Trænafestivalen 2010

Eventyrlige Træna! Groove har besøkt Norges vakreste festival, der Stefan Sundström, Stein Torleif Bjella og Moddi var blant artistene som strålte om kapp med sola i havgapet.

Foto: Magne Johnsen og Mona B. Steffensen, klikk på et bilde for å komme til galleriet.

Hvor skal man starte? Jo, i Örnsköldsvik i Sverige, der denne penn dagen før starten på Trænafestivalen var på åpningen av en storslagen Andy Warhol-utstilling. En smakebit av verdenskunst og urbane New York i en svensk liten småby var en spektakulær opplevelse, en liten godbit å sutte på gjennom 800 km i bil med kurs for Helgeland der første besøk til havgapet på Træna sto for tur.

Å arrangere festival på et sted som Træna er i utgangspunktet en vanvittig idé. Reisen ut er mildt sagt kronglete, men det er kanskje nettopp dette som gjør festivalen til det den er. Publikummet som vil dit tar den vakre reisen som en del av opplevelsen. I debatten om at Norge har alt for mange festivaler uten profil og egenart, er det lett å trekke fram Trænafestivalen som det motsatte. Ikke nødvendigvis på grunn av bookingen, men fordi man på en unik måte tar i bruk hele lokalsamfunnet, samt bruker de storslåtte omgivelsene, egen historie, natur og kultur som en selvfølgelig del av det hele.

Etter en fantastisk fin båttur i strålende vær (ute på dekket hele reisen ut!) ankommer vi - familien er med - Træna rett før festivalen sparkes i gang torsdag 8. juli, og allerede før ankomst skjønner vi at dette kommer til å bli et eventyr. Med hav på alle kanter, majestetiske fjell hvor du enn snur deg og vennlige smil så langt øyet rekker, får grooves utsendte slått leir og inspisert litt av festivalområdet før det er klart for konsert med en markant svensk låtskriver.

Stefan Sundström hadde brukt to døgn i havkajakk for å komme seg ut i havgapet, og brukte konserten til å øse ut sin kjærlighet til havfolket. Fra hovedscenen Træna Fyr leverte Sundström og hans uhyre velspillende band en konsert som var majestetisk mørk, vemodig vakker og elektrisk levende. Og selvsagt veldig, veldig fin.

Allerede som låt nummer to fikk vi Alle Ska i Jorden, nøkkelsporet fra Sundströms siste og praktfulle plate (Ingenting Har Hänt), og da kjente jeg nakkehårene reise seg. Med en intens tilstedeværelse og sola midt i et solbrent fjes, presenterte Stefan Sundström smakebiter fra en lang karriere, med naturlig fokus på det ferskeste materialet. Og det var så flott, så flott. Traff Stein Torleif Bjella mot slutten av konserten, fikk sagt hei og takk for sist, og vi var begge enig i at Stefan Sundström er en låtskriver og artist av et format vi ikke finner så altfor mange av, selv i den stolte svenskspråklige låtskrivertradisjonen.

Stein Torleif Bjella, ja. Jeg hadde planlagt å gjøre et intervju med låtskriveren fra Øvre-Ål, men på grunn av at jeg kom ut til øyriket en dag senere enn planlagt, ble det rett og slett ikke tid til dette denne gangen. (Dessverre, håper det blir en annen anledning.) For rett etter den praktfulle Sundström-konserten var det klart for Bjella og hans faste band i Langteltet. Snakk om sterk åpning på festivalen! At jeg er svak for hedersmannen fra fjellet er ingen hemmelighet, og etter en time med bekmørk visepsykiatri var det bare å kapitulere nok en gang.

Bjella serverte omtrent hele Heidersmenn, denne gangen med en fandenivoldsk innstilling jeg knapt har hørt tidligere. Det hadde kanskje noe med havlufta å gjøre, eller at det i starten av konserten var en del skravlebøtter som hadde tatt turen innom teltet. De holdt etter hvert kjeft, heldigvis.

Med sitt fantastiske tekstunivers som bærebjelke overbeviste Bjella så til de grader. Enestående vakre Øvre-Ål Resort smøg seg rundt teltveggene, inn i øregangene og derfra som en stor varm klump i magen, Psykisk Kan Du Væra Sjøl fikk frem en tåre og Kamerat Mot Kamerat fikk et smekkfullt telt til å vaie sammen i varmen som strålte fra scenen. Stein Torleif Bjella må være Norges mest oversette kvalitetsgarantist, jeg synes det i alle fall er merkelig at ikke flere festivaler har booket hedersmannen til sitt program i år. Men Træna har skjønt storheten, og fikk da også en konsert i retur som glatt står igjen som en av de beste jeg har vært på så langt i år.

Destillert magi er kanskje riktig karakteristikk for konserten i Langteltet. Etter å ha sett Bjella for tredje gang siden oktober i fjor, kunne man kanskje tro at man skulle begynne å få nok, men den gang ei. Stein Torleif Bjella blir nemlig bare bedre og bedre!

Fortumlet og berørt var det bare å snuble ut i sommernatten der sola nektet å gå til sengs, rett før headlineren DumDum Boys startet sin konsert. Fikk med meg første halvdel før jeg stakk en snartur innom leiren, tidsnok til å møte minstemann på sju, som kom syngende på Splitter Pine i sin ferd fra Gratishaugen. Da de litt etter hyllet Ludvigsen med Dum Og Deilig, fastslo Tore at DumDum Boys er et av hans favorittband, akkurat som de var da far var ung på åttitallet. Veteranene er sommerens store festivalvinner, og selv om undertegnede mer eller mindre har mistet interessen av bandet, synes jeg at det Prepple & Co leverte fra Træna Fyr var langt bedre enn forventet. Kjartan Kristiansen var uansett aller best som gitartrollmann i Bjellas band.

For en dag. Og for en natt!

Fredag og fremdeles like praktfullt vær. Først på programmet var stumfilmkonsert med British Sea Power i Træna Kirke, som var lettere sagt enn gjort. Kirken tar bare 120 personer, så jeg måtte nøye meg med å sitte i solveggen utenfor å høre organisk og levende musikk uten bilder. Bandet har skrevet ny musikk til filmklassikeren Man of Aran fra 1934, og den vekslet mellom storslagen popkunst og snerrende støy og det låt i flekkene veldig fint. Fruen og Håvard på 13 klarte å komme seg inn på denne happeningen (som gikk av stabelen to ganger) og rapporterte om en strålende opplevelse. Deilig med en stumfilmkonsert som IKKE inneholdt elektronisk musikk, var en av karakteristikkene fra fruen.

Og så, i en ennå mindre kirke, nemlig i Petter Dass Kapell, var det klart for den første av i alt to trippelkonserter levert av Moddi, Einar Stray og Therese Aune. Og hvilken opplevelse. Trekløveret var forsterket til seks, og leverte såre sakrale toner som sto som hånd i hanske til de høystemte omgivelsene. Med publikum som sild i tønner rundt seg, leverte den nyslåtte millionæren og hans medsammensvorne musikk som smøg seg rundt i kirkerommet, både varsomt og stekt på en gang. Et lydhørt publikum, der halvparten satt i gresset utenfor den lille kirken med utsikt rett mot øya Sanna og dens fantastiske fjell badet i sol, fikk nok en opplevelse de vil huske lenge.

Moddi var Trænas stjerne i år, og gjorde også en intim konsert i Lillekos, teltet der Bodø Rockeklubb serverte mat, solgte T-skjorter og plater og ikke minst arrangerte små spontane konserter med artister som det lokale håpet Æ, Kråkesølv og mange, mange flere.

Det er nok likevel konserten i Kirkehelleren lørdagen som virkelig tok kaka, der Moddi, Therese Aune og Einar Stray med band og Helgeland Kammerkor, sto bak en magisk opplevelse på en scene jeg ikke har sett maken til. Festivalen kjørte publikum over til naboøya Sanna i båter, og etter en spasertur opp mot fjellet åpenbarte en stor grotte seg i all sin prakt. Et naturlig amfi og et sted som i riktig gamle dager var brukt i religiøse settinger. Med overjordisk vakker akustikk og mektige steinvegger som kulisser, var denne konserten eventyrlig flott. Moddi & co leverte virkelig varene i en grotte der også Spiritualized har spilt tidligere. Flott også at Senja-gutten tolket en av Nord-Norges fineste lyrikere, Helge Stangnes, så fint at knapt ett øye var tørt.

Træna bød også på festivalmat av en kvalitet jeg ikke har vært borti tidligere. På Fishy Fishy Nam Nam spiste vi Blåskjellsuppe med trøfler, grillet Breiflabb og mye mer, servert av kelnere som kunne sine saker og ikke minst laget av kokker av ypperste klasse. Fantastisk! På nettene ble restauranten omgjort til Klubb Kokkejævel, der diverse DJs leverte musikk til et dansende publikum i de lyse nattetimer. At festivalen i tillegg bød på billig og superbra sjømat ute på området, forsterket følelsen av at alle norske festivaler har noe å lære av Træna når det gjelder matkultur. Under mottoet kortreist mat, var nemlig festivalen også en kulinarisk opplevelse.

Alle Trænas drøye 500 innbyggere var nok involvert denne helgen, og på hele øya møtte man varme smil og en serviceinnstilling jeg knapt har vært borti. En utsolgt festival tok i bruk det meste av øya, og overalt var det spontane opptredener man kunne stoppe opp og overvære. Av fine konserter vi ellers kan trekke frem denne helgen, må vel John Olav Nilsen og Gjengen nevnes i positive ordelag, selv om jeg nok synes de er en smule overvurdert. Oslo-rockerne i Howl var slett ikke ueffen, mens Erlend Øye, Hjalmar og The Lövli Ones ikke helt var min kopp te. Det var derimot Ingrid Olava, som jeg har vært svak for siden hun var med i glimrende Shit City. Kritikerfavoritten leverte da også en flott konsert på hennes favorittfestival.

Trænafestivalen kan selvsagt ikke vise bookingmuskler som de store festivalene, men lille Træna tar igjen med en totalpakke som overgår det aller, aller meste. Nevn en annen festival som også tilbyr spektakulære toppturer, kajakkpadling og andre naturopplevelser som får hårene til å reise seg. Det er selvsagt totalpakken Træna som gjør festivalen til den kanskje mest unike jeg noensinne har besøkt. På vei hjem fra eventyrlandet lørdag kveld - dro da fordi søndagen betydde kaos på reisefronten, og mistet dermed en potensiell godbit som Kråkesølv – var jeg i alle fall overbevist om at hit skal jeg tilbake, og dét helst allerede neste år!

Eventyrlige Træna er en rett og slett en opplevelse alle bør unne seg.

Vel, ikke riktig alle da, dét er det nemlig ikke plass til. Heldigvis!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Green Day - American Idiot

(Reprise)

Alt i alt et vellykka punkeksperiment fra et evigungt, men samtidig modent band.

Flere:

Wavves - Wavvves
Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool