Konsert: Clipse

Blå, 10. oktober: - En kort konsert til tross; Clipse hentet ut den energien som var å hente, mener vår anmelder.

Relaterte sider:

Clipse

Jevnt over kan vel verken det energinivået eller tempoet som Clipse holder på platene sine kalles noe annet enn bedagelig. På scenen minner de imidlertid mer to godteriforspiste 6-åringer. Da er det kanskje ikke så rart at konserten er over på tre kvarter.

Den hardtslående Virginia-duoen er relativt frekventerte i vårt langstrakte land i forhold til andre hiphop-brødre, og de griper an sitt publikum deretter. Og det er liten tvil om at de er her for å presentere resultatet av den lange feiden med påståelige Jive Records: Hell Hath No Fury fra 2006. Malice og Pusha T svetter allerede før åpningslåta Mama I'm Sorry er snurret i gang. Når de så fortsetter med We Got It for Cheap, er publikum solgt, og resten blir nærmest for en sjarmøretappe å regne.

Undertastede er i bunn og grunn ingen stor Pharrell-fan, og på plate blir de trykklette Neptunes-beatene fort langtekkelige. Men på scenen fremstår Clipse med en helt annen energi. Da gjør det ikke noe at forsøket fra DJen på å underbygge en uredd stemning med kunstige eksplosjoner og maskingevær er lett overdrevet. For godlåtene kommer som perler på ei snor, blant annet ved Birdman-hiten What Happend to That Boy, for øvrig ett av få unntak fra Hell Hath No Fury-fokuset.

Sist gang Re-Up-kollega Ab-liva opptrådte sammen med sine små venner, var på årets øyafestival, muligens som et ledd i promoteringen av det kommende Re-Up gang-prosjektet Till the Casket Drops. Når DJ'en så setter i gang det umiskjennelige blåserriffet fra Lord Willin'-høydaren Cot Damn, er den store mannen med den store stemmen tilbake, og nå har ikke ett eneste ben i lokalet bakkekontakt!

Ab-Livas oppgave denne gangen synes riktignok å være begrenset til oppvarming av publikum, før de to brødrene skal ut på siste runde. Det er elektriske minutter i gjære og nøkkelen er i ferd med å åpne døren til en konsertavslutning av de sjeldne. Vi er ikke kommet et tiendels sekund ut i refrenget før publikum er med, og den tunge beaten med det smått vampyriske, underliggende synth-temaet kaster store og små i lokalet ut i synkronbevegelser som får aerobictimer på sats til å blekne. Selv etter at sangen er over, runger det fra publikum; Keys Open Doors, Keys Open Doors, Keys Open Doors, Keys, Keys Open Doors.

Duoen rapper for det meste om livet på gata, og narkodealing er selvsagt et sentralt tema. Tekstene er snedige, og flowen er god - et nokså sjeldent fenomen i kommersiell hip hop. De treffer i hvertfall publikum rett i hjerterota når konserten rundes av med Wamp Wamp, Chinese New Year og sist, og kanskje aller viktigst; Grindin'. Settet er uoffisielt sluttført, og scenepersonell gjør seg klar til å pakke ned utstyr, men tilropene vil ikke gi seg før de to energipluggene på nytt entrer scenen og fremfører Mr. Me Too.

En kort konsert til tross; Clipse har hentet ut den energien som er å hente, og det er nok få skuffede hiphop-sjeler som forlot dette bortgjemte undergrunnslokalet denne kvelden.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly

(Aftermath / Interscope)

Ei funky reise inn i ei uroleg og samansett sjel, i ei uroleg og uforståelig tid.

Flere:

Paganus - Kalla
Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle