Konsert: Gåte

Rockefeller 29. januar 2005: Gåte var nominert til Alarmprisen for beste live-band. groove var på Rockefeller for finne ut hvorfor.

Scenen var helt mørk og tom, og plutselig dundret to drønn. I takt med drønnene lyste en spot på lydkilden. Gjennomlyst og innhyllet i røyk lignet den en gryte med heksebrygg, men det var selvfølgelig en tromme. Selv om Gåte blir beskrevet som overnaturlig og magisk, er det riktignok ingen utenomjordiske krefter i sving på Gåtes konserter. Drønnene vedvarte mens den forvrengte gitaren til Magnus ”Robot” Børmark infiltrerte den tilsynelatende enkle rytmen med sine synkoper, og plutselig var ikke rytmen så enkel allikevel. Konserten var i gang.

Første låt ut var Fredlysning, som på siste plata. Gåte pleier alltid å ha en introlåt før vokalist Gunnhild Sundli viser seg på scenen, bare for å pirre publikum litt ekstra. Siden det er bassist Gjermund Landrø som synger de første strofene på Fredlysning, har denne låta fått den funksjonen. Sundlis inntreden var majestetisk og andektig der hun skred inn barføtt i sin hvite tyllkjole og oppsatt hår. Men det var først når hun åpnet munnen og begynte å synge at hun trollbandt sitt publikum fullstendig. Selv om det var vanskelig å forstå hva hun sang, med mindre man har pugget teksten, var dette veldig vakkert.

Vakker var også låta Kjærleik, komponert av Knut Buen, felespiller og folkemusikkguru. Han var med på scenen på Rockefeller denne kvelden, og ble tydelig rørt når hele salen sang det Sundli kalte den vakreste teksten i hele verden; ”Kjærleik er å vilja vel.” Allsang i slike forsamlinger har en utrolig effekt. Plutselig brydde jeg meg ikke lenger om at fyren foran meg sto på tåa mi, eller at jenta ved siden av meg sang skjærende falskt. Jeg så bare de lykkelige ansiktene rundt meg og følte at jeg ville dem alle vel. Denne følelsen varte nesten kvelden ut, helt til en fan, så hengiven at hun ikke klarer å styre armen, smalt albuen inn i øret mitt, og jeg forbannet disse hensynsløse musikkelskerne.

Dramaturgien i konserten ble opprettholdt da Gåte ga Sundli en lengre pause og bandet kjørte to instrumentallåter. På den siste av disse fikk vi besøk av en alvelignende jente som danset med brennende fakler. Selv om vi ble servert en tåpelig historie om at de fant henne i de dype, mørke, svenske skoger, var det lett å la seg rive med.

Da Sundli igjen kom på scenen var det tid for Du som er ung. Bassen dro i gang et suggererende riff, og gitaren hylte med. Astrid Krog Halses tekst om at du som er ung må la fredstanken fylle heile din ånd, er en slags moderne utgave av Til Ungdommen. Og når Rockefeller sang med fyltes faktisk heile min ånd av fred.

Margit Hjukse er en låt med et utrolig bra livepotensiale. Åpningen, med et klassisk gitarriff Jimmy Page ville dødd for, sparket skikkelig. Når låta roet seg ned og jeg ventet på at den skulle bygges opp igjen, visste jeg at jeg ventet på noe godt. Både denne låta og Knut Liten og Sylvelin bygget seg sakte, sakte opp, etter som sangens mange vers formidlet historien. Flere og flere elementer ble lagt til, og publikums tålmodighet ble pirret til det ytterste før det endelig tok av. Publikum eksploderer i ekstase. Margit Hjukses dramaturgiske clou er at hele bandet gir alt til det man tror er siste slutt, før Sundli etter en lang stillhet skrek ”Såå lengjeee!”. Da våknet monsteret igjen og harvet videre i dobbelttempo til samtlige bandmedlemmer lå utkjørt på scenegulvet. Låta kunne vært et perfekt avsluttingsnummer, noe den forsåvidt også har vært ved tidligere anledninger, men denne kvelden hadde Gåte mer på lager. Etter at jeg har vært i basketak med overivrige diehard fans under avslutningen av forrige låt, ble nestekjærligheten i meg vekket igjen med allsangen på Bruremarsj fra Jämtland. Hele publikum sto og gynget og sang, og det føltes som når man sang ”Morgendagens søsken” i gymsalen på barneskolen. Faktisk ble jeg så rørt at jeg lot kamphanen fra forrige låt få litt mer plass i den forreste rekken, så han kom enda nærmere idolene sine på scenen.

Etter dette gikk bandet av. At det kom ekstranummer var jo ingen hemmelighet. Hvorfor skulle ellers sceneteknikeren ordnet opp i ledningrotet som oppsto når bandmedlemmene viklet seg inn i hverandre på siste låten? Spenningen besto heller i hvilke låter som ville komme, og mange trakk et lettelsens sukk når de åpnet med hiten fra siste plate ”Sjå attende”. Den litt flaue introduksjonen om at nå var det tid for ettertanke og ”å sjå attende” var fort glemt når trommisen åpnet låta med et forrykende trommefill.

Avslutningslåta, den vakre balladen ”Sjåaren”, var en overraskelse. Her brukte Gåte for en gangs skyld piano. Sundli gjorde det vågestykket å synge avslutningen av låta uten mikrofon, noe som tvang publikum til å være stille som samtidig skapte det en intim nærhet. Artisten framsto naken og ydmyk, og senket terskelen til publikum, noe som gav en følelse av at alle var inkludert og spesielt utvalgt. Denne evnen hos bandet er nok en viktig grunn til at de har klart å sanke så mange fans, i tillegg til musikken selvfølgelig. Flere av de som var der på ekstrakonserten på Rockefeller var også på den ordinære konserten et par måneder før.

Siden sist Gåte var på Rockefeller hadde de rukket å spille inn den nye trommisen Kenneth Kapstad, som har spilt i Dadafon i flere år. Allikevel låt det som om han ikke har gjort annet enn å spille med Gåte. Den gamle trommisen, Martin Langlie vil kuriøst nok heller spille med Dadafon..

Gåte har etterhvert fått mer enn nok materiale til å kunne være selektive i utvelgelsen av konsertrepetoaret. Denne kvelden spilte de alle låtene fra siste plata, Iselilja, untatt Gjendines Bånnsull. Derfor ble det bare plass til fire låter fra Jygri, noe liveklassikere som Til deg og Snåle mi jente måtte lide for. Heller ikke radiolåta Kara tu omna ble med. Derimot var alle låtene fra debut EPen inkludert, dessverre bortsett fra den drivende gode Følgje. Flere av låtene som ble kuttet ut, har programmerte samples i bakgrunnen. På disse låtene spiller musikerne med et klikk i øret for å holde takten med samplene. Denne kvelden var det kun tre låter med klikk igjen. Heldigvis kuttet de og ut låtene med smakløs elektronikk, som Inga Litimor og Springleik.

Det fascinerende med Gåte er at lydbildet er så komprimert og tykt. Selv om de nesten har besetning som et èngitars punkband så låter det så mye større og mektigere. Dette skyldes til dels smakfull og kreativ bruk av elektronikk. I tillegg stemmes tidvis bassen ned, noe som gir en ekstra dybde i bånn. Gitarist Børmark er en elektronikk-frik. Han hadde imponerende kontroll på sitt meterhøye rack, med allverdens gitareffekter. I tillegg brukte han instrumentet sitt enormt kreativt, og fremkalte nye lyder ved for eksempel å kombinere E-bow med bottleneck.Genialt!.

Gåte er et er ungt band som virket sultent og friskt, samtidig som de har erfaring og profesjonelt regisserte konserter. I tillegg hadde de denne kvelden en unik kommunikasjon med publikum og man trodde (nesten) på Gunnhild Sundli, når hun avsluttet hele konserten ved å si at det hadde vært den fineste dagen i livet hennes.


Fredlysning
Bendik & Årolilja
Grusomme Skjebne
Kjærleik
Rike Rodenigår
Skrømt
Liti Kjersti
Knut liten og sylvelin
Storås
Ola I
Du som er ung
Jomfruva Ingebjør
Margit Hjukse
Brudemarsj
Ekstra: Sjå attende
Sjåaren



comments powered by Disqus

 



Hulder hipsters
2006-01-02gåte artikkel

Jeg må bare skryte! Det var en dødbra artikkel om verdens beste live band som du sa, bare med litt humor..:) takk!

ftghrt
2009-01-29bra

det var bra!!!!!!!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo