Et kvart tilbakeblikk.

Skal du ha med deg kun ett musikkarrangement i Norge i løpet av året, så er Quart antakelig det riktige. Quartfestivalen er mer sexy enn Molde og renere enn Roskilde.

Skal du ha med deg kun ett musikkarrangement i Norge i løpet av året, så er Quart antakelig det riktige. Quartfestivalen er mer sexy enn Molde og renere enn Roskilde.

En festival er ikke bare en drøss konserter av varierende kvalitet. Det er noe meget mer. Det er overbefolkning, sure sokker, oppkast, kilometerlange do køer, kroppsvæsker i fri flyt, det er uforsvarlig gode tilbud på illegale substanser, det er romanse, det er musikk, det er dans, det er stemning, det er sykdom, det er glede, det er slitsomt og det er verdt hvert sekund. Det er en fem dagers innsikt i en annen verden.

Som festival er Quart litt spesiell: den er på en måte tredelt. Ca 4-5 km utenfor selve byen ligger campingen, det er her mesteparten av griseriet foregår. Her kommer russebusser med enorme stereoanlegg, folk setter opp telt i alleslags størrelser hvor nå enn det måtte finnes plass, og noen legger seg rett og slett på bar bakke under åpen himmel og håper på godvær i morgen også.

Midt inne i byen på forskjellige hotell og nattklubber holder Klubb-Quart til. Det er hovedsaklig snakk om 5 klubbscener: Vaskeriet som er Kristiandsand studentsted med en kapasitet på hele 800 mennesker. Markens som er en nyoppusset tre etasjers klubb med plass til 750 personer. Kick er sørlandets svar på Ibiza (det er slik de reklamerer for stedet selv!) Stedet har stor bakgård med uteservering. CD, eller Caledonien er delt i to: Caledonien Dancing og Caledonien Hall. Dette er den største klubbscenen og det er her innovatørene får slippe til. Total kapasitet på Kaledonien er 1100 mennesker. Det skulle gi mulighet for skikkelig trøkk.

Fem minutters gange utenfor sentrum, til noe som ligner en halvøy, finner man de klassiske festivalscenene for de store kommersielle attraksjonene. Det er her storheter som Moby, Leftfield, Oasis, Morten Abel, Nine Inch Nails, Death in Vegas og Madrugada skal få lov til å utfolde seg. På denne måten kan Quart tilby noe for enhver musikkentusiast, samt legge forholdene til rette for at ikke klubb-særingene lar seg ubehage av festival-idiotenes rumpehumor (eller vice versa). I tillegg er mesteparten av de møkkede elementene forebeholdt campingen og derfor er selve festivalområdet relativt pent og renslig. Du kan selvfølgelig også bo på hotell, men da skal du begynne å booke 2003-festivalen allerede nå.

Musikalsk har Quartfestivalen delt seg i to: gjennom ettermiddagen og kvelden foregår aktiviteter på festivalområdets scener (Bendiktsbukta og Salamanderparken). Om natta trekker folk seg inn mot sentrum, der klubbene ligger. I år var det nettopp klubbprogrammet som vakte mest oppsikt. Med store navn som: Masters At Work, Junior Sanches, Francois Kervokian, David Morales, DJ Madkatt Courtship, DJ Joe Clausell med flere, kan man ikke trå feil som klubbfestival. Disse artistene har sannsynligvis aldri vært samlet i ett og samme arrangement tidligere. Og Quartfestivalens kredibilitet var dermed sikret.

MUSIKKPROFIL OG KREDIBILITET
"Ingen kunne spå noe slikt. Selv ikke den mest optimistiske og klubbgale sørlending kunne spådd noe slikt. At det var her – i pietismens høyborg, hvis du vil – den globale og hedonistiske klubbscenen ville legge igjen mange av de mest minneverdige klubbopplevelsene i Norge på nittitallet. Dette skyldes at Quart Festivalen har vært forut for sin tid når de har plukket ut klubbartister og DJs. Festivalen har hatt "alle" før de ble store, og "resten" da de slo igjennom. Dermed har Quart Festivalen fungert som et speilbilde på den utviklingen klubbmusikk har opplevd i Norge på nittitallet og frem til i dag."
– Quartfestivalens sider, Thomas Strzelecki

Og det er helt riktig, ser man på Quartfestivalens eksistens og hvilke band og artister som har blitt booket gjennom tidene, og ikke minst NÅR de har blitt booket, så må man bøye seg i støvet. Absolutt imponerende teft og kvalitetsikring.

I år bestemte Quart seg for å fokusere på amerikanske storheter. Alle som har sagt at klubbmusikken på Quart i år var smal blotter en skjemmende historieløshet. Francois Kevorkian spilte alt fra Jeff Mills til John Coltrane. I løpet av en halvtime spilte mannen jazz, techno, hip hop og house, og alle danset som ville fjordinger hele tiden. Dette ligner DJ-kunst. Å komme her og si at klubbene var viet utelukkende til deephouse er litt tøv (men ikke helt feil). Det vet de som var der.

Hva med musikken da?
Vi har såvidt vært inne på Quartfestivalens utsøkte smak når det gjelder valg av artister. Det eneste jeg har å utsette på festivalen er at den godt kunne ha inkludert flere norske band/artister. Quartfestivalen har vært flinke som har fått med seg band som Røyksopp, Xploding Plastix, Martine & Mirjeam , Seven, Perculator, Kovenant, Madrugada og Morten Abel samt flere, men hvor er viktige aktører som Sternklang, Upper rooms, Biosphere, Cloroform og Motorpsycho??

Quartfestivalen er såpass stor at det er umulig å få med seg alt. Man må velge og vrake og i tillegg porsjonere ut aktivitetene. Man blir faktisk ganske sliten av å se 5-10 band om dagen for så om kvelden skulle følge med på den nå meget omtalte klubbscenen. Dette er et lite utvalg av hva jeg fikk med meg, hva jeg ikke fikk med meg men burde ha fått med meg, ting jeg likte og ting jeg ikke likte.

Jeg skulle så gjerne ha sett Aim, men det gikk jeg glipp av. Sånn er det. Jeg missa Moby også, men det gjorde ikke så mye. Jeg fikk derimot med meg det norske politiske (eh?) rockebandet Black Debbath. Morsomt er ikke dekkende. I tøff Black Sabbath psykedelia rock stil spilte bandet rett og slett fillene av seg! Til slutt stod hele bandet iført kun gitar og bass på scenen. Dette hadde jo vært et hærlig PR-stunt for bandet om det da ikke hadde vært for at det var så kaldt i luften. Hi, hi.

Uansett, etterpå spilte de norske spellemannsvinnerne The Kovenant. Bortsett fra det sjakktrekket det var å brenne en bibel på scenen og dermed bli bannlyst fra Quartfestivalen på livstid, leverte bandet en forrykende konsert. Jeg har kanskje ikke spesielt sans for musikksjangeren som sådan, men at gutta har stått på en scene før, er det ingen tvil om. Fremførelsen var utrolig tight, velspilt og profesjonell. Kombinerer du dette med en frontmann med rikelig karisma og den nødvendige arroganse så fikk du et Kovenant som faktisk var et av de beste bandene jeg så live her i bibelbeltet.

Henry Rollins
spilte enda litt senere på samme scene, og var festivalens absolutt sinteste mann. Hva han var sint for? ingen vet..... Henry Rollins’ show var energisk som pokker og Henry selv strevde alt han bare kunne for å få publikum med seg. Det gikk dårlig. Det ble litt komisk etterhvert å se en 150 kilos muskelbunt herje og skrike som om han hadde fanden i hælene foran et publikum som virket litt slitne og ikke helt kunne forstå hvorfor den rabiate mannen framfor dem var så forbannet.

Kvelden ble avsluttet med Masters At Work på klubbscenen på Kick. Det var en heidundranes fest: folk sto på stoler og bord og danset så fillene føyk veggimellom. Engasjerende, velspilt, manipulerende og inspirerende.

Torsdagen begynte med at jeg fikk med meg felleskonserten med Påsan og Martine & Mirjeam – to oppsiktsvekkende jenter som kalles "fremtidens discopunk-dronninger". Påsan var kjedelig, veldig kjedelig. Introvert gitarklynking over repetitive rocketekster. Men om Påsan var døll, så var Martine & Mirjeam derimot knall. Et sprøtt tjo-hei sceneshow med energiske og corny låter. Veldig morsomt og underholdene.

Briskeby var neste band ut. Triste greier. Hvis Briskeby er pop-rock-Norges nye håp, så tror jeg heller vi får satse på black metal. Bandet er samspilt, men det er også det eneste. Briskeby har et låtmateriale like spennende som kalde kjøttkaker og svette armhuler. Når det i tillegg er null kommunikasjon med publikum og null glød innad i bandet, så blir det hele bare trist. Veldig trist. Det var nesten surrealistisk å se på. Som frontmann/dame må du ha mer enn 2 innøvde bevegelser å fremvise på en scene, samt store nok baller/hooters til å fortsette med ditt, selvom publikum ikke er med fra punkt 1. Nei, da var heller bandet Seven mye bedre. De var kanskje ikke så samspilte, men har et anslag av originalitet i sin musikken, samt en helt annen type utstråling på scenen. Seven ser til forveksling like ut som Briskeby. Syngedame pluss klassisk besetning på gitar, bass og trommer og keyboards. Og når begge frontdamene har identiske solbriller på seg kan man stusse et lite øyeblikk. Det er bare det at Seven vil så mye mer, og kan så mye mye mer enn Briskeby. Begge bandene har hatt hver sin hit på senvåren/sommeren; og der Briskeby vokalisten ikke klarer å treffe de høye tonene på 'Propaganda', sitter Sevens 'Bite' som en rett høyre.

Kid Koala er en kinesisk-kanadisk DJ som gir ut plater på erkeengelske og evigunge Ninja Tune. Og nå var det Kid Koala som entret podiet. Den lille mannen med super-hendene. Makan til svish-svosh over platespillerne har jeg aldri sett. Vanligvis pleier hr. Kid å måtte stå på en ølkasse for å nå opp til platespillerne sine, men denne kvelden var ikke det nødvendig. Den lille mannen var stor nok i massevis! Kid Koala hadde med seg buddyen sin P-love og tilsammen hadde de ikke mindre enn seks (6!) platespillere gående samtidig. Det hele ble en oppvisning, eller stilstudie om du vil, i fingerferdigheter, finfølelse, lekenhet, rytme, lyd-moro og brillians. Dette var skikkelig show, og viser hvor morsomt det faktisk kan være å SE på en god DJ også.

Jeg missa dessverre Death in Vegas, dessverre fordi de er steintøffe og fordi konserten visstnok var kuler og krutt. Grunnen til at jeg ikke fikk med meg Death in Vegas, Morten Abel og Oasis var at nå skulle jeg ut på båt-tur! Det norske bookingselskapet UCM (Undercover management) hadde invitert til et release-party for samleplaten 'O, what a day' som burde være i salg når du leser dette. Gratis mat til alle og forholdsvis billig øl, ble akkompagnert av Olle Abstract, DJ Trulz og Robin med mer. Samleren? jo det er en showcase på bandene i staben til UCM. Her er finner du Bjørn Torske, Xploding Plastix, Sternklang, Illumination, Anneli Drecker, Mental Overdrive og Trulz og Robin. En herlig frekk kolleksjon av det fineste norsk musikk har å by på uansett sjanger.

Så ble det ny dag. Det var en slags 'soul' fokus på festivalen i år, med nye kritikkroste soulartister som Angie Stone, Macy Gray, Noora, Hill St. Soul, Gabrielle og D'Angelo på plakatene. Jeg er litt dust og har egentlig ikke helt fått fot for denne 'nye' soul bølgen. Jeg liker soul, jøss ja, men altså ikke den nye R'n’B/soul-klikken som nå er så pop. Men det er bare meg. Jeg måtte jo sjekke ut i allefall en av disse artistene live, og da falt valget på D'Angelo. Det var kanskje ikke så lurt. D'Angelo har bevegelsene inne, god koreografi og en solid backline. Jeg tror de var totalt 13 på scenen. Men han manglet denne udefinerbare størrelsen man kan kalle 'star quality'. Når musikken i tillegg besto av sirup-seige ballader uten melodi ble det hele ganske kjedelig. Langdryge vassne dub-dui duua-dub blåsere og en udefinert bass klynket seg gjennom sommernatta og man merket at det faktisk var veldig kaldt ute. D'Angelo ga meg ingenting, musikken var rett og slett livløs og showet altfor pretensiøst i forhold til prestasjonen. Da jeg leste anmeldelser i avisene dagen etterpå forsto jeg at noe var galt. Fryktelig galt. Hadde disse journalistene sett samme konsert som meg? Og jeg som trodde man skulle være edru på jobb...

