Konsert: Lou Reed

Oslo Konserthus, 11/5

Relaterte sider:

Gull fra arkivet #5

Med et renommè som en av gudfedrene i rockfamilien entret Lou Reed scene i Konserthuset. Uten trommeslager.
Reed utfordret puristene selv før han gikk på scenen ved å utelate det mange later til å mene er det drivende instrumentet på enhver rockekonsert. Reed har aldri vært kjent for å være blant de konvensjonelle, og han har sikkert aldri likt dem heller. Vel, de mest konservative av oss avslørte seg ganske raskt.

En av tingene Reed avslørte søndag kveld var nettopp at man ikke nødvendigvis trenger et trommesett. Reed trengte det ihvertfall ikke for å skape trykk, rytme og heftige groovy partier i denne settingen. På setlisten denne kvelden var hele fem låter Lou Reed skrev i perioden i The Velvet Underground, og jeg prøver meg på denne: Mike Rathke/Sterling Morrisson - gitar, Fernando Saunders/Moe Tucker - bass/perkusjon, Jane Scarpantoni/John Cale - cello, og Anthony/Nico - vokal. Og Tai-chi mester Ren Guangyi vs. Gerard Malangas legendariske whip-dance. Søndagens line-up var mistenkelig lik The Velvet Underground i sine velmaktsdager.
I tillegg til sitt siste album The Raven, samt samlealbumet NYC Man, har også Lou Reed The Very Best of The Velvet Underground på markedet i disse dager.

Første låt ut var Sweet Jane fra Velvets Loaded. Bare anslaget fikk det til å sitre i kroppen, og han leverte en rolig og flott versjon av en nydelig låt. Oppfølgeren Small Town, fra Songs for Drella med John Cale, var det samme, og budskapet er nok universelt. Spredte rop fra publikum forbannet småbyens klaustrofobiske psykodramaer man enklere kan flykte fra i en by. Tematisk sett så jeg for meg, eller rettere sagt ønsket jeg at Walk on the Wild Side var neste låt ut. Men den ble altså utelatt fra konserten selv om det vites at både den og Satellite of Love stod på den opprinnelige spillelisten. Det er egentlig helt sinnsykt å greie å fylle to og en halv time uten å ta med disse to.

Blant låtene vi fikk var All Tomorrows Parties i en utrolig groovy, nesten funky drakt. Venus In Furs dystre preg ble enda mer forsterket av Scarpantonis heftige og brutale improviserte parti midtveis, og fantastisk vakre Sunday Morning ble bare overgått av Candy Says der Anthony alene stod for vokalprestasjonen. Reed introduserte låta som en av sine favoritter han ikke lenger greier å synge, "but Anthony absolutely kills it!" Anthony stod kanskje for konsertens høydepunkt, og Reed ledet an i applausen.

Innimellom de fem Velvet-klassikerne slapp Vanishing Act og The Raven til fra det siste albumet, spennende og dystre bekjentskaper og tolkninger inspirert av Edgar Allen Poes forfatterskap. Dirty Blvd. fra New York-skiva, Street Hassle, Day John Kenndy Died, How Do You Think It Feels?, Men of Good Fortune og Perfect Day var blant låtene før Lou Reed med band takket for seg til stående applaus.

Stort sett med et par-tre akkorder på gitaren og sin dype stemme lager Lou Reed musikk som er mer rocka enn det jeg noensinne har sett live. Han snakker/synger seg gjennom låtmaterialet med en enorm selvfølgelighet, og noen ganger skinner ønsket om konfrontasjon med publikum og omverdenen gjennom. Den kommer flere ganger i løpet av konserten i form av de skjærende gitarsoloene som er så karakteristisk for Lou Reed, og som er ensbetydende med kunstnerisk og kommersielt selvmord hvis de utføres av andre.
Reed har et svart sinn, men på en eller annen måte greier han å få folk i godt humør med stort sett triste og livstrette fortellinger om livet og vekslevirkningen mellom behagelige og støtende gitarriff. Jeg mistenker Lou Reed for å ville tilbake til The Factorys dager, han er totalt kompromissløs med sitt uttrykk, og jeg tror egentlig han gir totalt f.. i hva folk mener om hva han driver med.
Oppsummert er Lou Reed definisjonen på hva rock dreier seg om. Med eller uten trommeslager er totalt uvesentlig.

Det finnes ikke større artist enn denne mannen.

Setliste:
Sweet Jane
Smalltown
Tell It To Your Heart
Men Of Good Fortune
How Do You Think It Feels?
Vanishing Act
Ecstasy
The Day John Kennedy Died
Street Hassle
The Bed
Revien Cherie (Fernando Saunders)
Venus In Furs
Dirty Blvd.
Sunday Morning
All Tomorrow's Parties
Call On Me
The Raven
Set The Twilight Reeling

Candy Says (Anthony)
Perfect Day


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

(Jazzaway)

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere:

Portishead - Third
Ensemble 96 - Immortal Nystedt