Konsert: Dirtbombs og My Midnight Creeps
13/9-04, John Dee, Oslo
Del på Facebook15.09.04
Mandagskvelder er i utgangspunktet ikke det beste utgangspunktet for å få i gang rockefolket i Oslo. Kanskje har helgas utskeielser gjort folket litt slappe. John Dee var likevel helt alright besøkt denne mandagen. Folket hygga seg, men bygningen rista ikke akkurat. Norske My Midnight Creeps åpna showet. Bandet består av blant andre Alex Kloster-Jensen fra Ricochets og Robert Burås fra Madrugada. Ellers teller de en trommis, en bassist, en tangentmann og en saksofonist.De satte stemninga med Spoonfull (kjent med blant annet Cream) og sin egen Love In the Very Last Minute. Bandet virka hakket mer bluesa enn jeg kan huske de har vært tidligere, men de hadde ikke gitt slipp på sin massive primalstøy og sitt herlige trøkk. De var også velsignet med god lyd, noe som alltid er velkomment. Jeg har sett denne gjengen en 4-5 ganger nå og står alltid igjen med følelsen av at dette er i ferd med å bli et av de feteste rock'n'rollbanda i landet. Skive kommer om noen måneder. fram til da er det bare å oppsøke en av bandets opptredner.
Lydbildet var noe mer kaotisk og uklart når Dirtbombs satte i gang. Det starta egentlig med å låte litt for rotete, men dette skulle snart ta seg opp. Om det at jeg flytta meg nærmere miksepulten eller at lydmannen fikk dreis på spakene, vites ikke. Dirtbombs besto denne kvelden (som mange andre kvelder) av Mick Collins på vokal og gitar, 2 bassister og 2 trommeslagere. De fikk etterhvert i gang maskineriet og energispruten for alvor. Man fikk soulpunk-høydepunkter som Underdog og Motor City Baby, Get It While You Can og Earthquake Heart. Bandets frie, men fengslende blanding av garasjerock, soul og rock'n'roll brakte fram mange glis i publikummet. Det var likevel få som kastet seg ut i ukontrollerte bevegelser og gladdans. Dette påpekte trommis Ben Blackwell da han til slutt tok over mikrofonen på blant annet I'm Through With White Girls. Han både tok over og tok av. Det hele bar plutselig mer preg av primitiv Stooges-aktig punk. Blackwell var over hele gølvet og ofte i ulike typer nærkontakt med publikum. Han sutret litt over at folk i Mayhems hjemland ikke hadde turt å gå helt fram til scena før konserten nesten var over, men så så han da også ut som om han var på sin femte helgedag på rad.
Dirtbombs klarte aldri å framkalle frysninger i hårfestet eller andre steder, men leverte en ok konsert med trommis Blackwells galskap som det største underholdningelementet, utenom en håndfull av låtene. Sjøl trampa jeg takta hardest under et par av de uslepne diamantene til gutta i My Midnight Creeps.
comments powered by Disqus
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Halla
Var på konsert med Dirtbombs i Berlin, to dager før denne konserten.
Har fortsatt frysninger!!! Det kokte blant publikum.
Avslutningsnummeret hvor Mick Collins kniser strengene mot taket, så murpussen flyr, var en høydare.
Er ikke noen punkfan, men her ble jeg nesten frelst.