Konsert: Mötley Crüe

Oslo Spektrum, onsdag 6. juni 2007: - Jeg oppdaget få - om noen - svakheter i det rent instrumentelle i Oslo Spektrum denne kvelden. Likevel var det et par ting som ikke stemte helt.

Jeg har alltid digget Mötley Crüe.

Den sleazy stilen, de puddelfriserte metallåtene, dramatikken, damene, historiene og myten om verdens villeste rockeband. Rockebiografien The Dirt er nok boka jeg har lest flest ganger og Dr. Feelgood er nok plata jeg drukket størst mengder øl til, muligens slått av Guns 'n Roses' Appetite For Destruction. Jeg
skulle gitt ganske mye for å ha opplevd Sunset Strip i L.A. på midten av 80-tallet da hårmetallen hadde sin helt egen arena. Jeg har hørt mange historier om hva som foregikk innenfor veggene på The Whisky, The Viper Room eller The Roxy Theatre - stedene der du var i mindretall om du ikke spilte i et band som enten var signa eller kom til å bli det. Der det dampet av sex og alkohol og ingen ante at et nachspiel med navn grungerock lusket rundt hjørnet. Da var plutselig festen slutt. Men det var fryktelig moro så lenge det varte.

Og med dollars i blikket vil Vince Neil, Mick Mars, Nikki Sixx og Tommy Lee fortsette festen - hele 24 år etter at de spilte foran verdens største metal-publikum på US Festival i California, sammen med blant andre Van Halen, Ozzy Osbourne og Judas Priest. Spørsmålet er om festen egentlig kan vare evig?

Svaret er selvsagt nei. For selv om de har ivaretatt mange av de karakteristiske trekkene de en gang definerte en hel undersjanger med, er det mye som har forandret seg. Det mest visuelle forskjellen er nok at eldstemann Mick Mars knapt klarer å stå oppreist lenger. Siden han var 19 år har han slitt med en skjellet-sykdom som gjør at muligheten til å bevege seg gradvis ebber ut. Han så skjør ut da bandet ble gjenforent i 2004, men nå ser det virkelig ut som om hvert steg skal bli hans siste.

Men fingrene virker som bare juling, heldigvis. Som eneste gitarist i bandet ville svakheter i det instrumentelle gjort det umulig for Mötley Crüe å turnere i 2007. Men i hendene har han beholdt tempoet, og lager fremdeles den samme vrinskende metallfølelsen over bassveggen til Nikki Sixx og de autoritære trommeslagene til Tommy Lee. Jeg oppdaget få - om noen - svakheter i det rent instrumentelle i Oslo Spektrum denne kvelden. Likevel var det et par ting som ikke stemte helt.

For det første var Nikki Sixx - låtskriver og sjefs-Mötley slett ikke i form. Han virket uinspirert, tilbakeholden og nesten litt sur der han labbet bakerst i den alt for tykke røykskya som dekte scenen store deler av konserten. Da de var her i 2005 med sitt daværende Carnivale of
Sin-show var Nikki som den andre frontfiguren han tidligere har vært, og skal være. Han kommuniserte med fansen, spilte på nostalgi og smadret bassen i golvet, mens pyroeffektene suste rundt hodet på han. Nesten like tøft som da han satte fyr på seg selv på 80-tallet.

Det ble altså litt tamt denne gangen. Ingen utagerende Tommy Lee med tittycam på storskjerm, ingen eksploderende keyboard, epilepsi-fremkallende lysshow, latex-kledde dverger eller strippere hengende fra taket. Spektrum er et utfordrende lokale å fylle og jeg er helt sikker på at de rundt 5000 frammøtte nostalgikerne hadde forventet enda mer farge, enda mer galskap, enda mer Mötley Crüe.

Det begynte bra, med Dr. Feelgood - tittelsporet fra den siste plata de ga ut, ja - i alle fall av de vi gidder å snakke om. Trommene til Tommy Lee iverksatte umiddelbart 10000 djevelhender, og en stund var det akkurat som ingenting hadde forandret seg siden 1989. Det dabbet litt av utover, spesielt under den håpløse versjonen av Sex Pistols' Anarchy In
The UK/USA og Sick Love Song (2005) - låten som liksom skulle pakke den klassiske Mötley-lyden inn i en modernisert metallpakke, men endte opp som en vassen utgave av et av et tilfeldig valgt numetal-band fra dette årtusen.

Heldigvis spritet de opp stemningen med noen av sine aller sterkeste låter. Vi snakker Kickstart My Heart, Same Ol' Situation og - ikke minst - verdens første power-ballade; Home Sweet Home. Og med det var 10 000 djevelhender byttet ut med et nesten tilsvarende antall lightere. Det var mørkt og umulig å se all verden, men jeg kan vedde på at noen tårer traff noen skinnjakker i det øyeblikket.

For det er vel nostalgi det først og fremst handler om når man går for å se Mötley Crüe i 2007. For å bli minnet på at rock på sitt mest underholdende burde være utadvendt, harry og overdrevent. Den burde inneholde fargerike historier for å ramme inn det musikalske, og den
burde kunne være simpel og banal, uten at folk etterlyste en dypere mening enn det å ha det gøy og nyte øyeblikket. For det kan sannelig Vince, Tommy, Nikki og Mick, og det kunne hele Sunset Strip i noen fantastiske år på 80-tallet. Det var vel derfor det endte som det gjorde. For mye av det gode, på alt for kort tid.

Men i ettertid vender jeg alltid tilbake for å oppleve det igjen. Og jeg ljuger hvis jeg forteller at jeg ikke hadde gåsehud da jeg så Mötley Crüe i Oslo spektrum i 2007. For jeg digger lyden av den vrinskende gitaren til Mick Mars, den kompakte bassen til Nikki Sixx, de enorme trommene til Tommy Lee og den - overraskende velbevarte - vokalen til Vince Neil.
Og selv om de til tider halter seg bortover, lettere skadeskutt, er det fortsatt få band som får pulsen min til å øke like fort som når Mötley Crüe tar en Spinal Tap og skrur opp volumet til 11.

Så da er det bare å spare opp $479, reise til området der Miami og Key West peker mot Mexico, og drikke øl frem mot januar 2008. Da er det nemlig tid for Vince Neils Mötley Cruise, med Skid Row og Slaughter ombord. Ja, det kan faktisk virke som om noen er klare for å holde festen videre noen år til. Jeg takker og bukker, mens jeg tar meg selv i å sette på enda en L.A.-produsert metallplate fra perioden 1983-1990.

Indierock? Pøh!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.