Konsert: Sonic Youth

A sonic trip on the strip: House of Blues, Las Vegas 23/7-04

Etter å ha halset etter Sonic Youth ned langs den amerikanske vestkysten i et par uker, skulle våre veier endelig krysses i Las Vegas. Denne raskt voksende svulsten av en fornøyelsespark virket som et sykt sceneteppe til deres østkyst-coolness, en kontrast som bare måtte oppleves - og sågar en sjelden en, Sonic renner ikke akkurat ned dørene i denne byen. Såvidt jeg forstod var det over ti år siden de sist spilte her.

De var booket inn på House of Blues, som ligger halvveis gjemt i det gigantiske komplekset Mandalay Bay, på den nedre, egyptiske delen av stripa. Selve lokalet var, til tross for at den lå innenfor et glinsende casino, som mørke, lune rockeklubber flest. Det var overraskende nok bare halvfullt, kapasiteten kunne vel være et sted mellom 1500 og 2000, og jeg noterte at det var bra med folk på de billigste gulvplassene, men mer glissent i de komfortable seteradene oppover mot det høye taket da jeg ankom i nitiden. Det viste seg å være en stor tabbe å følge norske konserttider, for da hadde både de personlige favorittene Wolf Eyes og XBXRX som jeg hadde gledet meg til å se, gjort seg ferdige med sine sett.

Sonic Youth leverte ikke en historisk konsert den brennhete sommerkvelden. Men selv et Sonic Youth halvveis på autopilot betyr ikke at det blir kjedelig eller uinteressant. For det første har de som kvartett i løpet av de siste 20 årene utviklet en scenepersonlighet som ikke bare er deres egen, men som vel omtrent alle andre band som søker en slacker-hip aura bare kan hige etter. Særlig var Thurston i god bevegelse, løs og snublende med de lange lemmene, som alltid, veivet han rundt på scenen og elsket bokstavelig talt med gitaren sin, stående, sittende og til slutt liggende mens han hele tiden kjælte med instrumentet som om det var en forlenget del av hans egen kropp. Og Kim Gordon med sin litt ubehjelpelige, men likefullt dyrisk sensuelle moves, hendene løst opp i været, dansende i sin egen verden med øynene lukket og stemmen sløret. På avstand ser de to ut fremdeles som et nyforelsket par i midten av 20-årene, bare de mange TV-skjermene i lokalet avslørte at de har bikket 50. Jim O'Rourke blir vel omtalt som "den nye" eller "unggutten" til han blir over 60, og selv om han og Lee Ranaldo gjør mindre ut av seg besørger de, sammen med Steve Shelley (trommisen som ser ut som en skolegutt, til og med på nært hold!) det nødvendige limet som holder Gordon/Moores tøylesløse leken sammen. Dette er et sikkert konsept, og selv om jeg av og til tok meg å tenke at disse bevegelsene kunne blitt foretatt i søvne, så virker det fortsatt som de spiller med en frisk og impulsiv glød mer enn på gammel rutine. Sonic er visuelt herlige, som når de fire foran vender seg mot Shelley og jobber med hvert sitt instrument i en orgie av støy, feedback og vakker disharmoni, for ikke å snakke om når Moore og Ranaldo utkjemper en sverdkrig med gitarene som våpen (Pattern Recognition). Disse utagerende partiene var riktignok i mindretall på House of Blues, til fordel for kortere og et mer direkte låtvalg.

Sonic Youth har et sett låter, hvorfra de både kan plukke fritt eller omgjøre etter eget ønske, med en bredde og kvalitet de fleste andre band bare kan drømme om. Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke har fått noe særlig varmt forhold til Sonic Nurse (2004), og det lille jeg har hørt har ikke virket spesielt spennende så langt. De er selvsagt (og heldigvis) ikke et band som baserer seg på gårsdagens nyheter, og vektla naturlig nok i stor grad sin siste plate. Disse kan dermed ikke vurderes i noen annen sammenheng enn den umiddelbare følelsen man får av en konsert, men av de 7-8 var det særlig New Hampshire og Kim Gordon and the Arthur Doyle Hand Cream som stakk seg ut som de mest umiddelbare og samtidig de som ble sittende igjen i ettertid. Sistnevnte ble tilegnet Linda Ronstadt som fikk problemer da hun uken i forveien tilegnet en av sine låter til Michael Moore. De andre fra Sonic Nurse synes jeg skled litt vekk som mer anonyme, så får vi se om de sitter bedre ettersom de skal vokse seg inn i katalogen sammen med resten. For det er ikke tvil om at når de snek inn eldre favoritter så steg både min og tilsynelatende publikums puls noen ekstra hakk. Empty Page (Murray Street, 2002), Eric's Trip (Daydream Nation, 1988), White Cross (Sister, 1987) og Drunken Butterfly (Dirty, 1992) satt alle som skudd, fremført uten noen andre spektakulære virkemidler enn et band som hele tiden vet hvor balansen går mellom stram regi og fritt fall. De løsnet ikke på taket mer enn i korte øyeblikk av gangen. Sonic Youth anno 2004 dreier seg like mye om "kontroll" som "frigjøring".

Jeg vil ikke si at publikum gikk av skaftet på gulvet, snarere var responsen noe tam og applausen ble heller slappere utover i konserten. Etter halvannen time og en kort pause kom bandet likevel tilbake for et par obligatoriske ekstranummer; en suggererende versjon av Rain On Tin, og naturlig nok avsluttet de med Pacific Coast Highway:
"C'mon get in the car
lets go for a ride somewhere
you make me feel so good
you make me feel so crazy..."

Det er nesten så man slenger seg opp på scenen etter en slik invitasjon fra rockens dronning, Kim Gordon! Hun tok også frem trompeten, snudde seg til siden og forsøkte å blåse de siste tonene ut av kvelden. Det så kult ut, det skal hun ha, men det falt likevel litt sammen. Hun kom aldri helt inn i melodien, klemte bare ut noen korte støt før hun la den fra seg, og imponerte rett og slett ikke helt i denne rollen. Inntil videre bør nok blåsejobben ivaretas av Mats Gustafsson.

Men de strekker seg hele tiden, Sonic Youth, de kan og vil være så mangt. Av og til er de bare et tight, kontrollert og stilsikkert rockeband, og det funker bra det også.
Så spørs det om Thurston Moore fant noe platebutikker med sjeldne, psykedeliske plater dagen etter. Det ble i hvert fall ganske stille i salen da han lurte på om det fantes noen slike i Vegas.

Han burde nok heller spurt etter et casino.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Boom Boom

(Jazzland Rec.)

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
The Felice Brothers - Yonder Is the Clock