• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

The Raveonettes, John Dee 29. november

Kutt ut sutringen om at Whip It On var karrierehøydepunktet og begynn å følg med på The Raveonettes igjen - de har nemlig aldri vært bedre.

Øyvind Rones 

Del på Facebook30.11.09

Foto: Hilde Mesics Kleven

Det begynner å bli en del år siden danskene Sune Rose Wagner og Sharin Foo i The Raveonettes var i landet sist, og det egentlig forferdelig synd. De har helt siden starten hatt en umiskjennelig sound som har tatt Phil Spectors arv videre til moderne omgivelser med størst hell. De ble tilsynelatende litt glemt etter de ga ut Chain Gang of Love i 2003, og det er jo vanskelig å følge opp det strålende minialbumet Whip It On fra 2002 – nesten umulig i fullengderformat vil jeg påstå. Men de har levert stort sett svært jevne og spissede skiver hele veien, inkludert ferske In And Out Of Control.

Det var naturligvis In And Out Of Control som fikk grundigst gjennomgang denne gangen, og det ble tydelig at danskene for alvor har kommet inn i en god stim hva gjelder voldsomt catchy poplåter. Og ikke minst så er de like gode som alltid på å kle de inn i skarpe og støyete gitarer. For gitarveggene er ganske ekstreme og tykke i lengden, og det er heldigvis innlagt roligere partier i løpet av konserten, slik de også møysommelig plasserer de på skivene. Denne gangen kom det også blant annet en lang gitarfri første halvdel av Break Up Girls som var noe av det lekreste jeg har hørt fra den kanten på lenge.

Også Breaking Into Cars og Heart Of Stone står igjen som høydepunkter, og ikke minst D.R.U.G.S. som til tross for sin noe banale fremtoning er så vellaget at man kan bli lurt til å tro at man hører på en hitlåt. I en perfekt verden så hadde det da også vært det.

Også fra noe ujevne Pretty In Black hadde de fått med seg høydepunktet Love In A Trashcan, som på passende vis ble presentert som en danselåt. Noe særlig med dansing var det riktignok ikke på John Dee, men en godkjent mengde publikum så ut til å nyte hvert sekund likevel. Også når Sharin Foo tok plass bak trommesettet og fremførte det flotte avslutningssporet fra Lust Lust Lust, The Best Dies, var ble jeg såpass oppslukt at jeg nesten mistet balansen.

Når de avsluttet hovedsettet med enda en fra Lust Lust Lust, Aly, Walk With Me, med en drøy og ufattelig heftig støykule og det insisterende og vanedannende bassriffet, så var det bare å telle ned til det åpenbare ekstranummeret. Attack Of The Ghost Riders er like herlig i dag som den var i 2002, og sammen med That Great Love Sound minner den oss på nøyaktig hvorfor vi falt for bandet til å begynne med. Akkurat som ikke timen opp mot ekstranummeret hadde gjort det allerede.

Det virker som de lever i sin egen verden egentlig. De kjører et image som lett kan oppfattes som arrogant og uspiselig til tider, men de har sounden, låtene og attituden til å backe det opp, og det er fortsatt en fryd for både øyne og ører.