Øya 10. August: Australske arkitekter og gamle helter.

Såpebobler, storslagen progpunk og ikke minst et regelbrytende popband fra Melbourne gjør fredagen minneverdig.

Øya-Fredag. Himmelen er grå og truer med regn, men jeg er forberedt. Jeg har tatt lærdom av fjorårets Øyaregn, og har alt gått til innkjøp av festivalens viktigste accessoirer; regnponchoen. Ingen vanskelige værguder skal på lov til å ødelegge dagen, og da spesielt Architecture in Helsinki for meg.

Heldigvis er de truende skyene på min side, og konserten med bandet fra Melbourne forløper uten så mye som en eneste regndråpe, noe jeg er særdeles takknemlig for. Dette er nemlig bandet jeg har venta på hele festivalen, en av hovedgrunnene til at jeg i det hele tatt befinner meg her i Middelalderparken. Fallhøyden er med andre ord stor, og jeg risikerer å bli seriøst skuffa. Blir jeg det? Nei, nei og atter nei, og nei en gang til. I n'te potens: Architecture in Helsinki holder det platene deres lover, og vel så det.

Det er bestandig notorisk vanskelig å beskrive med ord hvordan et band låter, og australierne gjør det ikke akkurat enklere med sin nærmest absurde samling perkusjonsinstrumenter, tromboner, gitarer og synth. Det at hver eneste låt totalt skifter karakter omtrent hvert tredje sekund hjelper heller ikke akkurat, og den stadige rulleringen på de ulike instrumentene bandmedlemmene i mellom gjør oppgaven tilnærmet umulig. Skulle jeg likevel gjøre et forsøk, ville jeg ha sagt at bandet spiller en vanvittig, detaljrik, psykedelisk pop-elektronika lo-fi-dance orkestral-indie, og bryter hver eneste regel i boka mens de gjør det. Sånn omtrent. Skulle dette høres alt for utrolig ut til å være sant, kan du sjekke selv når vennene i Architecture in Helsinki slipper ny plate, med tittelen Places like This, i neste uke. For mitt vedkommende er dagen allerede helt perfekt. Det kan ikke bli noe bedre. Jeg kan egentlig gå hjem allerede nå.

Øyafestivalens snåleste artist er i år utvilsomt Devendra Banhart. Med hjelp av sitt langhårede backingband, og sin østkyst-hippie-freakadelica-rock, ispedd store doser bossanova og Girl from Ipanema, skaper han et magisk øyeblikk på Enga-scenen. En som kjente magien spesielt godt, er utvilsomt Finn Harrisson fra Oslo. Litt ut i settet spør nemlig Banhart om det kanskje finnes noen låtskrivere blant publikum som har lyst å spille en av sine egne låter? I løpet av kort tid befant Harrisson, en til nå helt ukjent singer/songwriter, på scenen sammen med Banhart, og fikk fremføre sin egen låt, True Love, til udelt støtte fra et samlet Enga-publikum. I det en særdeles skjelven Harrisson hjelpes ned av scenen, fortsetter Banhart sitt sett, og når noen blant publikum også begynner å blåse såpebobler, er Woodstock stemningen på Enga komplett.

Også i dag har Øyafestivalen mottatt en kansellering, denne gangen fra Lilly Allen som har pådratt seg en lei halsinfeksjon, og med den har fått legeforbud mot å synge de nærmeste dagene. (I følge plateselskapets pressemelding vil Øyafestivalens ledelse motta en legeerklæring i løpet av dagen. Det betviles sterk om Amy Winehouses manager har vørt like åpen angående omstendighetene rundt hennes fravær.) Heldigvis fungerer ...And You Will Know Us by the Trail of Dead mer enn godt nok som en erstatning for Allen.

Pussig nok velger noen å sette på Irene Caras What a Feeling under Trail of Deads lydsjekk, og med den blir det tilløp til spredt Flashdancing og allsang på plassen foran Enga-scenen. Etter hvert må imidlertid selv den ivrigste flashdancer gi seg, da Enga er i ferd med å fylles opp. Snart er det bare ståplass igjen, og knapt nok det. Trail of Deads majestetiske, storslagne prog-punkrock er tydeligvis et musikalsk minste felles multiplum for Øyapublikumet. I alle fall er det få av dem som nå ikke befinner seg foran Enga-scenen. Selv politiet, som til stadighet patruljerer området har satt seg ned en liten stund. En fullt forståelig avgjørelse, for dette sparker det av. Hardt. Rett i sensitive kroppsdeler, på et publikum som bare ber om mer. Selv var jeg ikke Trail of Dead fan før Øyafestivalen 2007. Det er jeg nå.

De av oss som er litt bevandret i Norgeshistorien, vet at Norge på slutten av 60-tallet hadde en statsminister som het Per Borten. Nevnte statsminister har et barnebarn, behørig oppkalt etter sin berømte bestefar. Som frontfigur i New Violators inntok selvsamme barnebarn den lille Øyascenen i Vika, og ble, i alle fall for min del, en høys uventet höydare på fredags-øya.

Per Borten Jr. har av flere blitt sammenlignet med en av de aller største navnene på fjorårets Øyafestival, nærmere bestemt Morrissey, i og for seg ikke noen uforståelig sammenligning. Borten (Barnebarnet, ikke Statsministeren.) har en melankolsk klang i stemmen, ikke ulik selveste Moz. Allikevel er det først når man ser Borten på scenen at man fullt ut skjønner hvor berettiget denne sammenligningen er. Borten har nemlig, i likhet med resten av New Violators, tilegnet seg store deler av Morrisseys posør-gener, noe de utnytter til fulle foran en fullsatt Vika-scene. Musikksjangeren de beveger seg innenfor har derimot lite å gjøre med både Morrissey og the Smiths. Dette er høyst dansbar, 80-talls inspirert new wave orientert synth pop på sitt beste, og personlig håper jeg New Violators er en del av den norske musikkscenen som er kommet for å bli.

Resten av kvelden går med til å bevise at de gamle så definitivt er eldst. I alle fall i dag. Først ut av kveldens gamle helter er The Jesus and Mary Chain, som bruker fredagskvelden på å bevise at de enda kan levere varene. Enkelte startproblemer til tross, og litt unødvendige lange pauser mellom låtene for avgjøre uenigheter rundt tonearter og lignende, The Jesus and Mary Chain er fremdeles kongene av noise pop/indie rock, og man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for Øyas bookere som har klart å få dem til Norge.

Det samme gjelder så definitivt for neste artist ut, Roky Erickson, som en av de originale medlemmene i 13th Floor Elevations, og en av pionerene innenfor psykedelisk musikk, er Erickson intet mindre enn en av rockens største kultfigurer. Sammen med backingbandet The Explosives, serverer han oss en reise gjennom sin imponerende backkatalog, for anledningen i garage-blues drakt, noe som kler hans låtmateriale svært godt. Enkelt, streit og veldig, veldig bra. Med Roky kom også regnet, men det gjør ingen ting.

Helt til slutt en liten betraktning som bare har en vag forbindelse til musikk. Det er en merkelig verden der Trond Giske blir behandlet som en rockestjerne.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Low Frequency in Stereo - Futuro

(Rune Grammofon)

Med sitt fjerde album treffer The Low Frequency in Stereo blink, og slår til med en psykedelisk tur i kraut-land.

Flere:

Paganus - Kalla
TeeBee - The Legacy