• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Gjesteliste: Norma Sass

Norma Sass har vært snakkis i det som virker som en evighet nå, og i januar kommer endelig debutalbumet til de fem jentene. Men selv om de har brukt 2010 på å gjøre klar debuten har de også fått med seg litt annen musikk, og her er høydepunktene dere

Øyvind Rones 

Del på Facebook03.01.11

Foto: Sigurd Fandango

Det nærmer seg tid for debutalbum for de fem i Norma Sass, men før det er tid for Hunting For Treasures 24. januar så har de delt sine favoritter fra 2010 med oss.

Ida:

Arcade Fire - The Suburbs

Om ikke andrealbumet, Neon Bible, klarte å toppe legendariske Funeral, gir The Suburbs meg igjen et overveldende behov for å hoppe rundt i pur glede og gråte og le om hverandre. Fra det vakre og smått pompøse som gir deg frysninger til låter som er hakket mer rocka enn du har hørt fra dem før. Arcade Fire gir deg følelsen av å reise til et sted, og møte dem som bor der. På The Suburbs er Arcade Fire kanskje litt mer tilgjengelig en på tidligere plater, men fortsatt i sin egen verden.

Susanne Sundfør - The Brothel

Albumåret 2010 kan umulig nevnes uten Susanne Sundførs nesten overjordiske stemme. I tillegg er The Brothel rett og slett et utrolig bra album, med fantastiske låter og med noen partier som du blir nødt til å spille igjen og igjen. Det er noe veldig tidløst i hintingen til klassisk og folke-preget, nærmest middelaldersk musikk i et moderne lydunivers. Dette, sammen med gode låter og en stemme Sundfør Sundfør har fått mye velfortjent oppmerksomhet for, gjør at denne plata kommer til å bli husket.

Susanne:

The National - High Violet

High Violet topper om mulig lista av vidunderlig musikk fra The National og gjør at man avlyser alle avtaler. Jeg ønsker meg vinter hele året, slik at jeg har en unnskyldning til å sitte inne i mørket og bare lytte. Man får nesten lyst til å sabotere en ellers lykkelig hverdag kun for å kunne føle det Matt Berninger føler i låter som Sorrow og Anyone's Ghost.

Local Natives - Gorilla Manor

Da Local Natives stod på Vika scenen på Øya i år var det som om solen stod opp i indieland igjen. Local Natives er jordnære og ærlige i sitt lydbilde og de balanserer genialt mellom det stygge/fine. Det at det tok dem flere år å få utgitt albumet viser at det som venter på noe godt så absolutt ikke venter forgjeves. "...Memory tells me that these times are worth working for"

Thea:

Deerhunter - Halycon Digest

Dette er Deerhunters fjerde album, og har gått en god del hjemme i stua siden det kom ut i september. Plata får meg til å drømme meg bort i bilder, lydbildet virker på et vis velkjent, som om du har hørt det før, men på en god måte. Noen av låtene, som Helicopter høres ut som klassikere allerede ved første lytt. Albumet gir meg en følelse som minner om den du får når du synker ned i et varmt badekar og i et øyeblikk er litt vektløs og samtidig får litt frysninger helt til du er lullet inn i total trygghet og avslapning. De svevende arrangementene og den luftige, litt gammeldagse vokalen tar deg inn i drømmeland til de mer rytmiske og drivende nummerne røsker deg opp igjen i neste øyeblikk og inviterer til digging. Under det komplekse håndverket og måten lag på lag har blitt produsert i minste detalj er dette rett og slett gode poplåter.

Wild Nothing - Gemini

Gemini er debutalbumet til dette amerikanske enmannsbandet, og har fått strålende kritikker blant annet på Pitchfork. Jeg kom over låta Vultures Like Lovers helt tilfeldig da jeg koblet iPoden til en annens Mac, og hørte på den ustoppelig en god stund helt til jeg så det kom et helt album våren 2010. I frykt for å sprekke bobla jeg var inne i skaffet jeg likevel skiva, og godt var det! Jack Tatum klarer det så mange prøver på, nemlig å skape musikk som inneholder The Smiths, Joy Division, The Cure og you name it innen herlig melodiøs pop - med en frisk følelse. Vultures Like Lovers er ikke på plata, men det er tolv andre perler som ikke skuffer.

Elin:

Jaga Jazzist - One Armed Bandit

Jaga på by:Larm 2010. Hæ, hvorfor henger det store kirsebær i taket? Jo, fordi deres nye album heter One Armed Bandit. Hvorfor den enarmede banditten? Hvorfor kalle et album opp etter et pengespill de fleste forbinder med danskebåten? Det der er uvisst. Men like uforutsigbart som den enarmede banditten er når du drar i spaken, sånn er også musikken til Jaga. Med et orkester bestående av et utall dyktige musikere og en trommebeat som får beina til å gå helt i spinn, lager Jaga musikk man bare må lytte til. Det er ikke noe som å la seg flyte hen til Jagas melodiøse og finurlige jazztoner! One Armed Bandit er virkelig et verdig comeback og hører definitivt med på topp 10 2010.

Lucy Swann - La Petite Mort

Lucy Swann må være det mest imponerende enpersonsorkester jeg noensinne har hørt. Kun med hjelp av en synth, noen samplingsbokser og sin egen stemme lager Lucy stor musikk. La Petite Mort er Lucys debutalbum, og for et album! Her har hun dessuten fått hjelp av flere musikere, og lydbildet blir utviklet og er noe større og tyngre, men hovedingrediensene fra enpersonsorkesteret er fortsatt det bærende element; En imponerende stemme, fengende beats gjennom det hele og virkelig sterke låter. Lucy Swann får man dilla på, sånn er det bare!

Ingrid:

Ariel Pink's Hunted Graffiti - Before Today

Å høre på denne plata er som å være tilbake i en tid der det var vanlig å spise psykedelisk dop, og ture på en reise på på en reise mellom fortid og fremtid, oppturer og nedturer, med raske rytmer og slow feeling. Det er så mye som skjer på en gang, at det er vanskelig å beskrive hva du vil høre, men alle regnbuens farger er representert, og det samme er et knippe ulike musikksjangre og musikalske inflytelser. Resultatet er et magisk brygg som både tar deg med på en helvetes og nydelig tur, samtidig som den trøster deg og healer den eventuelle fyllesjuken/baksteinheten, slik at du føler deg bra igjen, til og med bedre og mer harmonisk når du er tilbake i den virkelige verden. Anbefales på det sterkeste!

Cold Mailman- Relax; The Mountain Will Come To You

Denne plata er varm og kald på en gang. Lavmeldt og høylytt. Melodiene er enkle, men gjort på en sirlig måte, og jeg elsker hvordan vokalen og melodilinjene går hånd i hånd gjennom hele plata. Relax er en skikkelig vokser, der man oppdager nye, deilige detaljer for hver gjennomlytting. En av de aller beste norske platene som kom i år, med låthøydepunkter som Pull Yourself Together And Fall In Love With Me og ikke minst nydelige Time Is Of The Essence, som har vært min favoritt helt siden jeg hørt den for første gang en gang i 2009, på samleren Oslo 2. Relax; The Mountain Will Come To You er nettopp det tittelen insinuerer, at det av og til er greit å la livet gå litt langsomt, låtene trenger seg inn i kroppen din med en melankoli som også har håp, som en oppsummering av gleden og sorgen over det å bli voksen.

groove.no Rastløs #9 - Cold Mailman from groove.no on Vimeo.