• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

'Då säjer vi tack fan så mycket!'

Kalasfestivalen: 23/8-2003

Pål M 

Del på Facebook24.08.03

Årets Kalasfestival ble en merkelig skue. Ikke vet jeg om det kom av de svært så få som gadd å få det med seg, eller om det skyldes den merkelige bookingen og rangeringen av band. Men svært så variabelt ble det, og vi kan takke de fleste av de norske artistene for akkurat det. Lineup denne gangen var; Jim Stärk, JR Ewing, Timbuktu, Ralph Myerz & The Jack Herren Band, Briskeby og til slutt Håkan Hellström. Og akkurat som at dette er en virkelig merksnodig miks av artister, ble kvelden opplevelsesmessig likeså.

Vi tar det i stigende rekkefølge: Halvannen time etter at jeg ble sluppet inn på Youngstorget og ble fratatt min medbrakte paraply i døra (terrorfare?), satte Jim Stärk det hele i gang med et knippe svale og velpolerte låter. En bra start, selv om det var en litt umerkelig overgang fra oppvarmings-DJen og konsertstarten. Med tanke på at det kun befant seg noen få hundre publikummere spredt ut over torget, og at det ikke fantes noe kommunikasjon med disse sjelene som hadde møtt opp i god tid, føltes det litt som en dårlig dag på Norwegian Wood (men med brosten å sitte på i stedet for gress). Settet varte en knapp halvtime, og satte vel ingen svært varige spor i den lunkne tilhørerskaren.

Så gjør arrangørene av Kalas et merkelig trekk. Etter tre kvarters pause (som føltes som flere år med tanke på en kort og rolig oppvarming) kommer Jr Ewing på scenen. Man kan si mye fint om Jr Ewing, men en solfylt dag på Youngstorget og et par hundre slappe publikummere er ingen god kombo med dette bandet. Kjepphøye skrøt de av den fete konserten de nettopp kom fra i Trondheim, og da svært få gadd til og med å reise seg fra bakken eller knapt applaudere, ble det sur stemning. Vi fikk beskjed om at dette "ikke var noen picnic", og at vi hadde værsågod å reise oss. Langt ute i settet slo det bandet at "det er kanskje var for tidlig for oss?", noe konsertarrangørene jo vitterlig burde ha skjønt allerede på planleggingsbordet av festivalen. Med svært dårlig vokallyd prøvde i hvert fall Jr Ewing å rocke Youngstorget, med marginal effekt.

Men at dette kun hadde med et publikum som ga blanke å gjøre, kan glatt motbevises med neste ut på scenen. Svenske Timbuktu fikk nemlig etter bare to minutter nesten hele Youngstorget til å reise seg og komme seg i bevegelse, og for meg ble dette dagens absolutte høydepunkt. For noen usedvanlig sympatiske, morsomme og flinke folk! Hip hop fusjonert med soul-blåsere og et usedvanlig godt humør, såpass ivrige at jeg lurte på om de hadde dratt noen gode tips fra Håkan Hellström backstage. Med frekk sampling av blant annet Eurythmics dro de i gang et sett av kun gode låter, og når de gikk av scenen var nedturen til å ta og føle på. Litt trøsteshopping av Timbuktu-dobbel vinyl (The Botten Is Nådd) var dog noe til hjelp.

Ralph Myers & The Jack Herren band gjorde deretter et helt glimrende sett. For de som fikk med seg konserten deres nylig på Rockefeller føltes det litt som en repetisjonsøvelse, og pyroeffekter har en viss evne til ikke å være like interessante i dagslys som på mørke konsertsteder. Men at bandet reddet de norske bidragene i år, er helt klart. De oser av spilleglede, og klarte i likhet med Timbuktu å få publikum med seg på å røre litt på betongstøle lemmer. Over middels, men ikke noe særlig mer enn det.

Slutten av Kalas for meg ble Briskeby, da jeg i blanding av materialtretthet, og tanken på at dette var n'te gang jeg skulle se Håkan Hellström live, droppet avslutningen. Mannen er en formiddabel liveartist, men jeg tror jeg venter til den tredje soloskiva er på markedet før jeg gir denne mannen en sjanse til.

Briskeby er (etter min mening) et av Norges mest oppskrytte band. De har laget én god poplåt (Propaganda), og utover det er de noen mestere i å være kjedelige. Jeans For Onassis inneholdt en bråte anonyme låter, og live synes jeg de tenderer mot å høres ut som en blanding av Status Quo, Pretenders og et eller annet amerikansk powerpopband. De kan så absolutt spille, men det blir aldri verken interessant, fengende eller personlig. Vi ble servert en god del nytt materiale, men både singelen Hey Baby og de andre nye låtene traff svært dårlig på et - igjen - stillestående publikum. Her hadde de blitt varmet opp av Timbuktu og Ralph Myerz & The Jack Herren Band, men så ble det bom stopp i festivitetene igjen. Selvfølgelig er det vanskelig å teste nye låter live når de ennå ikke er tilgjengelig på plate, men det kjedelige med Briskeby ble dessverre desto mer tydelig. Lise Karlsnes' magre forsøk på å "skape fest" og få publikum til å synge med gikk også heller skeis.

Totaloppsummering er nok litt påvirket av å ha hoppet over hovedartisten Håkan Hellström. Kent trakk mange mennesker på fjorårets Kalas, men dette gjentok seg ikke i år - det var rett og slett overraskende lite mennesker. Sett bort fra Hellström ble uansett Kalas en samling av sterke opp- og nedturer. Dette er vel egentlig noe enhver festival inneholder, men med kun en dags festivitas å fokusere på kunne arrangørene klart unngått noen av disse på forhånd. Min oppfordring er å sy sammen et program som har en litt skarpere profil, og som henger litt mer sammen med hvilken tid det er på dagen. Jeg kommer gjerne igjen, men vil nok titte ekstra tydelig på programmet på forhånd neste gang. Her var det i hvert fall ingen garantert suksess i rekkefølgen Kalaset var lagt opp på.