Årabrot + Altaar, Blå 20. mai

Altaar og Årabrot kjørte en splitgig på Blå, til anerkjennende nikk og ellevill begeistring blant de fremmøtte.

Foto: Thomas Rodahl Dedekam

Altaar

Det har gått gjetord om Altaars opptreden under fjorårets Øya Club. Bandet overrasket de fleste med et sett som var pirrende skummelt, klaustrofobisk magisk og dryppende mørkt. Gjentatte ganger ble Lucifer påkalt og mens gitarene ble matet inn i monitorene.

På torsdag virket det som Altaar har roet seg litt ned. De okkulte hyllestropene var borte, og det samme var den voldelige støyen. Det dramatiske og morbide var denne gangen festet til lerretet. Bak både bandet og utallige hvite kubbelys snurret den bestialske kultklassikeren Begotten – en film som viste brutale scener av tortur og avstraffelse i en setting rundt religion og bibelhistorien.

Selv om fokuset var rettet mer mot det musikalske, og selv om de mest bisarre effektene var lagt til side, var Altaar fremdeles å finne i den dype, mørke og rå kjelleren, og den klaustrofobiske og gysende magien holdt allikevel på å tvinge deg ned i knestående. Akkompagnert av oppbyggingen av den snurrende filmen vekslet Altaar fra drone, til hardtslående før de avsluttet med en outro av indignert støy.

Altaar tuklet med sinnet og samvittigheten din, men måten de gjorde det på var paradoksalt nok preget av en ekstrem lykkefølelse. Og akkurat den forskjellige bruken av virkemidler fremhever Altaar som noe av det mest spennende på den norske metallscenen for tiden, og selv om det ikke var fullt så skummelt denne gangen var det desto mer overbevisende musikalsk.

Årabrot

Årabrot har seilet opp som den potensielt mest eksentriske eksportvaren av metall i Norge om dagene. Fjoråret bestod av hele tre utgivelser som speiler en allsidighet og en nyskapning få tar de etter.

Ryktet forteller at den eneste låten Årabrot spilte under Infernofestivalen var den massive og brilliante I Rove, trukket ut i nærmere tre kvarter. En skal heller ikke se bort fra at det var siste gang I Rove noensinne ble spilt – i hvert fall for en stund. Årabrot står nå nemlig uten bassist, og fungerer for tiden som en duo.

Siden en bassist nå er ute av bildet lå det i kortene at konserten ville bestå av de korte, kontante og trasha låtene som er kjernen i Årabrot. Materiale fra både den hardtslående metallskiven, The Brother Seed, og den overbevisende EP-en I Rove var representert. Men det var heller ikke overraskende at mye var ukjent og formodentlig er å finne på det allerede ferdiginnspilte dobbeltalbumet som kommer til høsten.

Det dynamiske Årabrot led absolutt ingen nød under mangel på bassist. Trommene dunket fryktinngytende hardt og Nernes vrengte ut sin hese vokal av den sedvanlige bare overkroppen. Det låt fremdeles tett og brutalt. Men det føltes fort på kroppen at lydbildet virket litt nakent og hult. Og akkurat den følelsen ble bekreftet da Emil Nicolaisen overrasket med å stille opp på kveldens siste låt, In Holes / Fake Dmitri.

Med inntoget av en ekstra gitar skiftet lydbildet fra å være halvnakent, til å bli påkledd og suggerende. I dette trespannet hevet Årabrot seg over alt annet, og hamret løs på hvert eneste lille fiber i kroppene til de fremmøtte.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo