspillet bandmedlemmene imellom? De frenetiske strykerne idet de kaster seg inn i dansen? De enkle, men intenst minneverdige og tidløse melodiene som virker som de bare har falt ned fra himmelen, for så å vokse inn i nettopp den samme himmelen? De ambisiøse, sirlig konstruerte arrangementene i arven etter Todd Rundgren eller en Van Dyke Parks på lykkepiller? De store, nesten overjordiske koringspartiene? Kort sagt: Hva er det å ikke like?

Med en slik holdning i bånn ber man vel kanskje strengt tatt om å bli skuffet når man til slutt går for å se et band live. Store forventninger har det med å ikke bli innfridd, og man ender gjerne opp med å gå hjem og sparke opp støv i lutter frustrasjon, mens man skjærer tenner og forbanner sin egen naivitet, og lover å stable sammen litt mer kritisk sans neste gang.

Joel Gibb og hans Hidden Cameras gjør slike tenkte scenarier overflødig. Leseren får bare ha meg unnskyldt, jeg glemte notatblokka hjemme, og er litt vag på hvilke låter som kom hvor i settet, og mye har derfor blitt tatt etter hukommelsen, et dessverre forræderisk og mangelfullt instrument i dette tilfellet. Men følelsen, den kan jeg fortsatt mane fram, følelsen av å bli ført inn i himmerik til lyden av noen av de flotteste poplåtene jeg kjenner til, disse spritet opp i en setting av halvveis låvedans og halvveis musikalsk fribryting blant de sju som jobbet bak en stort sett stillestående Joel Gibb.

For der Gibb stod mer eller mindre fasttømret til bakken, var det stundom det rene slagsmålet som foregikk bak ham, av villstyrige rakkerunger som kastet toner på hverandre, enten det var fra en cello og en fiolin som kjempet mot hverandre som Nøkken og Fossegrimen, eller to tangentister som lo og lo og lo mens de spottende overøste bandet med hissig synthbruk, dette i spesielt stor grad gående for Maggie Macdonald, som ser ut som hun har fått livet i gave hver gang jeg ser henne stå på en scene. I bakkant lurte en bassist og en trommis, på venstre fløy satt en stundesløs kontrabass, og når det passet seg sånn kastet noen seg med liv og lyst over xylofonen.

Det startet med Follow These Eyes fra årets Awoo, en dempet og halvt truende reise inn i et mystisk og tåkete sumpfarvann, med xylofoner og plukking på fiolinstrenger til å akkompagnere Gibbs halvt nasale stemme. Husker jeg ikke helt feil fulgte deretter Boys of Melody fra Smell of Our Own, Gibbs kanskje mest fullendte bedrift til dags dato, i en låt som funker på absolutt alle plan, som virker i så mange lag og som, dersom man noen gang skulle finne på å sende en ny forsendelse med menneskelig tankegods ut i verdensrommet til eventuelle besøkende, gjerne må få ligge der sammen med Bach og Beethoven. Kanskje ikke å regne som et tradisjonelt take-off-moment live, men usigelig vakkert likevel. I hjemmets lune rede gråter jeg lett brønner av denne, men slikt tar seg jo ikke helt ut blant store folkemengder.

Etter dette gikk det dessverre i ball for undertegnede med tanke på låter og rekkefølge. The Hidden Cameras spilte i alle fall i en time pluss, og vekslet nennsomt mellom låter fra Smell of Our Own, Mississauga Goddam og Awoo (et uhyre passende navn som i grunnen oppsummerer Hidden Cameras sound perfekt; nesten hver eneste koring går i smektende awoos). Tittellåta satt nøyaktig der den skulle; i tilhørernes hjerter, med dertilhørende vugging og anløp til dans på lokalet blant de betalende. Det er ikke et like vanlig skue på hovedstadens konsertscener, samtidig er det vanskelig å ikke la seg fullstendig rive med i en slik sjarmøretappe som Hidden Cameras legger ut på live, og armer og bein skulle etter hvert få fyke i alle mulige retninger, og hoder skulle nesten falle av etter heftig slenging.

Fra Awoo huskes låter som den kaotiske kammerrockeren Heji, flotte Hump from Bending, umiddelbare Death of a Tune, samt klappemantraet Waning Moon, et av de mange øyeblikkene da scene og sal smeltet sammen til et varmt og lykkelig hele. Fra Mississauga Goddam dro de i gang en helstøpt versjon av I Want Another Enema (og det er noe for seg selv å se et åtte mann sterkt band rope etter klyster, og bli akkompagnert av et sikkert tjuefoldig antall publikummere), en røversk Bboy og en fryktelig fin Music is My Boyfriend. På ett punkt trenger jeg likevel hjelp: Jeg innbiller meg at det kom til den rene call and resonse mellom band og publikum, men var dette under Fear of the Zine Failure? Eller er jeg helt på skovtur her? Som sagt, penn og blokk lå hjemme.

Hovedsettet avsluttet de med en nesten sanseløst bra Ban Marriage, og gulv og scene tok mer og mer form av et slagsted. Noe det skulle gjøre ytterlige i det bandet tråkket til med Lollipop, Awoos virkelige innslag av Formel-1-pop, en slik vanvittig rollickin? og heseblesende overstyrt poplåt, at mann og kvinne hev etter pusten lenge etterpå, uten at det egentlig ble tid til å hente seg inn igjen. Med I Believe in the Good of Life og ikke minst Doot Doot Plot slynget de oss bare enda heftigere rundt, virkelig greip i bukselinninga og drefsa oss rundt og rundt, og jeg var i alle fall ganske svimmel da jeg kom ut i den kalde oktoberluften, som med det samme føltes brennheit. Det kan være fordi ølen skyllet rundt i blodet, men mer sannsynlig fordi Hidden Cameras hadde sørget for å varme opp hver eneste kalde muskel i kroppen.

Jeg håper du var der, og kan rydde opp i virvaret av låter og stemninger. Søkke bra var det uansett, kanskje høstens hittil beste tur utenfor huset.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fra Lippo Lippi - In Silence And Small Mercies - The Early Years

(Rune Arkiv)

To nedstøvede kulturskatter til glede for musikkhistorisk interesserte, eller nytere av goth og post-punk.

Flere:

St. Vincent - Actor
My Dying Bride - The Dreadful Hour