Bok: Banned In The UK. Sex Pistols Exiled To Oslo 1977

Et lite, men viktig fenomen behandles i bokform. Resultatet er morsomt og interessant, men også preget av forfatterens tunnelsyn

Tittel: Banned In The UK. Sex Pistols Exiled To Oslo 1977
Forfatter: Trygve Mathiesen
Forlag: Melhus Communication
År: 2010

Når jeg nevner for kompiser at jeg leser en bok om Sex Pistols-konserten i Oslo på Pingvin i 1977, er den første responsen jeg får; Er det mulig å skrive en hel bok om noe så lite? Jeg blir umiddelbart svar skyldig. Bare 214 personer overvar konserten, som varte litt over en halv time. Er dette virkelig nok materiale til en hel bok?

For snart ti år siden var jeg på en av mine første konserter i Oslo. Utenfor konsertlokalet kom jeg i prat med en eldre herremann, som helt uoppfordret fortalte at han hadde vært på Pingvin. Og ikke bare det. Han kunne bevise det også. Her, akkurat her, sa han, og pekte på sitt høyre kinn.Her ble jeg spytta på av Johnny Rotten.

Om vedkommende virkelig var på konserten, eller om han er en av rundt 10 000 som hevder å ha vært tilstede, vet jeg ikke. Det presserende spørsmålet er imidlertid hvorfor så mange har løyet om sin tilstedeværelse. De som i fjor så Christopher Nielsens teaterstykke Hustyrannen husker nok faren i huset som stolt kunne berette om sin tilstedeværelse på Pingvin. Når så hans livsløgn ble avslørt falt hele hans verden, på ibsensk vis, sammen. Hvorfor var dette så definerende for hans illusjon om seg selv?

Punk mot disko

Det skulle med andre ord være nok å ta tak i for Trygve Mathiesen, som etter arbeidet med Tre Grep og Sannheten. Norsk Punk 1977-1980 (2007) satt igjen med flere ubesvarte spørsmål og ubrukt materiale om Sex Pistols-konserten. I Banned In The UK har materialet blitt brukt til å kartlegge og intervjue de som var på konserten, og samtidig gi et innblikk i den kulturelle (s)tilstanden i Norge på 70-tallet.

En av styrkene, som gjør boken interessant og morsom, er at Mathiesen selv ikke forsøker å gjengi atmosfæren på Pingvin. Isteden, etter å ha brukt første halvdel av boken på å beskrive stemningen før konserten, lar han ulike personer komme til orde. På denne måten oppnår han en autentisk, detaljert og personlig fremstilling av konserten, uten preg av snever subjektivisme. I tillegg er det alltid morsomt å lese hva celebriteter, som for eksempel Herodes Falsk, husker av kvelden, og ikke minst deres versjon av hvordan det sagnomsuste askebegeret traff Johnny Rotten

Tematisk fremstår imidlertid Banned In The UK som en altfor opplagt forlengelse av Tre Grep. Midten av 70-tallet blir igjen overfladisk beskrevet som en beksvart kulturell periode, preget av disko, upersonlige prog-band og jazz for flinkiser. Og det er godt mulig Mathiesen har et poeng, likevel har jeg vanskelig for å la meg rive helt med. Skapte ikke en eneste konsert på 70-tallet vill jubel og dansing? Og fantes det ikke et eneste nyskapende og kreativt miljø før punken? I for eksempel Tor Egil Førlands bok om Club 7, fremstilt av Mathiesen som en av de sedate klubbene på 70-tallet, presenteres det kulturelle bildet totalt annerledes (Selv om dette kanskje først og fremst var tilholdssted for akademikere og 68`ere).

År 0

Ved å sortmale og dikotomisere 70-tallet så grundig som Mathiesen gjør, bygger han ytterligere under myten om Sex Pistols-konserten, og gjør det enkelt for seg selv å fremstille punken som enormt innflytelsesrik. Punken blir dermed en historisk nødvendighet som kom ut av intet og reddet en generasjon ungdommer fra kulturell fordervelse. Faktumet er imidlertid at det store flertall foretrakk, og alltid vil foretrekke, artister som Bee Gees. Dette overser Mathiesen elegant, nettopp for å legitimere enkeltstående bøker om norsk punk, og for å bevise dens innflytelse. Men var virkelig 1977 år 0?

Et forsøk på å sette punken inn i tidsånden og dermed avdekke linjer tilbake til 60-tallet ville gjort historien mye mer interessant og kompleks. Man kunne da gått nærmere inn på hva punken tok med seg fra tidligere ungdomsbevegelser, og samtidig pekt på dens unike trekk.

Mytologisering og forenkling til tross, er imidlertid dette en viktig og innholdsrik bok. Spesielt interessant er det å lese Mathiesens og Joakim Stegen Tischendorfs bidrag om det nihilistiske, anarkistiske og dadaistiske ved punken. Fornektelsen av en objektiv sannhet og muligheten til å gjøre det sjøl, forteller mye om hva punken stod for, og hvilke musikalske muligheter den skapte. For det er liten tvil om at punken faktisk rev opp i mye, og skapte et unikt kreativt og inkluderende miljø.

Akkurat derfor er det viktig å skrive bøker om et så lite fenomen som Sex Pistols-konserten. Og her skulle jeg også ønske Mathiesen hadde tatt seg bedre tid til å komme inn i kjernen i punken og observert dens unike trekk, istedenfor å bruke altfor mye plass på å repetere punkens nødvendighet og diskoens elendighet. Språklig sett kunne også boken trengt en grundig vask før utgivelse. Ofte preges språket av lange, intetsigende setninger, prekære grammatiske feil og lite variasjon, som forsterker bokens allerede lett repeterende trekk.





comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - Everybody

(Thrill Jockey)

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Flere:

Devendra Banhart - Niño Rojo
The Loch Ness Mouse - 11-22