Konsert: Assemblage 23 + Icon Of Coil

John Dee, Oslo, 13/1-03

I regi av verdens kanskje hyggeligste gothrocker, Shadowlands egen Stefan Rosell, var det igjen klart for synthkonsert på John Dee. Fredrikstad bandet Icon Of Coil har gjestet byen en del ganger tidligere, mens amerikanerne i Assemblage 23 skulle gjøre sin første konsert på norsk jord.

Jeg må vel innrømme at jeg ble noe overrasket da jeg fant ut at Assemblage 23 skulle spille først, men utfra salgstall i Europa er det sikkert forklarbart.

Assemblage sparket altså i gang ballet, og til forskjell fra Arvika-festivalen i sommer hadde Tom Shear denne gangen med seg sine to faste livemedlemmer (Paul Seegers på synth og Kevin Choby på elektroniske trommer). Forskjellen ble ganske stor. Live-følelsen ble mye sterkere og Shear virket mye tryggere på seg selv og sang også betraktelig bedre denne gangen. Lydbildet var klart og lydstyrken behagelig. Det eneste plundret var at en basshøyttaler falt ut under de første låtene. Låtmaterialet var derimot upåklagelig. Et riktig greatest hits sett på litt over en time, med høydepunkter fra alle bandets tre skiver ble levert og materialet fra bandets siste skive Defiance fungerte faktisk enda bedre i liveversjoner enn på albumet. Assemblage 23 har bygget seg opp til å bli en av de definitive lederne i den såkalte futurepop sjangeren, og ligger ikke noe tilbake for band som Apoptygma Berzerk, VNV Nation og Covenant. Publikumsresponsen var også meget god, og bandet lovte at de skulle legge turen innom Norge igjen neste gang de var i nærheten. Man kan ikke annet enn å enn å bli glad av en liveopptreden som denne. Bandets takknemlighet overfor publikum var enorm og nok også med på å øke stemningen i salen noen ekstra hakk. Med andre ord et særdeles vellykket første besøk i Norge. Hjertelig velkommen tilbake!

Det skulle vise seg vanskelig for Icon Of Coil å følge opp denne kvelden. Ikke minst fordi Assemblage 23 leverte et særdeles overbevisende sett, men også fordi IOCs siste album The Soul Is In The Software ikke helt holder mål. Bandet leverte et meget lovende debut album (Serenity Is the Devil) i 2000, men har siden ikke helt klart å holde nivået oppe. Til tider kan det virke som om bandet har brukt mer tid på å øve på å bli posører enn på å skrive låter. Det er påfallende hvor stor forskjell det er på kveldens to band når det gjelder kontakt med publikum. Der A23 virker takknemlige og ydmyke kjører Icon Of Coil på som om de skulle være popstjerner i verdensklasse. Misforstå meg ikke, arroganse kan absolutt kle et band, men da er man blodig avhengig av å levere sterkt materiale, og det er der IOC ikke helt kommer i mål. Låtene fra The Soul Is In The Software blir altfor anonyme og likelydende, og det merkelige er at dette også skjer med bandets eldre og i utgangspunktet mer oppegående materiale. Alt blir ikledd et mer strømlinjeformet og monotont techno-lydbilde, og tekstene blir satt mer i annen rekke. Ikke noe av det Icon Of Coil gjorde denne kvelden var direkte dårlig, bandet spiller greit, vokalisten synger rent, lyden er helt ok, men i det store og hele blir det for anonymt og intetsigende til at de store inntrykkene fester seg. Hvis dette engang så lovende bandet skal fortsette i den retningen de har begynt å bevege seg, tror jeg nok vi må sette vår lit til at andre nyere lovende band som f.eks. Pride and Fall og Spektralized tar deres plass i den norske synthscena.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo