• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Festival: Slottsfjell

Slottsfjellfestivalen 2006, Tønsberg. grooves mann var storfornøyd etter to dager i sola.

Tor Hernan Floor 

Del på Facebook26.07.06

"There, the long, dark, winters come with their thick fogs enveloping the houses - oh, how they long for the sun!"

- Henrik Ibsen om den norske vinteren.

Sommeren i Tønsberg får årlig et løft av den fremadstormende festivalen på Slottsfjellet. Denne sommeren har bookingen vært nøye gjennomtenkt med artister i flere forskjellige genre og solid kvalitet over hele linja. Noen av artistene leverte opptredener som får en til å føle at en tar del av noe stort. Enkelte gjør det fordi de er på randen av et stort gjennombrudd, som Laleh, The Gossip og Serena Maneesh, noen på ren rutine som Raga Rockers og Seigmen. Ingen av artistene var direkte skuffende, dog noen bør stramme opp tilstedeværelsen og publikumsfrieriet.

Fredagen var fylt med sol og ølglade mennesker. Det var ingen aldersgrense på denne festivalen så her var nesten alle aldersgrupperinger representert. Kings of Convenience hadde etter sigende fått servert dårlig mat på hotellet, så etter et tappert forsøk fra Erlend Øye måtte konserten avlyses. De som sparket i gang stemmningen først var Tungtvann som er utrolig flinke til å få med seg publikum, selv om vel mange av låtene fra Velkommen til Tungtland 2 inneholder andres beats. Det ble litt overdose av låter fra Siste Skanse og spesielt To uka i hælvete var ikke spesielt bra. Allikevel fikk man lyst til å stå der ut konserten grunnet guttas rutine på publikumsfrieri.

Amerikanske The Gossip leverte et forrykende show, og den kvinnelige frontvokalisten er en spydig og edgy dame, og tjuvranet av White Stripes-soundet passer perfekt på Beth sin stemme. Disse fortjener et gjennombrudd!

Marit Larsen kom til Tønsberg med en smittende entusiasme og rutinert sceneteft. Det var allikevel kanskje litt overflødig å smalltalke med publikum mellom låtene om været, iallefall da man to ganger roper "For et vær!" og spiller videre. Dessuten er M2M cover som avslutningsnummer ikke helt rett scene å fremføre den på.

Serena Maneesh har en helt annen stil. Vokalist Emil Nikolaisen stopper knapt og sier takk før de rocker videre. Serena gav et forrykende show, mye på grunn av at den selvtittuelerte plata trives på store høytalere og de er fanatastiske liveartister. Soundet er stort og vanskelig og som skapt for store forsamlinger. Gruppa har utviklet et rutinert scenetekke, de har tross alt vært booket flere steder i USA og England den siste tiden.

Mike Skinner-produserte Mitchell Brothers kom med litt for mye britisk innenrikspolitikk, det var mye "Fuck Tony", og de sleit litt med å få med publikum. Men britene leverte et bra show. Kvelden ble rundet av med en påtatt ungdommelig Morten Abel som ikke overrasket noen med å virke utdatert og direkte uengasjerende.

Klubbkvelden på Dolby Garage hadde to fantastiske artister i Heroes & Zeroes og Silver. Av en eller annen grunn var lyden utrolig dårlig regulert og nærmest uutholdelig høy. For band som har såpass voldsomme og store sound som disse to blir det nesten for mye av det gode nede i en garasje som kaster lyden frem og tilbake i forsamlingen. Allikevel var fredagskvelden i Tønsberg en trivelig affære og bar preg av mennesker som hadde det morsomt både på scenen og blant publikum.

Lørdag åpnet med Aluco fra nettop Tønsberg som er en singer/songwriter som elsker Elliott Smith men dessverre aldri blir ham. Så tidlig på dagen var det litt lite folk og vanskelig å få opp stemningen, men Aluco prøvde ikke så hardt heller. Monomen derimot, de var det fart i. Gutta koser seg på scenen og musikken deres er direkte fengende og gjennomtenkt. Man får lyst til å danse igjen og da er mission accomplished for guttas lekende og internasjonale sound.

Lars Beckstrøm sparket avgårde nostalgi-lørdagen med en kommenterende og personlig opptreden. Her var det mange norsklærere representert. Lørdag var artistmessig en veldig norsk dag på fjellet. Et unntak var den svenske sjarmbomben Laleh som gav et lynkurs i publikumsfrieri med mye dialog og inviterende sing-a-longs. Denne jenta er en opplevelse å se i seg selv, hennes musikk blander svensk visesang med reggae og persiske undertoner, og er veldig spiselig. Scenetekket hennes er nervøst, men bærer en smittende entusiasme. For å sitere hun jeg var med: "Hun har jo sjarm fra helvete!".

Vinni fra Paperboys hadde skikkelig vondt i halsen men klarte å gjennomføre en utrolig bra konsert. Med liveband høres Paperboys mer og mer ut som Timbuktu, samtidig som gutta bare blir flinkere til å mekke beats. Big up for å sette igang crowden på den måten de gjorde.

Da Raga Rockers gikk på var det smekkfullt på festivalområdet og du kunne kjenne duften av nostalgi i publikumsveggene. Disse gutta gir rutine et ansikt og publikum var fornøyd. Kano kom fra England med den sedvanlig grime-attituden vi kjenner igjen hos blant andre Dizzee Rascal. Han brukte altfor tidlig godlåter som Ps & Q's og Typical Me og måtte etterhvert ty til Paul Wall-remixes og andre freestylecovere som egentlig bare er lånte beats.

De fire scenene var inndelt litt genremessig og Birkerbeinerscenen var representert av hardere metall både fredag og lørdag, som Satyricon og Enslaved. Det er artig å se hvordan mennesker som virkelig liker denne typen av musikk dedikerer seg til å slippe seg løs og det viser at opptreden er bra. Helt til slutt kom Seigmen. Herregud for en konsert! Dette var kanskje festivalens ultimate opplevelse og de presterte å forene alle de fire scenenes genreinteresserte under en fantastisk stemning i kveldssolen. På låter som Døderlein og Slaver av Solen var fjellet i flammer og for en såpass nostalgisk opplevelse som Seigmens gjenforeningskonsert med Tønsberg var det ikke annet å vente enn en forrykende liveopptreden.

Alt i alt var Slottsfjell 06 en suksess. Folk hadde det moro! Det er artig å se at denne festivalen vokser seg sterkere fra år til år. Jeg venter i spenning på neste sommer. Bare vi alle kommer oss gjennom vinteren, eller hva?