Cheap Time, Funhouse 5. mars

Billig inngang og billig navn, men ingen billige triks fra Cheap Time, som sammen med Master Piece of Cake leverte varene på Funhouse.

Alle bilder av Bjørnar Håland. Flere finner du i galleriet

Å stikke innom Tiger for en handel har som regel noe mer for seg enn det man forlater med i posen. Da jeg var innom for å kjøpe Jay Reatards Matador-samler i fjor, så forlot jeg med et av de berømte Tiger-tipsene – og denne gangen var det Cheap Time, et til da ukjent band for min del. Bandet er utgitt på samme flotte label som Reatard og flere andre godbiter, nemlig In The Red, og ikke helt fjernt fra det Reatard leverer selv.

Likevel så var det beste jeg tillot meg å håpe på i forkant egentlig at det kunne bli en god oppvarming til Reatard-konserten på Garage senere denne måneden. Men så havnet den selvtitulerte debuten til Cheap Time på hyppigere og hyppigere rotasjon hjemme og mars måneds store konsert-underdog var plutselig et faktum.

Master Piece of Cake

Men før Cheap Time var det våre egne Master Piece of Cake som fikk vist seg frem for de ganske så få oppmøtte. Og selv om bandet nok selv følte at de måtte jobbe hardt for selv den minste lille respons fra publikum, så leverte de et latterlig tight sett.

Dette var mitt første møte med bandet, men gjetordene har vært mange, og blandede. Og punkrock er vel ikke hva punkrock en gang var, og kommer sikkert aldri til å bli, men det betyr ikke at musikken ikke kan være velgjort. Og Master Piece of Cake har et svært godt grep om det de driver med, og leverer riffhappy og surfkrydret garagerock som på tross av et utall klisjéer er bunnsolid. Da kan jeg leve med at halvparten av bandet spiller med solbriller nede i en mørk kjeller i Pilestredet på en torsdagskveld.

Cheap Time

Det kan virke som Funhouse er i ferd med å finne sin plass og nisje på hovedstadens konsertkart, og har greid å huke tak i et par solide internasjonale navn den siste tiden. Gjennombruddet i så måte kom vel med bookingen av The King Khan & BBQ Show i januar i år, noe som ble tatt imot med åpne armer av et stappa konsertlokale. Og med Khan og BBQ ble det selvfølgelig fest og mye moro.

Cheap Time viker ikke alt for langt unna oppskriften Khan følger heller, det er hjemmelaget og skranglete, og uansett hvor mye de finner det for godt å bråke så er det en uimotståelig poplåt som lever sitt eget liv under det hele. Ikke like mange har åpnet øynene for Cheap Time som King Khan i Oslo dessverre, men det unge Tennessee-bandet leverte likevel.

Men selv om bandet kan beskyldes for å ta i bruk mange oppbrukte triks og vendinger, så evner de faktisk å høres autentiske ut. Det ble aldri den eksplosjonen man kunne håpet på denne kvelden, men måten Jeffrey Novak og hans to medskyldige pumper ut låter som på en kveld som denne får i det minste samtlige til å bli i latterlig godt humør. De har på ingen måte et plettfritt sett, men når de leverer støyete popbomber som Trip To The Zoo, Glitter & Gold, Zig-Zag, Back To School og det selvfølgelige høydepunktet, People Talk, så er alt tilgitt.

Vi kunne vel namedroppa, tidfesta og stedsknytta til krampen tok oss her, men det blir meningsløst når de kan vise til et knippe knallsterke låter i bunnen av det hele. Der hvor likesinnede band ofte har en tendens til å gå seg litt vill i billige, dog iblant effektive virkemidler, så er det ikke noe annet enn Cheap Time vi får her. Og tidvis under denne konserten så trengte man sannelig ikke stort annet her i verden.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pow Pow - Last Days On Earth

(Fysisk Format)

Pow Pow har blitt helelektronisk, og gjennomfører forvandlingen med stor stil og kosmisk eleganse.

Flere:

Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955
Sonny Simmons - The Traveller