• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Intervju: Japandroids

Groove tok en prat med Japandroids om tekstene deres, det omveltende punktet i karrieren, og om Pitchforks hegemoni.

Isabella Greffel 

Del på Facebook17.02.10

Foto: Christian Roth Christensen

Japandroids kom som en rakett ut av tilsynelatende ingenting forrige sommer, med sin enkle, men iørefallende garage rock. To gutter, en gitar og et trommesett. Noen fengende hooks, og ikke minst tekster som alle kan kjenne seg igjen i. groove tok en prat med guttene da de var i Oslo, for blant annet å finne ut (med hjelp av to spørsmål fra grooves lesere) hva bandet egentlig vil formidle med tekstene, og hvordan Pitchfork har påvirket karrieren deres.

En av våre lesere påstår at musikken deres er som high school-punk, gjemt i distortion. Hva tenker dere om dette?

- Vel, den påstanden er ikke helt på viddene. Rockeband opp gjennom historien har ofte laget låter om temaer rundt det å komme seg vekk, flykte fra kjærester, foreldre, byen du er vokst opp i og lignende. Men for oss så har dette kommet senere. De fleste band lager gjerne låter om dette temaet når de starter i 17-18 års alderen, mens vi først tar opp dette temaet i begynnelsen av 20-årene.

- Før vi kom hit vi er i dag gikk jeg direkte fra high school, til universitetet og rett inn i en jobb jeg hadde i en del år, forklarer Brian. Jeg jobbet innen mineral utvinning, som geolog. En jobb mine foreldre var fornøyd med, og helst hadde sett at jeg hadde beholdt enda lenger.

Japandroids snakker mye om å bryte ut av et mønster, og å ikke gjøre det som nødvendigvis er forventet av en. I forsøket på å beskrive tematikken på debutplaten, Post-Nothing, kokes det fort ned til begrepet «escapism», det å flykte.

- Det var aldri intensjonen å sette seg ned og skrive låter som omhandler akkurat et bestemt tema. Men når vi ser på det i ettertid er «escapism» muligens det eneste alle tekstene har til felles.

Brian nevner også at bakgrunnen for den største hiten, Young Hearts Spark Fire, ble til da han opplevde at venner og bekjente rundt ham etablerte seg, kjøpte hus, fikk barn og til og med satte opp testamenter, uten at de virket direkte lykkelige.

Den store omveltningen

Da de spilte inn albumet Post-Nothing var de fremdeles en del av mønsteret de tar et oppgjør med på debutplaten. Takket være Pitchfork har bandet nå fått anledningen til å bryte opp og ut av mønsteret.

Hva var det omveltende øyeblikket i karrieren deres?

- Uten tvil anmeldelsen vi fikk av Pitchfork. Over natten eksponerte den oss for så mange som aldri ville hørt om oss ellers. Greit nok, vi hadde begynt å bli litt kjent. Vi hadde fått et par anmeldelser og spilt en del konserter i Canada. Men ingen visste hvem vi var hverken i USA eller Europa. Dagene før anmeldelsen fikk vi tre e-poster, dagen etter fikk vi 300. Anmeldelsen hos Pitchfork endret alt.

Så det er faktisk Pitchfork sin fortjeneste at du kunne slutte i jobben, Brian?

- Ja, faktisk. Selvsagt liker vi å tro at hadde det ikke vært Pitchfork, så hadde det vært noen andre. På en annen side var det ikke det, så vi er dem stor takk skyldig.

- I fjor på disse tider hadde vi faktisk planlagt å gi oss. Vi hadde spilt sammen lenge og gitt ut noen EP-er på egenhånd. Vi spilte ikke noe særlig utenfor Vancouver, og stod på en måte litt fast. Etter et par år så tenker du fort at du må starte på nytt hvis du vil komme lenger. Så vi spilte noen konserter i Montreal, New York og på noen festivaler. Planen var å toppe og avslutte det hele med å gi ut albumet Post-Nothing etter disse konsertene. Det var liksom sånn det skulle ende. Vi skulle gi oss på topp.

Om Pitchforks hegemoni

Dere har jo tydelig tjent på at Pitchfork valgte å gi platen deres en god anmeldelse. Men hva syns dere egentlig om at Pitchfork har så stor makt og innflytelse?

- Det er både bra og dårlig, konkluderer Brian, det må jo være en grunn til at så mange musikkelskere i forskjellige land leser akkurat denne websiden. Artiklene er veldig godt skrevet, og de gjør grundig research. Det er generelt en veldig god side for å lese og lære om musikk. På en annen side tillater Pitchfork andre store musikkmagasiner å være rimelig late. De trenger ikke tenke selv, og de trenger ikke dra rundt og lete etter nye band. Istedenfor kan de bare sjekke ut Pitchfork, og siden Pitchfork syns det er bra, vel da syns også de at det er bra.

- Det er jo litt vanskelig også, fortsetter David. På samme måten som Pitchfork har anledningen til å hype et band til suksess, kan de like greit ødelegge for det ved å gi det en dårlig anmeldelse. Et godt eksempel er Vancouver-bandet, They Shoot Horses Don´t They. De hadde begynt å få ganske mye oppmerksomhet i Vancouver og turnerte en del. Idét de virkelig begynt å få fart på sakene, fikk de en veldig dårlig anmeldelse av Pitchfork. Jeg tror dette skadet ryktet til bandet ganske mye, og det stoppet litt opp. For det er som Brian sa, når Pitchfork mener noe så følger resten etter.

- Så ja, det kan gå begge veier, og det er litt skummelt når noen har så mye makt. Heldigvis er det en webside jeg leser, og jeg syns den er veldig bra. De legger mye arbeid ned i anmeldelsene, men samtidig så hadde det klart vært bedre med en mer mangfoldig musikkpresse, avslutter David.

Japandroids har beina godt plantet på bakken, og er begeistret over å være i Oslo og på Europaturné. Følgende spørsmål fra en av grooves lesere fikk æren av å avslutte intervjuet:

Og til sist, did you quit girls?

- Haha, kommer det litt forvirret, det er da ikke bokstavelig ment.