Uansett, om D'Angelo var livløs, kjedelig, oppskrytt og rimelig dvask, så stod Leftfield i knallhard kontrast. Det var som om gutta fra England hadde skjønt at publikum frøs og fyrte opp med en varm bass fra nedre deler av helvete. Leftfield slo fullstendig knock-out på resten av Quart-artistene lydmessig. Fugler forlot sine reder, varg og bjønn for langt til skogs, folk holdt febrilsk på verdisakene og mobilnettet brøt sammen. Bakken ristet og kropper svaiet, her hadde vi med en lydinvasjon å gjøre! Tidligere på dagen hadde jeg sett litt av Sonic Youth, som jeg syntes hadde et herlig trøkk, men det var bare småtterier i forhold til Leftfield. Leftfield sprengte grenser, og sannsynligvis en trommehinne eller to. Bendiktsbukta var stappfull og folk sang, ropte, hoppet og hoiet i takte med Leftfields harde elektro dub. Man sovnet ikke med det første den kvelden.

Siste dagen på årets Quartfestival begynte folk å bli slitne. Fem dager med hurramegrundt tar på. Men det var bare værsågod å holde ut, Quartfestivalen arrangeres kun en gang i året. Denne dagen så jeg Seven, som absolutt overbeviste. Et potent post-grønsj rockeband med vitalitet og sjarme med klare referanser til Garbage. Jeg rakk å se litt av norske Perculator også, de fikk den utakknemlige jobben å spille i Bendiktsbukta klokka 15.00. Denne gangen hadde de med seg samplere og platespillere, en rytmegud av en trommis, rhodes og kontrabass, levende vokal og tilogmed en rapper på toppen av det hele, nemlig Skanglebein fra Pen Jakke. Et godt show, som dessverre ble litt nedtonet på grunn av sviktende oppmøte. Dog viste Perculator seg så proffe at de la om settet av den grunn. Det er ikke mange elektroniske band som ser an dagsformen og kan omgjøre spillelista på direkten! Respekt.

På kvelden bar det til Caledonien. For mange var dette hovedkvelden på hele festivalen. Her skulle Joe Clausell og DJ Madcat courtship spille på Caledonien dancing og Xploding Plastix og Rinoceroce på Caledonien Hall. Xploding Plastix har blitt omtalt som kanskje det mest spennende som har skjedd innenfor norsk elektronisk musikk de siste årene. Denne kvelden stilte bandet som en quartet. Kontrabass og Rhodes skulle pares med ville beats og nydelige melodier. Etter en innsmigrende funky start tok konserten fullstendig av da bandet spilte A-siden på singlen de slapp i mai. Selv om Rinocerose leverte et knallshow etterpå, var de ikke i nærheten av samme intensitet og fandenivolskhet som X P. Nede i Caledonien Dancing rocket Joe Clausell og Madcatt courtship brakka.Tøft som fy og et verdig punktum for en festival som garantert havner blant klassikerne når de ti første årene skal gjøres regnskap for.



comments powered by Disqus

 



klodrik
2002-12-19QUARTS FESTIVALEN SUGER

Helt seriøst. Jeg skjønner ikke hvordan man kan påstå at Quarts festivalen er på noen måte bedre ennn Roskilde. Først og fremst så er Quart mye dyrere til tross for at de har et mindre utvalg av band og samtidig andre slags type aktiviteter. Quart er mer bygd opp på å tjene mest mulig penger framfor å spre et musikals budskap... festival !!!!!! Quarts festivalen er et paradis for markedsføring og pr kåte mennesker... mens Roskilde er et paradis for festival deltagere og musikkinterreserte

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo