Konsert: Lucinda Williams

Rockefeller, 29. oktober 2007: 2 kool 2 be 4-gotten.

Relaterte sider:

Lucinda Williams

Sweet sad songs
sweet sad songs
sweet sad songs
sung by lonely girls


En stort mer passende introduksjon kunne vi ikke fått, enn da denne etterlengtede Rockefeller-kvelden ble satt i gang med Essence-åpneren Lonely Girls.

For det er mye ensomhet i rommet når Lucinda Williams tar turen fra Lake Charles, Louisiana for å synge ut store deler av følelsesregisteret foran et forventningsfullt Oslo-publikum. Forrige gang var i 2003, da for å promotere World Without Tears - en reise gjennom skyggefulle hjertekammer, slitne forhold og en verden som ser ut til å bli litt mørkere for hver dag som går.

Den gangen tok hun steg til side fra den blues-baserte landeveisrocken fra Car Wheels on a Gravel Road, og utforsket noe dystrere, enda mer innesluttet og tungt. Skittent og sexy, utleverende og perfeksjonert gjennom mørke toner, skjærende gitarer og den mest nakne og brutale atmosfæren siden Neil Young ga ut Tonight's the Night i 1975.

Og selv om hun i plateåret 2007 ser vestover, mot og forbi grava der hennes nylig avdøde mor hviler, er det fortsatt en tåreløs verden hun ser for seg. Tross alt.

Gitarlyden til Doug Pettibone skjærte seg gjennom konfronterende Sweet Side, uutgitte Honey Bee og en gigantisk Unsuffer Me – låten som ser ut til å ha tatt plassen til Ventura som fast konsertinnslag. Gitarene slo fra vegg til vegg og det røde bakteppet på scenen begynte å bevege på seg. Ja, det er nesten helt utrolig hvor sterke West-sangene var live, med tanke på hvor nølende og livløse de til dels låter på plata.

Come in to my world,
of loneliness,
and wickedness,
and bitterness,
unlock my love


Det er ikke mange som kan synge sanger så tunge, mørke og bitre og fortsatt møte publikum med et smil mellom hver sang.

Og det er kanskje bare Lucinda Williams som kan skrive en sang som Drunken Angel. Hun er fantastisk på kontraster, også i levende live. I kjent stil introduserer hun historiene hun skal fortelle, om bekjente som driver mot sitt eget forfall, og hvordan verden blir et fattigere sted uten dem. Ja, selv dem som endte opp i rennesteinen, med gaffateip rundt anklene og gitaren, med whiskeyflaska stikkende ut av baklomma.

Vokalen hennes lå langt fremme i lydbildet, og var opp mot sitt aller, aller beste, i all sin sylskarpe ærlighet.

Sun came up it was another day
and the sun went down you were blown away
why'd you let go of your guitar
why'd you ever let it go that far
drunken Angel


Et fantastisk øyeblikk.

Hun gjorde også et par cover-låter, blant annet en strålende Marching the Machines (Thievery Corporation) og Lil' Son Jackson's Disgusted, også tilgjengelig på blues-hyllesten Ramblin' fra 1978. Likevel ville jeg byttet dem ut - hver som en - med en Side of the Road, en Something About What Happens When We Talk, eller – aller helst – en Sweet Old World.

Det er uansett bare et tegn på styrke når en artist kan gjennomføre en glimrende kveld med en relativt middelmådig setliste. For det er noe med nerven og brutaliteten i det Lucinda Williams tilførere låtene, som gjør hun så fordømt mye bedre enn resten.

Som da hun gjorde en helt fantastisk, levende og brennende elektrisk versjon av Come On – en dønn ærlig, konfronterende og nesten pervers enveisdialog til en tidligere elsker. Når vi så fikk høre den store, store kjærlighetsforvirrelsen Those Three Days før vi tok turen til fantastiske Crescent City var det bare å innse det – at vi hadde opplevd noe stort.

Tidligere i år fikk jeg gleden av å overvære Gillian Welch, da hun spilte på Down on the Farm i et skogholt i Halden. Lucinda Williams gir meg litt av den samme følelsen. Følelsen av å møte en helt - uten unntak - komplett artist.

Selv brukte Lucinda Williams tida mellom sangene til å snakke om sine forbilder - artister som Townes van Zandt, Fats Domino og Bob Dylan. Det hun fremdeles ikke har innsett er at hun hører til på nøyaktig samme sted selv.

I særklasse.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Noa Babayof - From a Window to a Wall

(Anova Music)

Noa Babayof padler menneskeheten over rennende elver av blod på vei til dødsriket.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
Einar Stray - Chiaroscuro