• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

groove i 5000!

Vi runder 5000 omtaler denne uken, og benytter anledningen til å bla i minneboken.

Bjørn Hammershaug 

Del på Facebook19.09.07

groove runder i disse dager 5000 plateomtaler. Vi har i løpet av de 4999 første strebet etter å servere leserne våre gode og fyldige tekster med mer eller mindre seriøs kritikk om gode og dårlige plater, av både ukjente og velkjente artister. Har vi lykkes? Tja - et lite blikk tilbake minner i hvert fall om at det ligger mye edel tekst i grooves grå arkiver.

Et tresifret antall skribenter har vært innom groove siden vi startet, og alle kan selvsagt ikke trekkes frem denne gangen. Vi minnes her, i tilfeldig rekkefølge:

Ei sitrande von

- Oddmund Berges aldri ustødige håndskrift. Denne er plukket fra noen refleksjoner i forbindelse med Lambchops How I Quit Smoking. Tankene her er nok - eller bør være - gyldige for de fleste av våre skribenter, og beskriver noe av den drivkraften som holder oss gående år etter år:

"Kva er det eigentlig som driv ein? Hyllene bognar over av CDar og vinylplater, og fleirtalet av dei kjem ein sannsynlegvis ikkje ein gong til å hente fram igjen. Likevel, jakta held fram og nye kjem til. Vel, eg skal fortelje kva det er. Det er ei sitrande von. Ei sitrande von om å bli overmanna og ført inn i eit univers av musikk som plasserer det uvesentlige og gjennomsnittlige på sidelinja. Ein må nok finne seg i å bli med på mange bomturar og halvinteressante utflukter, men når ein først er der, er alt slikt gløymt."

Berge har ledet oss gjennom mange turer gjennom platebunkene, av både hel- og halvinteressant kvalitet, med en aldri uskarp penn som alltid har vært spisset av en "sitrande von".

Det levende språket

- Dag Erik Asbjørnsens omtale av Chaiming the Knoblessone (Cerberus Shoal) med låter beskrevet som "sørgmodig musikk spilt av lusebefengte trubadurer som har forspist seg på giftig sopp og sjangler inn og ut av prosesjonen." Han konkluderte med følgende: "Om det er bra eller dårlig? Vær så snill å ikke stille meg det spørsmålet! Jeg har hengelås på døra, vennligst ikke forstyrr meg!"

Samme skribents beskrivelse av en Vanguards-tekst som "like vakkert fullt av møkk som et neshorns anus" glemmes heller ikke så lett, fra en periode i bandet som visstnok var "trøstepop for alkoholskadde sjømenn og ørefyll for hørselshemmede bussjåfører."

- Bookens få, men hysteriske hiphop-omtaler. Vi sakser fra Beatnuts' Classic Nuts Vol. 1:

"Mange ville reagere med avsky, mange (blant dem menneskerettighetsaktivister, journalister, foreldre eller bare vanlige hobbymoralister og politikere) ville rope om lynsjing av disse personer som lokket ungdommen ut i balleklåing, balltrebanking, rusforbruk og dameklåing, og ikke minst ville hiphop-kulturen for evig være stemplet som en grobunn for disse av noen sett på som direkte neandertalske aktiviteter. Men det var ingen vei utenom. Året var '93, og Beatnuts var ute med debut. En hiphop-klisjé var født. Aldri skulle verden være den samme.

Som forventet fikk de da også success."

Oppturer...

- Thomas Karlsens overstrømmende opplevelse av Astroburgers They Came From the Sun:

"Og hvilken usigelig deilig turbopakke dette er, spekket med skamløst fengende kraft-og surfpopmelodier, eventyrlig jublende top-of-the-lungs-koringer, hånda-på-hofta og-pekefinger'n-mot-taket-komp, overstadige orgelbrus, galvaniserte instrumentaler og alt det som ellers måtte gjøre en god popskive, altså tamburiner i hopetall, spredt men presis klapping, klingende glockenspiel, mariachi-trompeter fra fjerne havneanløp, rytmeegg, munnspill, congas, you name it, samt uante kvanta solskinn."

Dette utgitt fra et band som "burde hatt statuer av seg sendt nedover Akerselva, lysshow i Jean-Michel Jarre-klassen og egen fanklubb i Tyskland, men som fortsatt svever rundt i obskuriteten, som en ulykkelig liten asteroide på leting etter en planet å treffe."

- Martin Hafsahls utrettelige kamp for å gjøre begreper som minimalistisk techno og drill 'n' bass som en del av grooves naturlige ordforråd.

En klassiker i så måte må være DJ Scud og Panaceas plate Redeemer:

"De heftige trommene virker som små kjappe nålestikk, mens hvert bass-slag er som en solid omgang juling. Når den dritt sinte Direct Impact får begynne å arbeide med harde never og sitt fryktinngytende uttrykk frister det mest å resignere til overmakten, legge seg ned og skrike DREP MEG! Så er det bare å håpe at Panacea og DJ Scud har barmhjertighet nok til å avrunde terror-orgien med en koselig liten rolig finale, men det ligger milevis unna herrenes repertoar for kvelden. Mindcontrol er like monstrøs som sine forgjengere, så rendyrkingen av det styggfine harde og mørke er vel ivaretatt.

The Redeemer - Hardcore Owes Us Money er en sinnssykt hard og god plate som utstråler en ekstrem autoritet og selvsikkerhet. Forutsetningen er at man setter pris på ubehagelig, fiendtlig, aggressiv, og umenneskelig kald, maskinell støylyd, og ikke kan få sin drum'n'bass hard nok. Kompromissløst og befriende hensynsløst. Jern og metall."

...og nedturer

Noe av det morsomste med kritikk er selvsagt muligheten av å slakte. Vi har nok ikke vært de mest blodige i klassen, men i denne kategorien trekker vi frem Geir Levi Nilsens massive vurdering av Nick Hornbys bok High Fidelity. Over to omfattende artikler plukker Levi boken fra hverandre med metodisk viljestyrke. Vi sakser fra et tilfeldig valgt avsnitt:

"Plutselig forstår han at mennesker ikke kan måles opp mot musikksmak. Hvilken liten rævunge er dette egentlig? Vedkommende er jo like fjern som en forført astrologi-bimbo som sier 'du, jeg kan ikke omgås deg fordi du har ascendanten i Skorpionen og vi Vannmenn går så dårlig overens med dere'. Bokens jeg-person tror at et menneskes personlighet og dets musikksmak fungerer analogt. Så da er det umulig at Idi Amin kan ha likt soul? Og hva med Hitler som elsket Wagner? Hvem er det da feil med, Hitler eller Wagner? Eller begge? Kan man høre på Valkyrienes Ritt etter dette? Du må nok slå opp i New Musical Express for å finne ut det. Og nok en gang, et dessuten: hva er galt med Pink Floyd, Simply Red, Mike Oldfield og Eagles? Absolutt ingenting! Det er noe galt med bokens jeg-person som har et primitivt menneskesyn som sitter fast på ungdomsskolenivå. For et tragisk selvpint korsett slike wanna-bees som bokens jeg-person er. Og dessverre som sagt: dem er det mange av. Noen av dem ender opp som plateselskapsdirektører."

Det personlige språket

Vi åpner selvsagt for bekjennelser også av mer personlig art. En velkjent penn tør være O.G. (original groover) Lønnerød, som gjerne guider oss gjennom musikk av noe mer funky og dansbar art. Ikke minst Prince, denne er plukket fra Purple Rain:

"Pussig nok var det storebroren min som introduserte meg for Prince midt på 80-tallet. Ikke fordi han var så innmari opptatt av musikken, men fordi han likte biler og motorsykler. Så da musikkprogrammet Music Box spilte videoen til Little Red Corvette tvang broren min meg til å sitte musestille og se på, ikke fordi Princes musikk falt i hans smak (der i gården var det Kiss og Bob Marley som regjerte), men fordi det øyensynlig handlet om en amerikansk sportsbil. Senere fikk jeg også tjuvtittet meg til Purple Rain en tidlig søndagsmorgen etter at broren min og noen venner hadde leid den på video. Nok en gang nekter jeg å tro at det var musikken eller historien i filmen som fascinerte, men heller det faktum at Prince og broren min delte et par sentrale interesser der i 80-tallets glans; motorsykler av typen Honda og lettkledde jenter. Purple Rain bød på begge deler."

groove utenfor allfarvei

Vi har brukt et ikke ubetydelig antall timer og dager av vår tid på musikk som et ganske ubetydelig antall mennesker har hørt om – også etter at vi har skrevet om dem. Av og til har vi vært tidlig ute med å skrive om artister på norsk, som senere har fått større gjennomslag hos et større publikum. Det er selvsagt gledelig, men det viktigste er kanskje å trekke frem artister og plater som vi mener er viktige, uansett om de er undervurderte, glemte og obskure.

Bjørn Hovde har fôret oss i årevis med tekster om musikk utenfor hovedveien. Innledningen til hans faste spalte ”Ekstranummer” innholder et løfte som Hovde aldri har sveket, og som også representerer noe av grooves grunnidé:

"(Ekstranummer) skal handle om musikk i alle avskygninger av begrepet. Musikk som uttrykk, som produkt, som både effektiv og mislykket formidlingsform, som hybris, målestokk og metafor. Men først og fremst skal vi søke musikalske marginalia. Plater og artister som enten ble forbigått, gjort urettferdig narr av eller oversett og glemt."

Det lekende språket

Redaksjonen har dyrket originalitet og kreativ språkføring, men også vært strenge på å holde en seriøs og taktfull tone, der det mest flåsete og vulgære ordspråket aldri har fått fotfeste.

Denne tankerekken som hr. Prangerød gjorde seg etter noen runder med The Midnight Evils' Straight 'til Morning er likevel vellykket; den beskriver en plate treffsikkert på en måte som ikke er helt vanlig – og dermed er det en tekst i grooves ånd:

"Bon Scott, fyllesjuke, sørstatene, strippebuler, Jack Daniels, jordbruksmaskiner, egg/bacon, gambling, støvletter, rotter, neseblod, kjetting, forfall, fitte, tourettes, melkespreng, hullete sokker, sengevæting, knekte ribbein, naglebelter, mangelsykdommer, skulking, grov bannskap, overdose, talg, angst, vorta til Lemmy, pungsvette, nakkeskudd, restemat, røykfylt pub, pølsediett, Dirtbombs, vanskapninger, åpne/væskende sår, grisefylla, vold, tenåringssex, snørr, væpna ran, Nine Pound Hammer, kjønnssykdommer, oppkast, rusten Cadillac, rednecks, asfalt, amerikanske småbyer, Johnny Thunders, vernesko, horehus, glattcelle, røykhoste, New Bomb Turks, kukk, amfetamin, brune bønner, skabbete hunder, Satan, avrusning, nachspiel til ni om morran, dagpenger, kjønnshår, kollaps, håndvåpen, onani, bluespunk, smerte, pokerlag, Motörhead, rovdyr, boots, hodeskaller, veddemål, svette, bederva mat, knulling, solgte sjeler, tarmgass, skinnbukser, gateslagsmål, tinitus, party, Harley Davidson, kroppslukt, en kartong røyk, MC5, skittentøy, skadedyr, turneliv, menneskeofring, The Maggots, hjernerystelse, analfabetisme, Supersuckers, urin, griseoppdrett, hjerteinfarkt, ereksjon, kvalme, manndom, panikk, krampe, sirkelsag, ølrap, brødrene Young, brødrene Baarli, brødrene Dalton, bremsespor, fullmåne, slitte joggesko, kvinnebryster, tannråte, pillefjern, Dwarves, følelsesmessig amputasjon, dysleksi, røkne strenger, flass, apokalypse, arbeidsledighet, Flaming Sideburns, fingerpuling, spikerpistol, Zeke, flammer, steinkasting, svetteringer, solbriller, inkontinens, bayer, transseksualitet, krigshissing, voodoo, Rocket From The Crypt, dynamitt, sexleketøy, diaré, pulesveis, eksos, springkniv, kjedekollisjon, blodige hender, pisking, hemoroider, sprengte høytalere, søppelplass, mentalt tilbakestående, grisebanking av Axl Rose, nettingstrømper, svindel, mishandling, kartongvin, hull på knea, Ola-vest, okkupasjon, håravfall, matkrig, luremus, blodhevn, blærekatarr, lyskespark, Electric Frankenstein, drive-by shooting, salg av sjeler og rock'n'roll..."

Redaksjonen takker alle skribenter for uvurderlig innsats i løpet av de 5000 første, og vi takker leserne som trofast kikker innom våre sider for å se hva vi sysler med her inne. Håper dere har hatt det like morsomt som vi stort sett har det.

Vi klapper oss selv én gang på ryggen - og bretter opp ermene med blikket vendt mot 10 000!