Øya 2013: Wu-Tang Clan

Wu-Tang Clan burde kjenne sin besøkelsestid og gi seg mens man var på topp. Pinlig svak konsert fra hiphop-legender.

Foto: Øyafoto/Ruben Kvamme

Hip hop-gruppa Wu- Tang Clan, som en gang telte ni mann, har ikke alltid tatt sine konsertopptredener på alvor. Sentrale medlemmer har latt være å stille, og da gruppen i sin helhet avlyste Kalvøya-konserten i 1997 – en tid da rapkonserter av en slik kaliber fortsatt var en sjeldenhet – var det mange rapfans som fikk hjertene sine knust. Det hvilte derfor store forventninger i lufta da alle nålevende medlemmer entret Sjøsiden på festivalens første dag.

Men du veit glansdagene er over når de selger t-skjorter med bandlogoen din på H&M, og det eneste virkelig relevante albumet som gruppe ble gitt ut for 20 år siden. Det hører med til historien at Wu-Tang-konstellasjonen har ført til spin off-soloalbum som har etterlatt dype avtrykk i raplandskapet. Men det er lite å spore av fordums energi og råhet i det den smått forgubbede gjengen åpner med Bring Da Ruckus fra debutalbumet Enter The 36th Chamber fra 1993. Først når gruppas kanskje største frontfigur Method Man kommer ut på scenen, under Wu-Tang Clan Ain´t Nothing To Fuck With, tar det seg opp. Method Mans scenetekke, sjarm og ønske om å underholde smitter, både over på publikum og resten bandmedlemmene.

Men én mann kan ikke dra et helt lass av trøtte typer alene, og særlig ikke når lydmannen sover på jobb. Dessuten er det en utakknemlig oppgave å formidle 20 år gammel musikkhistorie til et publikum der over halvparten er for unge til å huske OL i Lillehammer. Blodsukkeret skyter i taket i det små blaff av gjenkjennelse farer igjennom tenåringsforsamlingen, men dør like kjapt ut igjen idet en ny og ukjent låt tar over. Det hele fremstår anakronistisk – noe som burde vært forbeholdt historiebøkenes glansede sider.

Jeg har stor respekt for disse rapperne, men det er noe med å kjenne sin besøkelsestid og gi seg mens man er på topp. Hadde det ikke vært for Method Man hadde dette blitt direkte pinlig.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo