Intervju: napoo:

Jan Magnar Hatlemark drar gamle røverhistorier. Og snakker om sitt nye band napoo:, den sørgelige tilstanden i norsk musikk og mye annet i dette intervjuet med grooves Thomas Karlsen.

- Eg sitt ved dassinngangen.

En tekstmelding tikker inn ti minutter før grooves utsendte skal møte vokalist Jan Hatlemark i det by:Larm-aktuelle napoo: på Café Sara i Hausmanns gate i Oslo. Vel inne i lokalet skjønner man hvorfor Hatlemark har tatt til takke med en så befolket del av kaféen. Det finnes ikke ledige bord denne fredagskvelden. Lokalet er tjåka fullt. Selv gliser han bredt, bestiller mat og øl og har det bare bra med seg selv.

Det har han grunn til. Fjorårets EP Johnston Is Sane var et særdeles hyggelig bekjentskap, fylt til randen av naivistisk, skakk og semi-eksperimentell popmusikk med kant og mye fin blås. grooves anmelder fant at det var "vanskelig å gremme seg over slik lystig pop som det napoo: serverer på Johnston Is Sane, om enkelte ting enn synes uferdige og lettere skisseaktige." Atter andre fant Johnston Is Sane EP fin, men rotete, vimsete, strukturløs, stryk det som ikke passer. Hatlemark forstår dem, til en viss grad.

- Poenget med hele den EPen er at vi da egentlig ikke var napoo: Vi vurderte fram og tilbake. Skulle vi bli et band, skulle vi ikke bli et band? Vi er riktignok de samme som lager låtene nå som den gang, men forskjellen på Ep-en og napoo: i dag er en ny bassist med en ny spillestil og en gitarist som spiller helt annerledes. Den EPen inneholdt det eneste materialet vi hadde på den tiden, nå sitter vi på mye, mye mer.

Nå, etter EP-en står Sykkylven/Olso-bandet uten distribusjon. Johnston Is Sane var kun en engangsutgivelse på Honey Milk Records.

DE GODE HJELPERE

Hatlemark tar ikke det så altfor tungt. I ryggen har de gode hjelpere som vil dem vel, og neste uke spiller de på by:Larm i Tromsø, som et av de første 30 bandene til å bli plukket opp til det i år mer prestisjetunge evenementet.

- Jeg visste det ville komme. Det mener jeg altså. Vi har blitt forbigått i alle de år, men det er bare fordi vi er så forbannet sløve. Neida, vi visste ikke det. Men vi hadde en veldig god følelse denne gangen. Og det er jo utrolig fett, da. Med 30 artister blir det mer fokus på hver enkelt artist.

Hva håper dere å få til i Tromsø?

- Målet for oss er først og fremst å få noen kontakter, og få management og booking opp på beina. Vi er i full gang med å øve inn masse nye låter. Det er jo en fantastisk mulighet. Enten får du litt oppmerksomhet, eller så får du ingenting, men noen må jo legge merke til det for helvete, det er jo hele poenget. Vi skal i hvert fall gjøre en bra jobb.

Hva skjer videre etter by:Larm?

- Planen er å komme i gang i april med debutalbumet, og bruke tiden i studio til å finne nerven og den gode lyden. Og vi håper å ta vår første stripe nedover i Europa i alle fall etter sommeren. Men vi har jo jobber og unger og sånn, så... Én-til-to ukers turneer et par ganger i året, dét har vi uansett satt oss fôre. Vi sikter oss sannsynligvis inn på Nederland, Tyskland, Frankrike, og prøver å ikke strekke oss over hele kontinentet på én uke. Så får vi se, håper skiven er ute i september. Det går sikkert ikke. Men vi må ha noe å jobbe mot.

Hvorfor ikke desember? Ingenting annet enn samleplater den måneden?

- Ha ha, ja det er jo for så vidt sant. Men når skiven først er ferdig har jeg bare lyst å ha den ut. Jeg har begynt å lage låter til skive nummer to, det er det som er problemet, vet du.

Kommer dere til å ta inn ekstern hjelp?

- Når det gjelder produsent henter vi ikke noen vi ikke kjenner, det er helt uaktuelt. Vi må ha en som kjenner oss, som ikke ødelegger soundet vårt. Vi skal ha et stort, rent lydbilde. Ikke sterilt, men med en viss størrelse. Vi må sørge for at det blir plass til alle sammen. Detaljene er uhyre viktige i musikken vår. Når du hører det skal det være lett å like; graver du litt lenger ned skal du finne mye mer.

DEATH TO THE SINGER/SONGWRITERS OF NORWAY

- Jeg blir litt skremt, jeg, når jeg hører hvordan Surferosa låter nå.

Her starter Hatlemarks vesle tirade mot kjedsommeligheten som preger norsk musikk for tiden - det hele med et stort sunnmørsk smil og rungende latter. Det er ikke så mye ondsinnet som oppgitt og lei av tidens utgivelser han virker.

- Det er Madrugada og Ane Brun, det. Helvete! Ser du på Urørt innimellom? Alle disse jævla singer/songwriters som popper opp? Jeg skal lage en sang som heter Death to the Singer/Songwriters from Norway en gang, altså - nå er det på tide å få jevnet dem med jorden. Alle plukker opp en gitar for første gang og spiller en G og D. Og så går de ikke lenger. Samme greia som kverner gang på gang. Hva faen er det som feiler dem? Nei, ikke skriv det. Forresten, skriv hva du vil. Ha ha! Du må bare stå på, du.

- Madrugada likner på noe ungdomsskolegreier for min del. Men de har enkeltlåter som er sinnsykt fine, da – det skal de ha. Har bare hørt det på radioen, selvfølgelig, men... Nei, jeg gidder jo ikke å snakke om dem, for helvete!

HELE REGLA

Nei, vi kan vel snakke litt om napoo:, da. Fortell litt om bandets tilblivelse.

- Jeg og Hilde Hem – det er hun som synger og spiller keyboards og trombone - vi spilte i et band som het Headset, som ble oppløst i 2002... Vil du ha hele regla, forresten, eller bare oss i napoo:?

Gjerne hele regla.

- Ja, altså, det første bandet jeg spilte i het P.I.K.E., som var fra studentmiljøet i Kroa i Bø. Og det var den der klassiske powerpopen, vet du. Vi ga ut ei skive kalt Stuntpoph. Lyden er jo helt vanvittig, da. Høres ut som den er tatt opp i ei bøtte med vann, liksom. Men vi fikk jævlig masse bra kritikker. Sinnsykt bra tilbakemelding. Og det er helt utrolig rart. Vi begynte å spille på studentsteder utenfor Bø også, og tjente litt penger på det. Fikk ti tusen for spillejobber, og det var jo ikke ille på den tiden. Så jeg var kjempefornøyd, liksom. Og så gikk vi studio for å spille inn andreskiva, og.. he-he, og da sluttet jeg å spille trommer og begynte spille gitar. Vi fikk inn ny trommis, og var seks stykker da – tre gitarer, bass, tromme, og vokal. Men tja, hva skal jeg si, vi var vel litt lei, og studenttiden gikk mot slutten, og den andreskiven som vi spilte inn ferdig, ble aldri gitt ut. Og i den perioden, før P.I.K.E gikk i oppløsning, hadde jeg og Trond Synnes startet opp Headset. Vi var litt mer rock, med møkkete lyd. Og der spilte også Erling Zahl, som spiller trommer i napoo: i dag. Vi ga ut en 12-tommer.

Kan man få tak i den i dag?

- Ja. Vi solgte 19 eks... Vi trykte 500 stykk i Tsjekkia, glossy, og på 220 grams vinyl, og...

Hvordan høres platen ut?

- Altså, da spilte vi på 8-spors i et hus til en kompis, så det bærer jo preg av det. Men den er ganske kul da, har noen låter som jeg fortsatt synes er utrolig bra. Vreng på bass, og vreng på gitar og full skrik og tjo og hei og stå på nå, liksom. Og den fikk én anmeldelse, og det var Osloposten. De ga oss terningkast to. Men det hadde vel noe med at han var superfan av P.I.K.E, he he. Så gikk vi i gang i en nedlagt skole i Sykkylven, der alle i Headset kom fra, og var vel mer eller mindre ferdig med andreskiva. Og så ble vi selvfølgelig oppløst, så den ble heller aldri gitt ut.

Hatlemark fniser.

- Jeg begynner å se et slags mønster her, he-he. Men de sangene var nok starten på napoo:. Uansett, Headset gikk i oppløsning i september 2002. Og da tenkte jeg på å gi opp. Jeg skal faen ikke spille i noe band mer, tenkte jeg, nå skal jeg faen meg gjøre det selv. Jeg har alltid laget musikk ved siden av som soloprosjekter, men det er bare lo-fi-greier, under navnet Man Yagnar. Jeg har alltid vært stolt av de sangene, og har nesten fått de gitt ut. Først sendte jeg dem til et selskap i Sverige som heter Bedroom Records, en CD-R-label. Men egentlig skulle de bli gitt ut på en italiensk kassettlabel, for tre år siden. Og ikke vet jeg hva jeg tenkte på, men et halvt år etter at de hadde sagt ja fikk jeg en mail der det stod at de ikke giddet å gi det ut – da hadde jeg helt glemt å sende dem sakene halvåret i forveien. Så da ble det ikke noe av det. Og så kom Bedroom Records på banen – og så skjedde faen meg det samme igjen! Jeg fikk aldri laget dette coveret til disse greiene, vet du. Til slutt fikk jeg beskjed om at de ikke ville gi ut det likevel.

Du verden...

- Og da skrev jeg selvfølgelig en sang og sendte til dem på mp3, kalt I Got Stabbed In the Back By Bedroom Rec, he-he.

He-he..

- Hele poenget er ikke å få det utgitt, men å hele tiden lage musikk. Det er jeg som er opphavet, ikke sant, og det er mitt. Og etter ti minutt ligger det nede, og etter ti nye er sangen ferdig. Det er behagelig, i forhold til napoo: der vi er så utrolig detaljfokuserte.

- Hvordan skiller Man Yagnar seg fra napoo:?

- Hele poenget med napoo: er at det skal høres enkelt ut, men detaljert. Sånn at når du hører igjennom høres det fint ut, likevel er det mye detaljer der. Gitar, bass, trommer og wurlitzer må dempes litt for å få plass til det. Poenget er at det ikke må ta overhånd over melodiene og sangen jeg prøver å få igjennom. Det jeg liker med lo-fi og skranglelåter er at man er ferdige iløpet av en halvtime. Og du trenger ikke tenke så masse på hva du skal synge.

Hva skriver du om i tekstene til napoo:?

- Når vi skriver tekster for napoo: skal vi ha maksimum én låt om kjærlighet – hvis det er på sin plass da. Har du hørt Lift Me Up med Ane Brun og Madrugada? Jeg hørte et intervju med Ane Brun om hvordan de hadde slitt med å få på plass tredjeverset. Sånn kan ikke vi holde på.

DOWNTOWN CINCINATTI

Hvis tekstene ikke handler om kjærlighet, hva handler de om da?

- Da synger jeg heller om ting som skjer meg i hverdagen, ting som skjer med familien min. Jeg gikk på U-landsstudier i Olso en gang, vet du, og har skrevet mange tekster som omhandler det. Låten Killing for Comfort, for eksempel. Og White Elephant. Det er ei låt som omhandler norsk bistandspolitikk. Det er et begrep i bistandsmiljøet på feilslåtte bistandsprosjekter. Og det er jo Norge verdensmestere på. Og så har vi låter som My Cupido Story. Vi har en teori om at det er alt for lite erotikk og porno i norsk pop. Ellers, ting som opptar meg. Ta en låt som Holiday in USA, for eksempel. Det å utlevere seg litt, det er OK. Og den handler om at jeg ikke er mann nok til å tåle sprit. Jeg har reist til min bror i USA et par ganger, og havna på spritfylla. Og da har jeg fått problemer med politiet, med bil etter meg og revolver og alt, og havnet i fyllearresten. Så det er ei historie. Den andre gangen var jeg på fest i Cincinatti, vi havnet i et svært jævla hus, et spøkelseshus på en måte. Og der betaler du en viss sum når du kommer inn, og får fri flyt av sprit og drikke. Pluss et jævlig fett rockabillyband, med ståbass og det hele. Så begynte jeg å krangle med brodern, med full slåsskamp nede i parkeringshuset, og en feit securitasvakt kom til. Jeg kjeftet ham selvfølgelig full huden full, og det endte selvsagt med at han ringte politiet. Jeg sprang ned en gate, og plutselig kommer det tre politibiler etter meg. Jeg sprang inn i en blindgate, og når jeg snudde meg kom de etter. Så jeg ga på, og plutselig bare... dunk! Slo ut en bit av tanna mi, og revolverne sang. Jeg kødder ikke. Det var en helt sjuk opplevelse.

Ble du buret inn?

- Neida. Jeg kom meg ut av det. Men det største problemet var at det var min første dag i Cincinatti, downtown liksom, jeg visste ikke hvor brodern bodde, jeg hadde lagt igjen telefon og penger oppe hos ham, og ikke hadde jeg telefonnummeret hans heller. Så jeg sov på en utedo på et bygningsområde et eller annet sted. Neste dag viste det seg at han bodde ved flyplassen, så jeg gikk på Highwayen, og alle bilene bare suste forbi. Plutselig kommer den verste Toyota pickupen, jeg kødder ikke, vinduene funket ikke, helt jævlig, karen inni var litt sånn indianeraktig, og skulle på jobb. Og så hopper jeg inn, og kan bare ikke tro den jævlige, shittye natta jeg har hatt. Og så lukter jeg, og ser det også da, at det ligger en kveil med pot der. Så vi endte opp med å kjøre opp på en slags bergtopp over byen og røyke oss blå.

Ha ha! Mye selvopplevd, med andre ord?

- Nettopp. Selvopplevde ting. Og det Hilde skriver om handler også om slike selvopplevde saker, fra reiser hun har gjort i Asia, eller kjipe perioder livet. Og det som er litt morsomt er at låtene våre ikke er så positive, og likevel blir folk så veldig glade når de hører dem.

ALSKENS EKSPERIMENTELLE POPBAND

Tilbake til bandet. Er napoo: liv laga?

- Vi har aldri vært så seriøse som vi er nå. Og vi satser hardt på. Vi legger opp jobb og barn med bandet i tankene. Og den kjemien vi har nå er jo helt fantastisk. Så vi går for å se hvor langt vi kan ta det. Å leve av musikk er jo slevfølgelig det helt ultimate. Lage skiver, tøye strikken uten å miste seg selv, det er ambisjonen. Visjonen må jo være å leve av det en gang.

Er Norge et marked for dere?

- Vi har ikke sjans til å overleve i Norge, altså. Norge er alt for lite, helvete. Man vet jo riktignok aldri. Nå begynner jo endelig denne helvetes garasjebølgen å legge seg. Men jeg har vært på Hellacopters på John Dee, altså, og fått bakoversveis. Men nå kommer det jo nye slike band annen hver måned, så da er det ikke gøy lenger. Hele tiden den samme jævla driten. Og Hellacopters har gått andre veien, ikke sant. De er like sterile som en jævla Grand Prix-samle-cd nå, vet du.

Jo... Hva med Turboneger?

-Aldri vært fan av Turboneger. Men moro å se dem live. Og de også! Hva faen er det de holder på med? Det går jo feil vei, vet du! Er det fordi de prøver tilpasse seg et marked for å selge skiver? Hva er det for noe? Nei, hvis jeg skal nevne ei norsk skive jeg liker: Sisteskiven til Barbie Bones. Death In the Rockinghorse Factory. Har du hørt den? Yngve Sætre, vet du. Han er jo en jævel. Det skjer så masse, og er så mye trøkk. Men hvis jeg skal gå for nerve... den siste skiva til Ai Phoenix. Fantastisk, fantastisk popskive. Og så har jeg et godt øye til Sister Sonny. Enkeltlåter på skivene i hvert fall. Og veldig spent på hva Frode Fivel kan skrape ut på neste soloskive. Og selvfølgelig The Tables. I sin tid.

Du nevner en bråte med band i tittelsporet på EPen?

- Johnston Is Sane er den enkleste teksten i verden, bare ei lang remse. Jeg satte opp en liste over alle bandene som jeg følte fortjente å bli nevnt. Og så skrev jeg to stikkord til hver.

Litt overraskende at du nevner R.E.M?

- Ja, men jeg er også litt overrasket over det. Det er faktisk et rimproblem. Nei, jeg likte R.E.M. før, jeg. Jeg hørte veldig masse på tidlig R.E.M. Nei, ikke skriv det, forresten..

Skal jeg ikke skrive...

- Nei, for R.E.M. i dag er helt skandale. Etter Losing My Religion gikk det strake veien nedover.

Og der mister vi igrunnen tråden. Hatlemark ender opp i en av sine lange digresjoner om alskens eksperimentelle popband.

- Har du hørt P:ano med Brigadoon? Jeg mener det, hadde de kuttet ned fra 23 spor til 11 eller tolv... Fy faen, det er mye bra der. Og har du hørt King Creosote? Do It Yourself Rocket er den jeg liker. Han er jo helt gal. Og det som er morsomt; det er bare to partier som går og går, og jeg vet da faen hvordan han klarer å opprettholde denne intensiteten og nerven i det... Jeg elsker Cohen da. Fram til femogsytti er det helt fantastisk, etter femogsytti- glem det. Han også har de her få partiene, med veldig rar arrangering, og jeg vet ikke om du har hørt noen av skivene hans i headphones? For plutselig er det fullt modul her, med to syngedamer og tromme og bass, og plutselig vrenger bassen der og så henger alt igjen og plutselig kommer Corlynn Hanney der – hva faen er det han holder på med, liksom? Men det er jo jævlig bra, da. Og basslinjene på gamle Leonard Cohen-skiver, det er jo så utrolig bra, vet du. Det har jeg hørt masse på. Så der har du småting jeg liker. Og trommelyden på gammel Bowie! Har du hørt det, eller...?

Eh...

- For meg er det en stor del av låtene. Jeg har generelt alltid vært opptatt av detaljer i musikken, og jeg tror det er derfor jeg er en sucker for Danielson Famile. Det tror jeg er mitt favorittband for øyeblikket, som jeg hører desidert mest på. Nå, hva var det vi snakket om, igjen...?

Akkurat der stopper båndet. Litt senere er det oppbruddstid. Hatlemark skal bort og se til sin søster. Men dagen etterpå tikker det inn en ny tekstmelding fra ham:

"Ikke glem å få med at vi spiller pop. P-O-P."

Just det.

Jan Hatlemark og napoo: spiller på Mir i Oslo den 2. februar og på Flyt torsdag 9. februar under by:Larm i Tromsø. Skive kommer med tid og stunder.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge

(NFS (Norsk Folkemusikksamling))

Bjørn Hovde applauderer høylytt et nytt arkivhistorisk dokument, utgitt av Norsk Folkemusikksamling ved Universitet i Oslo.

Flere:

Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire
J. Mascis - Several Shades Of Why