Intervju: Yo La Tengo

Groove snakket med Yo La Tengos Ira Kaplan om mainstream suksess, 25 år som band og hvordan de lever og puster musikk.

Relaterte sider:

Yo La Tengo

Alle bilder Bjørnar Håland

- Bandet gjennomsyrer livene våre i en så stor grad at musikk vil alltid være i luften. Selv å ikke tenke på musikk er å tenke på musikk.

Ira Kaplan og kona Georgia Hubley har siden senhøstes 1984 vært kjernen i bautaen av undergrunnsrock, Yo La Tengo. Siden den gang har de hatt et utvalg andre bandmedlemmer, men stått ved bassist James McNews side siden 1992. Bandet feirer 25 år i år, og har litt av noen år å se tilbake på. Merkelig nok ikke når det gjelder kommersiell suksess, men de tar det igjen på absolutt alle andre områder.

- Det med aktualitet jobber vel litt mot oss, sier Kaplan og ser ubekymret ut. Jeg tror at om vi hadde gitt ut et par dårlige plater, så gitt ut en bra en igjen, så hadde det vært bedre med tanke på suksess. En annen ting er at jeg tror folk flest vil vite litt mer hva de kan forvente. Og det forstår jeg egentlig.

Ja kanskje fans av Yo La Tengo ikke er som folk flest heller. Men hva mener du med aktualitet?

- Vel, vi liker musikk i så stor grad, og vi hører på ekstremt mye av det. Men mye av det er ikke nødvendigvis så nytt, selv om vi hører på nyere ting også iblant. Slik tror jeg vi kanskje aldri lett kan kalles aktuelle. Det er ikke det at vi går inn for å ikke trekke linjer fra noe som helst, men det kan like gjerne være noe som er 50 år gammelt som det kan være noe vi hørte for 50 minutter siden, ler Kaplan.

Har dette forandret seg mye opp gjennom årene, måten dere arbeider med musikken på?

- Vi forsøker å ikke ha bestemte måter å gjøre ting på, vi gjør egentlig det øyeblikkene krever at vi skal gjøre. Det er ingen policy i bandet på hvordan vi går frem. Det viktige for oss er å være fleksible og mottakelig for hva enn føles riktig til enhver tid.

Og slik har det også blitt et stort antall coverlåter, nå sist med Fuckbook, under navnet Condo Fucks. Hva er det dere liker så godt med å gjøre coverlåter?

- Greia med coverlåter er at vi aldri planlegger å gjøre de, de bare blir til. En coverplate kan gjøres mye kjappere, og det gjør at det blir en slags umiddelbarhet ved dem, en kvalitet det er vanskelig å få til ellers.

Neste år feirer jo Fakebook 20 år, vil det komme en oppfølger kanskje?

- For noen år siden var det faktisk like før vi gjorde en Fakebook 2, men det ble ikke noe av den gangen. Jeg tror ikke noen av oss føler at vi må markere det med en oppfølger. Når det er sagt så kan det godt hende vi tenker annerledes i mars. Ta Fuckbook for eksempel, den ble spilt inn sinnssykt kjapt, omtrent like lang tid som det tar å høre på den.

Har dere noen gang en plan før dere lager et album?

- Nei. Kaplan ser bestemt ut og tar en pause for å understreke det. Vi jobber med albumene låt for låt. Som regel vet vi nesten ikke hvor mange låter vi har. Georgia har alltid sånne små notatblokker hvor hun skriver ned alt, og slik husker vi hva vi har. Til slutt spiller vi bare inn det vi har og håper at det er nok til et album. Slik tar albumene litt forskjellig form hver gang.

Ja og Popular Songs har jo en struktur som er litt annerledes fra før, blant annet med tre lange låter helt på slutten, godt over 30 minutter til sammen.

- Ja det har vi aldri gjort før, og det var noe som gjorde det så spennende for oss. Og det er jo helt klart en vurdering man må gjøre. Selv for de som liker oss, så må vi svare på et par spørsmål – hvis noen allerede har 5 eller 10 album av oss, trenger de virkelig en til? Hva er det som gjør denne så spesiell?



Det kan nok hende at det er en av grunnene til at de som liker dere faktisk liker dere så godt, for dere har jo en solid gruppe tilhengere. Men den kommersielle suksessen har latt vente på seg. Hva tenker dere om det?

- Vel, mange av våre favoritter som vi synes er blant de aller beste oppnådde aldri kommersiell suksess. Når det gjelder oss, så er det morsomt at du spør nå, for jeg satt i lobbyen på hotellet vårt i går, og der leste jeg en liten artikkel om konserten vi skulle spille samme kveld. I den artikkelen ble vi, som vi ofte blir, sammenlignet med The Velvet Underground - ”men Yo La Tengo aldri har oppnådd mainstream suksess” stod det. Da tenkte jeg ”men”? Det skal jo være ”og”! De gjorde jo heller aldri det.

Føles ikke det litt urettferdig? Selv om det uansett ikke er noe man får gjort så veldig mye med. Det er kanskje ikke noe man vil gjøre noe med heller?

- Det er nok en tenkemåte som er nyttig, det å ikke henge seg opp i ting som er urettferdige – det er ikke sunt fra dag til dag i den kreative prosessen. Dette er ting vi observerte tidlig, og vi har lært oss å nyte det vi har, ikke fantasere om hva det kunne vært.

Det er vi mange som setter stor pris på, det kan jeg skrive under på. Kaplan nikker ydmykt, og tiden er ute. Jeg sier takk til Ira Kaplan og takk til Yo La Tengo, selv om ”takk” egentlig virker utilstrekkelig i dette tilfellet.

- Jeg bør vel barbere meg slik at jeg ser litt presentabel ut i kveld, sier Kaplan mens han stryker over todagersskjegget og leter etter et speil. Jeg trenger vel et speil til det, mumler Kaplan før han vandrer avgårde.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Cripple Crow

(XL)

Velkommen til skogsfest med Sgt. Devendra's long haired gypsy family band.

Flere:

Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz
Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion