Et skråblikk på det norske musikkparnasset

av Jan-Olav Glette, bookingagent Freak Scene

Det er jevnlig debatt om forflatning av kulturkanalen NRK, ensidig kulturdekning i boulevardavisene manifestert og eksemplifisert gjennom masseoppsigelser som særlig rammer kulturavdelingene.  Musikknettstedet Ballade fungerer som oppslagstavle for mishagsytringer. Men fungerer siden som mer enn dette? Kan vi peke på at Statskanalen eller medieraterne har tatt hensyn til Ballades oppslag? Er det viktigere at Ballade fremstår som en motvekt til tablodienes økte fokusering på underholdningsstoff og sport? 

Hvilke menneskelige verdier reflekteres og uttrykkes i ulike former for musikk. I hvilken grad er det her sammenheng mellom utøver og publikums samfunnsmessige tilknytning og ambisjoner?

Paradoksalt nok har rocken ofte vært på sitt mest spennende og interessante når den er menneske- og/eller kvinnefiendtlig og macho. Det er interessant å studere hvordan disse elementene har blitt overlevert videre og maksimert i dagens hiphop og r`n`b. Hva har skjedd med rocken når kvinnelige rebeller og mer moderlige, feminine karakterer og verdier har funnet plass i musikken? Hvilke kvinner er det som slipper til og hvilke verdier tar de med seg? Hvem havner i skyggen?

Det diskuteres hvorvidt dokumentarer av norsk populærmusikk er representative. Representative for hva? Historien om rocken er som all annen historie; dens historie og en revisjon med et ønske om å oppheve og legitimere samtiden. Slik en Jan Erik Vold skriver seg inn i norske og internasjonale strømninger gjør band som Turbonegro og JR Ewing det samme ved å skaffe seg mediemakt (gjennom selv å bli mediemakten og å skaffe seg grundige nettverk her). Posisjonering er samtidens melodi. Har artistene tjent på dette eller hadde de vært enda større om de ikke selv hadde blitt del av pressen? Kan den fjerde statsmakt oppfange og skille klinten; eventuelt kvaliteten, fra hveten?

Musikknettsteder som Ballade forplikter seg kanskje til å fremvise sammenheng mellom Platekompaniet-By:larm-Musikkens Dag og NRK P3, og å peke ut for det norske folk hvorfor ”lille” Øyafestivalen i Oslo henter ut flere spaltemeter i nasjonalpresse enn landets største populærmusikalske festival i Kristiansand.

Hvorfor skriver ingen om Schtimm når de ikke gjør øreklokkekonserter eller finner opp ikke-eksisterende russiske komponister?

Musikkbransjen er liten og mange må ri flere hester for å overleve, men er dette heldig og bra for bransjen, og krever det ikke da vaktbikkjer som kan sørge for de underkommuniserte og tause stemmene?

Kreativitet trives best i et trygt arbeidsmiljø. Kortere deadlines og større krav til å levere stoff står i veien for overskuddsjournalistikk.

Når journalistikken har blitt lagt på andre mediers alter(offer)tavle trenger vi ikke et Ballade som fungerer som Faro Journalen med litt videre spekter og større grad av leserinnlegg og selvskrevne presseinnlegg. Snarere er det behov for et journalistisk organ som med snert kan uttrykke og bygge opp under ideelle norske musikkinteresser uavhengig av makt- og markedskreftene.

Det subjektive blikket på festivaler og utgivelser skaper større interesse en det påtatte forsøket på demokratisering av festival-Norge. Man må søke det individuelle og subjektive i enhver festival og eventuelt påklage mangelen på særegenhet. Det kan fort bli en trussel for egen og andres eksistens. Musikklivet i Norge trenger festivaler for å skape større interesse for musikk. På samme måte som festivalene må vite å støtte opp under de som sørger for grunnlaget for deres eksistens og inntjeningsevne; enten dette er artister, lokale arrangører, agenter , media eller plateselskap/-distributører.

Få eller snarere ingen vil hevde at Andres Lokkos mange angrep på konformitet i svensk og internasjonal musikk har skapt mindre interesse for musikk. Snarere er det vel slik at han har lykkes med å gjøre bredere segment av folket opptatt av å diskutere musikk. 

Norsk presse og musikkbransje som lanseringsinstrumenter (med blandet suksess) for artister som We og King Midas. 

-Det er et behov, særlig i norsk presse, for å skape en konspirasjon rundt suksessen til Turboneger. Norsk musikkpresse overgår hverandre i å ville være A&R-folk, de vil finne talenter og utvikle suksesser, eller sette ned foten for hvem som ikke skal få suksess. Det gjenspeiler seg i språket: «Nå må dette bli året da ... får gjennombrudd!». Vi har fått suksess på tross av pressen, sier Thomas Seltzer til Dagsavisen.

Norsk musikk blir tildelt stadig mer spalteplass i tabloidpressen ofte på bekostning av internasjonal musikk og dybde i sakene. Det er et stort paradoks hvor mye spalteplass et band som Ralph Myerz and the Jack Herren Band får i mediene i forhold til hva de faktisk  formidler til det norske folk. Kan du fortelle meg sist gang du leste en opplysende tekst om Bergens gjengen? 

Her har Ballade en utfordring i å tvinge fram intellektuell tankegang og refleksjon rundt egen musikk og posisjon i norsk og internasjonal musikkvirkelighet. Men samtidig også å gi mer plass til artistene med et minimum av artikulasjonsevne og formidlingstyngde/-trang. 

Norsk musikks talerør må også vite å si fra når interessen og fokusen på norsk musikk medfører stagnasjon og et kreativt vakuum.

Parallelt med Turbonegers internasjonale suksess har norsk musikk hatt stadig større suksess, både i og utenfor Norge. I vinter har norske plater dominert salgslistene. Thomas Seltzer lar seg ikke imponere. 

"Vi føler oss ikke som en del av noen norsk rock-bølge. «Bra at vi har så mange norske artister så høyt på listen», sier folk. Hvor duste-nasjonalistisk går det an å bli? Jeg driter fullstendig i hvor et rockeband kommer fra, det viktige er om det er et bra rockeband. Når kultur blir et nasjonalt samlende prosjekt begynner det å minne om land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med, i sentral-Europa midt på 30-tallet. Det oser proteksjonisme. I det lange løp taper alle på det. Det blir en boble av middelmådighet som blåses opp under dekke av å være et nasjonalt prosjekt."

For noen år siden var behovet annerledes.

A-ha foreløpig er det eneste norske popfenomen som fortsatt huskes i det store utland. Det er ikke så merkelig, forteller bassist Thomas "Happy Tom" Seltzer i Turboneger til Aftenposten. Den norske selvtilliten er ikke stor nok.

"I Sverige tror folk faktisk at de kan slå gjennom i utlandet. Det er ikke tilfelle i Norge. Vi er bare sønner av fiskere. Vi har det ikke i oss," sier Seltzer.

Har norske plateselskaper tilstrekkelig pondus, evne og vilje til å stase utenlands med sine band? Er det tilfeldig at Turbonegro debuterer på tredjeplass på svenske salgslister på svensk label og med svensk booking-byrå som sine verdensagenter?

Er ny norsk musikk for lite flinke til å synliggjøre samtidskomponistene for vanlige norske folk? Er mishagsytringane mot priser til Cikada og Maja Ratkje m/flere kun uttrykk for misunnelse, og/eller konservativ musikkforståelse?

Internettet har sørget for at vi i dag kan laste ned og følge internasjonale medier samtidig med landene og kulturene der uttrykkene har sin opprinnelse. Likevel sliter vi med et norsk delay (forsinkelse) hva gjelder inspirasjonskilder, musikkinteresse og uttrykk. Ofte går det lang tid før nye genre og artister får gjennomslagskraft og plass på det norske markedet. Gjør dette norske artister til surrogatversjoner av utenlandske orginaler eller har vi eksempler på orginal norsk musikk skapt i et vakuum fjernt fra trender og moter?

Musikkjournalistikk kan ikkje reduseres til å bli regressive moralvoktere. Men debatt rundt etikk og moral i musikkbransjen kan være viktige for å skape en vital og inspirerende musikkvirkelighet som gir plass og leverom for talentene. I høst kommer det en minneplate hvor kjente norske artister gjør covere av Joachim ”Jokke” Nielsen. En norsk artist som ble drept av sin egen myte og medieskapte forventningar. Tilfellet er ikke unikt.

– Kurt Cobain skulle aldri vært på den turneen. Mannen var jo sjuk!

12 år etter virker Paul Karlsen fortsatt rystet når han snakker med Dagsavisen om Kalvøya-festivalen 1992. Den mangeårige Kalvøya-sjefen er og var sjokkert over hvordan apparatet rundt Nirvana hadde satt Kurt Cobains narkotikamisbruk i system for å klare å dra på turne.

– Jeg skjønner ikke hvor folka rundt Cobain var. De burde beskyttet ham, isteden dyttet de ham ut på veien, sier Karlsen og rister på hodet.

– Men vi visste ikke hvor ille det var før vi sto der ute på Kalvøya.

Det ble aldri stilt noe spørsmål om management og apparatets delaktighet i St. Thomas mange skandaler i inn- og utland. Var det sviktende evne til å ta seg av et sårbart, sart menneske, ensidig fokusering på mulige kapital gevinster, manglende innlæring av sosial etikette, punkethos etc?

I årevis har det blitt arrangert tributekonserter til mer eller mindre kjente internasjonale artister på steder som rockeklubben Garage i Bergen med deltagelse fra internasjonalt anerkjente musikere og  noe av det ypperste den lokale scenen kan tilby. Med lunken eller laber interesse fra selv lokal presse. Tråden eventuelt handsken plukkes til slutt opp av en liten klubb i Oslo og det arrangeres minnekonsert til det avdøde The Byrds-medlemmet Gene Clark med deltakelse av norske middelmådigheter og en populær sanger. Store oppslag følger i alt som kan krype og gå av nasjonal presse og musikkmagasinet Groove peker ut konserten til en sjelden begivenhet for landets altcountryscene (i en ikke utgitt pilotutgave). Hva har skjedd her?

Trenger de store multinasjonale selskapene lanseringshjelp og støtte fra Staten, via turnéene til Rikskonsertene o.l? Er det eventuelt i musikkens og musikkinteressens interesse at folk kommer seg ut og hører livemusikk i distriktene, og at folk som ikke vanligvis drar på konserter ”tvinges” på konsert via utendørs gratis-konserter?

Er institusjonens oppgave snarere å sørge for talentfulle artister som av ulike årsaker sliter med å komme seg rundt å spille i de mer grisgrendte strøk, eventuelt sørge for at nye publikummere oppdager og får ta del i smal musikk?

Har Rikskonsertenes samarbeidsprosjekter med India, Kina osv. båret frukter og vært til inspirasjon for norske musikere, arrangører og publikum, og har de lykkes med å lansere ukjente artister i Norge?

En diskusjon om kriterier for medieoppslag og oppfølging av landets livescene burde være på sin plass. Den svært så tilfeldige og partiske pressedekninga har store økonomiske konsekvenser for artister og arrangører som i større grad burde vurderes på grunnlag av hva de leverer kunstnerisk enn på grunnlag av hvilken scene de opptrer på. Hvordan rekrutteres skribentene i landets viktigste presseorganer? Hvordan skjøter de sin jobb? Hvorfor er ikke dette tema på By:larm?

Kan man gi korpsmusikken et ansikt?

Norske arrangører og ildsjeler ser seg mange ganger blinde på presseoppslag og snakk i bransjen, og kan da satse ressurser de verken har eller kan argumentere for. Briskebys forrige turne var et av  mange eksempler på en fremvoksende stormannsgalskap i norsk musikkliv og ledet til redusert aktivitet i distrikts-Norge.

Andre ganger kan kredibilitet/ ”kredd” være viktigere enn markedsverdi. Eventuelt har ikke journalisten evne til å skille mellom konsertverdi, eksklusivitet og platesuksess. Antallet publikummere som overværer en festivalkonsert er aldri identisk med det antall publikummere som kjøper billett fordi denne artisten står på scenen (eller er del av en helhet).

Bookingbransjen er fascinerende rendyrket kapitalisme: Det handler om tilbud og etterspørsel, sjelden om reelle produksjonskostnader. En mann med en mikrofon - for eksempel Jay-Z - kan koste mye mer enn et band med stort sceneshow. Kjøp og salg av festivalartister minner om aksjehandel: Prisen bestemmes ikke av varens reelle verdi, prisen bestemmes av interessen rundt, og eneste begrensning er hvor mye kjøperen er villig til å gi.

Sagt på en annen måte: Det finnes alltid en idiot som er villig til å betale mer, og musikkbransjen florerer av gode historier om bookingagenter som har tatt overpris av uerfarne arrangører og ledd hele veien til banken - hvis de ikke tok oppgjøret kontant.

Etter snart ti år som soloartist har Björk passert sitt kommersielle høydepunkt - iallefall hva platesalg angår: «Post» (1995) solgte drøyt 30.000, fjorårets «Vespertine» drøyt 10.000. Det er noe mindre enn Motorpsycho og under halvparten av Röyksopp. Likevel kan hun forlange over det tidobbelte av disse artistene for å spille på en norsk festival. For to millioner kroner kan man få en internasjonal stjerne eller ti norske. Og det er ikke nødvendigvis sånn lenger at de norske selger minst billetter.

Fjorårets Quartfestival ble avsluttet med Briskeby, som trakk nærmere 10.000 publikummere og ga god stadionrock for pengene. Honoraret var i nabolaget til det de tjener på et utsolgt Rockefeller, rundt 150.000 kroner. Spørsmålet er hvor lenge norske band vil nøye seg med å tjene småpenger for å gjøre samme jobben som sine utenlandske «kolleger». Norske Turboneger er eneste headliner som hittil er bekreftet for Quart - og kilder mener de får inntil en halv million for konserten, skriver Dagsavisen i 2002.

Det er lett å glemme hvor lite landet vårt er. Det kan være interessant å diskutere med musikere og plateselskap, booking-agenter og konsertarrangører om det i det hele tatt går an å leve av musikk i dette landet, og hvilke kompromisser man i så fall må inngå? Er det jålete av Knut Schreiner å si at han kan betakke seg for å spille for bønder i distrikts-Norge? Er det eventuelt en usunn sammenkopling av konsert og fest i Norge som både er unaturlig og usunn? Kan man skape nok interesse for musikken alene ved å skape miljøer for musikk og stimulere subkulturelle strømninger?

Vi får et mer og mer ensidig kulturtilbud. Festival og klubbprogrammene blir stadig mer identiske og styres i også i stor grad av samme hender (i skiftende rotasjon mellom lillefinger, tommel- og pekefinger).

De samme artistene opptrer på ”alle” landets festivaler og det blir stadig mindre plass til genreartister på genrefestivaler. Skånevik bluesfestivals viktigste navn er i år Wig Wam og Europe, og Molde Jazzfestival kan i år skilte med Lauryn Hill sammen med Ralph Myerz and the Jack herren Band og Timbuktu, Eugene Chadbourne (som dessuten spilte i Kongsberg for et par år siden). Spenner festivalene på denne måten ben under seg selv og andre festivaler eller må man ha stadig større bredde for å holde liv i lokale festivaler som publikumsmagneter og inspiratorer for fremvekst av lokale musikkmiljøer og- interesse?

Hvilken rolle har sponsorene? Hvilke punkter kan de agere på og når gir festivalene slipp på egen integritet?

Har lokale medier, plateselskaper og musikere ansvar for å støtte opp under, påvirke, kritisere og rose lokale scener,arrangører og festivaler?

"Vi har egentlig oppnådd det vi ville, å bli Europas viktigste undergrunnsband. Karrieremessig har det gått avsindig bra. Vi kutter mens vi er på høyden, sier Turbomedlem Happy Tom alias Thomas Seltzer ubeskjedent til Dagsavisen.

Ifølge en pressemelding velger bandet å runde av karrieren etter at de fem siste konsertene på en turné gjennom Belgia, Holland, Frankrike, Spania, Italia og Tyskland måtte avlyses på grunn av sykdom. De har solgt rundt 30.000 kopier av den siste cden «Apocalypse Dudes» i Europa, og selv om bandet rent fysisk velger å sette strek slippes platen i USA om en måneds tid.

Et salg på bare 4.100 kopier i Norge står imidlertid ingenlunde i forhold til oppmerksomheten bandet har fått i inn- og utland, en oppmerksomhet som ikke bare har hatt fokus mot bandets høylytte ironiske lek med et dongerikledd homoimage ­ og det obligatoriske konsertfyrverkeriet avfyrt fra den kroppsåpningen som ligger plassert i setehøyde. De har også fått jevnt over gode kritikker for måten de bearbeider sin klassiske og uforbeholdne punkrock på, og særlig gjelder dette platene «Ass Cobra» og årets «Apocalypse Dudes». I tillegg har de hatt en utpreget konsertvirksomhet i Norge og nedover i Europa, deriblant Roskilde-festivalen."

­ Musikken til Turboneger burde hatt bedre levevilkår i Norge, sier Jan Tørresen hos Virgin Records i Norge, som mener at mange potensielle platekjøpere ble forvirret over bandets lek med image..

Butikksjef i Platekompaniet sier opp jobben sin fordi han mener at bedriften bedriver en aksellerert forflatning av musikkutvalget. Mange av de ansatte på Platekompaniet handler ivrig plater på små butikker som Tiger og sier at ”Dritt-butikken” som vi jobber for får jo ikkje tak i skivene!. Samtidig berømmer store deler av norsk musikkbransje Platekompaniet for å være viktige for fremveksten av  norsk musikk, og for å ha fornyet utvalget musikk som når ut til den ”brede” massen. Norske platesamlingar blir likere og likere. Det skapes konsesensus om hvilke skiver som er de viktige og riktige snarere enn mangfold og allsidighet.

Stadig kjappere dumpes skivene til Nice-price eller kutting. En nødvendig tilpasning til samfunnet ellers eller en skapt verdiendring bransjen kunne unngått?

I Sverige har store deler av statlig og kommunal kulturstøtte blitt tildelt fristilte arrangørforeninger, I Norge har pengene i stor grad blitt tildelt festivaler (happenings), lyd-og lydutstyr (trenger vi virkelig en så bra lydpark rundt omkring på steder der det knapt er aktivitet, eller er det rent jåleri fra band og lydfolket?), enkelt band og i noen tilfeller klubber. Viser det ikke seg i praksis at  svenskene lykkes med å skape mer mangfold og allsidighet i kulturtilbudet og grobunn for smalere musikk, eller er det slik at den stabiliteten norske myndigheter sørger for er av større verdi?

Er lyd- og lysmennene de eneste som får betalt i den norske musikkbarnsjen? Er dette riktig eller kun et resultat av en sterk fagorganisering og alternativer som ikke andre aktører har lyktes med å skape/skaffe seg?

Kun i Porsgrunn har jeg truffet en idealistisk norsk lydmann, svenske band har stadig vekk med seg lydmenn som enten er med ideelt, solidarisk eller med lave pengegarantier. Burde norske lyd- og lysfolk også vært solidariske med sine musikere og sine steder?

Har turnestøtten i inn- og utland gitt synlige og påviselige resultater som ikke ville kommet uansett?

Er det artistene eller konsertscenene (i stor grad kommersielle puber og barer) som bør definere betingelsene for aktivitet?

Er det viktig for norske arrangører og musikerorganisasjoner å være skolerte i lobbyisme, politikk og posisjonering i forhold til politiske nettverk, eller burde vi snarere stille større krav til politikere og kulturbyråkrater som skal fordele midler? 

Hvilket forhold har Norsk Rockforbund til ulike deler av norsk musikkliv. Hvor viktig er det å ha en bred, upartisk rekruttering og frihet fra maktkrefter i bransjen med allerede for mange ”hatter”?

Har Ballade, som statstøttet organ, et spesielt ansvar for å løfte frem den smale musikken, musikken fra distriktene (som ikkje får presse med å drikke øl på samme vannhull som kultur-,musikk- og livsstilsjournalistene) og å favorisere det ideelle foran det kommersielle?
Bør det være et uhildet organ hvor de svakeste kreftene i musikklivet favoriseres fremfor de ressurssterke? 

Artikkelen er også publisert på Ballade.no


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust

(Curling Legs)

Med nydelige pop-låter utført av kreative, åpne jazzmusikere, skaper Slow Motion Orchestra et spennende, originalt uttrykk.

Flere:

Devendra Banhart - Niño Rojo
Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe