Festival: Splendour in the Grass 2007

Belongil Fields, Byron Bay, Australia: - For en festival! Jeg tror nesten det dekker det som trengs å si. For en festival!

Folketallet i det lille paradiset Byron Bay på Australias østkyst blir nesten fordoblet hvert år når den idylliske festivalen Splendour In The Grass arrangeres. Og når man ellers holder til i mye kaldere Melbourne så er ikke en liten todagers vinterfestival i rundt omkring 30 varmegrader å forakte. Og selv om festivalplakaten ikke hadde lovet det altfor store, så er det få ting som står igjen som dårlig eller skuffende med festivalen i det store og det hele. Sjelden har jeg vært på en festival som leverer full pakke i så stor grad som her. Musikk, mat, folk, vær og beliggenhet - alt klaffet.

Og Splendour vet å blande store nasjonale og internasjonale navn med en del friske og spennende lokale navn. Etter at Melbournes yngste rockestjerner Operator Please hadde herjet fra seg på hovedscenen var det klart for Sydneys nyveiv yndlinger Lost Valentinos. Det bråker akkurat der og når det skal bråke, og når man kan stå å høre på at de på elegant vis pløyer seg gjennom låter som sender tankene like mye til Happy Mondays som til New Order og Liars. Vokalen er kanskje ikke så sterk som den kunne vært, men det fungerer godt likevel. Debuten deres lar vente på seg, men skal være like rundt hjørnet. I mellomtiden så kan man nyte den lille fine rekka låter bandet presterte her, med den nye singelen 17 Deaths som et høydepunkt.

The Horrors har vært en av yndlingene til NME en stund nå, men musikken deres hadde jeg til nå ikke fått somlet meg til å sjekke ut. Det kan vise seg å være en stor tabbe, for showet de leverte var usedvanlig tøft. I etterkant er det lett å skjønne at låter som Count In Fives og blod-catchy She Is the New Thing hørtes så tøft ut live som det gjorde. Debuten deres, Strange House, er akkurat så tøff som ryktet skal ha det til. Det lukter Birthday Party på lang avstand, men det gjør meg ingenting. Det funker, og det funker sinnssykt bra på scenen hvor vokalist Faris Bawdan rager bortimot to meter over bakken. For ikke å glemme de store hårsveisene i bandet, med store øyne skimtende bak svarte pannelugger. Hadde Beetlejuice hatt et husband så hadde nok valget falt på The Horrors.

Jeg syntes at debuten til Editors hadde sine øyeblikk, det var vanskelig å motstå låter som Munich og Blood. Men den hadde også et par for mange intetsigende øyeblikk, som singelen All Sparks. Og derfor er det synd at det er mest av den sorten på den nye skiva deres. Det var likevel festivalens første show som trakk en stor folkemengde. På en måte skjønner jeg hvorfor, for det er til tider storslagent på en sånn måte at de ville klart å fylle stadioner. Men samtidig så er det lite innhold og låter som er gjemt under den store lyden, og det gjorde naturlig nok konserten til en ganske sjaber opplevelse.

Ash overbeviste stort under Buktafestivalen for en liten stund siden, og spilte så vidt jeg kan huske omtrent akkurat samme settet på Splendour. Og det gjorde vel for så vidt ingenting det, og så lenge de holder seg unna søppel som Candy og Shining Light så er det neppe noe som kan fremkalle det store hatet. Så langt derifra, og avslutningen med tittelsporet fra deres ferske skive Twilight of the Innocents er rett og slett bare stort live.

Kaiser Chiefs har etter min mening egentlig bare to og en halv bra låt. Førstesingelen fra debuten, Employment; I Predict a Riot og førstesingelen fra oppfølgeren, årets Yours Truly, Angry Mob. Den halve bra låta kommer fra Oh My God som egentlig har kommet seg litt sånn etter hvert. Ingen av disse ble spilt før jeg mistet tålmodigheten og stakk.

Men så stakk jeg da også til noe av det heftigste på festivalen, nemlig Hot Chip. My Piano fra deres bidrag til DJ Kicks-serien dundrer over området da jeg nærmer meg, folk overalt danser, stemningen er i taket. Og det er ikke så rart for det låter helt perfekt. Det er dansbart (for de som liker den slags) og det er rett og slett bare pur popmagi til tider. Det var nesten tilstander av vantro og ekstase etter at de hadde forlatt oss med hiten Over and Over.

Festivalens ubestridte store overraskelse var uten tvil frøken Lily Allen.

Jeg var på ingen måte forberedt på å like dette såpass mye: Liten søt dame med vanvittig stor kjeft, og som kan spille (minst) en akkord på gitaren. Alright, Still var en av fjorårets største skiver salgsmessig, og den er da sannelig catchy nok. Hitene LDN, Smile og Alfie gikk fint ned, samt hennes Mark Ronson-samarbeid: Kaiser Chiefs' Oh My God. En nedstrippa versjon av Blondies Heart of Glass fikk man også, selv om dette kanskje var det nærmeste konserten kom et dødpunkt. For SÅ bra vokal har hun da ikke. Den er ikke så bra i det store og det hele i grunn, men det fungerte særs godt på tross av dette. Eller kanskje på grunn av det.

Allen er sjarmerende på en svært usjarmerende måte, men drøyt catchy og småsmart. Morsom er hun også. Mindre morsomt ble det heller ikke Kaiser-vokalist Ricky Wilson spratt rundt på scenen ikledd en slags pandadrakt. Og tro meg, dette er en paragraf jeg aldri hadde trodd jeg skulle skrive. Lily Allen liksom. Hun er OK hun altså.

En annen litt overraskende stjerne på festivalen var Jerry's Vegi Burgers. Og nå snakker jeg faktisk om en burgersjappe, ikke et band med vanvittig dårlig navn. Beskjedent plassert og med et beskjedent ytre kunne jeg vanskelig ha forestilt meg. Jeg er langt fra vegetarianer, men fikk et innfall som ledet meg dit. Ikke bare var dette den suverent beste vegetarburgeren jeg noen gang har spist, men den beste burgeren jeg har spist.

Alle som liker rock bør finne noe de liker i Airbourne. At de har plukket opp ett og annet i pose og sekk fra sine landsmenn i AC/DC er det vel liten tvil om, men satan for et show de leverte her på Splendour. Så snart man kommer over det at de rett og slett plagierer sounden til AC/DC. Men om det er det de har prøvd på så har de klart det med stil. Det er nesten litt vanskelig å bestemme seg for om debuten deres, Runnin’ Wild, er grunn til å straffe dem for stjeling eller være grunn til en rockemedalje. Etter å ha sett de live på Splendour så heller jeg i alle fall mer mot sistnevnte.

Sydney-kvartetten Expatriate er i grunn ganske kjedelig. Men de har blitt omtalt som det neste store ved flere anledninger. Stort som i Keane. Stort som i Snow Patrol. Og akkurat like kjedelig som begge nettopp nevnte. Vi snakker relativt streit stadionrock med en touch av litt mer new wave/synth-elementer. Men maken til uengasjerende låter skal man lete lenge etter. Et stillestående og småarrogant show hjalp ikke stort heller.

Bumblebeez stakk seg ut skikkelig her, men ikke fordi de var så bra dessverre. De hadde bare elendig forferdelig lyd. Og jeg kan ikke få understreket elendig forferdelig lyd nok i dette tilfellet. Med sin blanding av elektro, beats, rock og pop har de skapt seg et solid rykte i Australia. Og har så visst levd opp til det tidligere, men her klaffet bare ingenting. Til og med den nye singelen, catchy Dr. Love hørtes dvaskt ut. Noe må ha gått forferdelig galt et sted her, for dette har potensial til å være latterlig tøft live.

Så snart Jason Molina og hans Magnolia Electric Co satte i gang derimot, var det akkurat som man hadde kommet seg bort på en helt annen festival. For det er vel liten tvil om at det var den mest malplasserte bookingen på plakaten. Og med malplassert så mener jeg da også vanvittig hyggelig. Hyggelig for de få som hadde tatt turen til G.W. Mclennan Theatre, og jeg vet ikke om det var noe i lufta og navnet på scenen som gjorde det, men det var i grunn her på denne scenen at festivalens høydepunkter kom.

Gotye var bare stappfullt. Aldri har jeg sett såpass mange folk rett og slett bare tyte ut av et telt. Hovedmannen bak The Basics slapp tidligere i år soloprosjektet sitt løst på det australske folk med skiva Like Drawing Blood. Og det låter alltid helt fantastisk bra, selv om det ofte kan bli litt repetitivt.

Festivalens ubestridte høydepunkt var uansett Dirty Three. Lett! Bad Seeds Warren Ellis ledet an det som var den mest stormfulle konserten jeg har sett på lenge. Det virker nesten som en religiøs opplevelse når man ser bort på Ellis, som fremstår mer som en Jesus enn en stakkars skjeggete fiolinist. Snakk om å bli blåst sidelengs, forveis og baklengs på en gang. Og det er Ellis sine brutale bevegelser som kontrollerer det hele. Magisk, rett og slett!

Så over til noe helt annet. Det virker som den nye skiva til Bloc Party har delt fansen på midten. A Weekend in the City er unektelig et lite skritt bort fra den slags som man fikk på Silent Alarm. Jeg er en av de som kjedet meg vanvittig på den nye skiva, og kjedet meg egentlig ditto på denne konserten. Det var velspilt og alt det der, men interessen forsvant ganske kjapt.

The Shins derimot, har gitt ut en av årets beste skiver. Uten tvil. Igjen. Og de åpnet showet slik de åpner skiva, med Sleeping Lessons og Australia. Sistnevnte til en helt drøy mottakelse, ikke overraskende. En lynversjon av den allerede korte Pam Berry innledet Phantom Limb slik den også gjør på skiva. Dette iblandet materiale jevnt fordelt fra de to første skivene gjorde det til en suveren konsert. Gåsehudfaktoren er høy når Pressed in a Book eller So Says I blir spilt. Ja i det hele tatt. Et av klodens beste band for øyeblikket!

Arctic Monkeys beviste på sin andre skive Favourite Worst Nightmare at de har blitt et usedvanlig tight band. Debuten var solid på mange måter, men at de hørtes SÅ tighte ut kan jeg ikke huske å ha ment. Og det høres minst like bra ut live, det suverene høydepunktet fra debuten, When the Sun Goes Down var også høydepunktet i konserten. Men det var i det hele tatt et svært solid sett de leverte, og en perfekt festivalavslutning. En avslutning som fikk alle til å være supersultne etter mer.

For en festival! Jeg tror nesten det dekker det som trengs å si. For en festival! Gjør deg selv en tjeneste, og dra dit neste år. Da vet du i alle fall at du slipper band som Powderfinger (Australias svar på Stage Dolls, seriøst), Grinspoon og Spiderbait (begge mangler sidestykke i norsk sammenheng) siden de spilte i år.

Da er det dømt til å bli tre ganger så bra, og det er bra det!

Enkelt fotos er tatt av Joshua Lever


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
The Megaphonic Thrift - Decay Decoy