Konsert: Metallica

Oslo Spektrum, 3. desember 2003

Et fullstappet Spektrum kokte i forventning av kveldens underholdning (jada, jeg vet det er et klisjé innen konsertanmeldelser, men det kokte faktisk den kvelden!). Det vrimlet av folk fra "pit'n" helt opp til galleriet. Den klassiske mc-duden i Metallica-skinnjakka brautet seg fremover i mengden, den klassiske fjortisen med mor som livvakt var der og den klassiske "noen-og-tyve-og-dritings-på-Metallica-konsert" -fansen sjanglet att og fram mellom tilskuerne. Enkelte prøvde å få i gang et lite "Metallica, Metallica, Metallica" kor, og klarte det. Med andre ord, det var en perfekt stemning i Oslo Spektrum. Alle var klare for å bli tatt med storm.

Med et brak tok Metallica scenen. Lysende av selvtillit hylte konserten i gang med Blackened og de ivrigste "gluntane" begynte straks og headbange. Strømmen av musikk hev seg ut av den største PAen jeg har sett inne i Spektrum. Som lyn og torden slengte Ulrichs basstrommeslag seg mellom veggene, og akkompagnert av Hetfield og Hammets tunge gitarspill samt Rob Trujillos mektig bass, dannet dette helheten som skulle være dominerende for kvelden.

I det Hetfield annonserte "Oslo! As loud as you can!" skvulpet adrenalinet så fort i årene at jeg var ved randen av å faktisk begynne å digge dette rått. Jeg ga inn for fristelsen og gjorde det. Straks jeg hadde klart å rive meg ut av ekstasen og faktisk husket på at jeg var her for å anmelde konserten, trakk jeg helt enkelt konklusjonen at dette var noe alle ville ha gjort.

Denne pangåpningen skulle sette standarden for resten av kvelden. Metallica hadde vært langt nedi repertoarsekken denne gangen - de spilte mest fra de gamle albuma, bortsett fra to låter fra Black Album, var ikke nittitallet representert i det hele tatt. Det var litt merkelig at de spilte så få låter fra St. Anger, dette er jo egentlig en St. Anger-promoturne.

Men selv om det ble spilt lite nytt, var dette en kveld der enhver fan fikk sitt. Alt fra Seek and Destroy til One kom ljomende ut som perler på en snor. Showet hadde en så stor intensitet at gutta knapt nok hadde tid til å annonsere låtene - rett etter å ha headbanga fletta av deg til Master of Puppets, så trykte de til med Harvester of Sorrow. Det ble en slitsom kveld for "bange-fletta".

Det er ved ettertanke ikke helt korrekt å si at enhver fan fikk sitt, for det eneste negative elementet med konserten var deres sparsommelige bruk av nittitallsmaterialet sitt. Jeg mener dette er en periode med mange sterke og heavy låter, men Metallica valgte ikke å bruke noe av det. Dette var et lite savn med konserten, men så straks låter som For Whom the Bell Tolls spraket ut var det glemt.

Alt i alt var dette en utrolig intensiv konsert, med unntak fra Nothing Else Matters, så var det metall for alle penga. Det kan virke som om guttene har hatt godt av å vært på avrusning - for et så energisk Metallica har ikke verden sett på mange år.

Når en konsert avsluttes med Blitzkrieg og Hit the Lights så skjønner man at man har vært vitne til noe magisk.
Om du skal i kveld (03.12.03) så skal jeg love deg at du har noe å se frem til!


comments powered by Disqus