A Camp, John Dee 26. mars

Nina Persson er tilbake med sideprosjektet A Camp. Fredag inntok kvintetten John Dee med varierende grad av hell.

Relaterte sider:

A Camp

Alle bilder Ole-Tommy Pedersen

Albumet Colonia har funnet vegen til butikkene , åtte år etter den selvtitulerte debuten. Og hva kunne passet bedre enn å feire det nye albumet fra scenen med et engasjert og nesten fullsatt John Dee i Oslo?

Etter å ha overvært en heller kjedelig og uinspirerende konsert med Nina Perssons tidligere band, The Cardigans, for snart tre år siden var det med en smule skepsis jeg tok turen innom John Dee på fredag. Heldigvis ble dette fort snudd til en positiv overraskelse, men først måtte skepsisen tåle en noe underlig oppvarming.

Kristofer Åstrøm

Med seg som oppvarming på denne turnéen har A Camp engasjert den produktive singer-songwriteren Kristofer Åstrøm fra Göteborg. Han dukket opp på scenen med munnspill rundt halsen og gitar i hendene. Og det begynte lovende med en låt i god americana-stil. Jeg var faktisk i nærheten av å falle pladask for hans enmannsopptreden, men så la han dessverre fra seg munnspillet, og da ble lydbildet med ett litt for tamt. Utover i konserten ble det litt nakent og tomt rundt den ensomme silhuetten av Kristofer og gitaren hans.

Men når sant skal sies, bar stemmen hans for så vidt godt på John Dee, og han spilte også noen godlåter, blant annet første singelen Twentyseven fra hans kommende album Sinkadus. Men da Åstrøm glemte deler av teksten på nest siste låten var det slutten for en konsert som dabbet mer og mer av. Skuffende og urutinert av en artist som på langt nær er noen nybegynner, med en rekke antall soloalbum bak seg, samt erfaring fra hardcore-bandet Fireside.

A Camp

Nina Persson entret scenen til øredøvende jubel og startet showet med The Crowning fra siste platen, Colonia. En låt som jeg har fått for meg at ligner veldig på en nasjonalhymne, og sceneopptredenen til Person konstaterte min oppfatning. Her manet Nina til kamp med en gestikulering som kunne vært hentet fra hvilket som helst av Napoleons mange korstog.

Og slik fortsatte det, låter med fart og futt fra både 2001 og 2009 ble spilt i skjønn forening, og mottatt med begeistring av et engasjert publikum. Fra første delen av konserten må duetten Golden Teeth And Silver Medals med gitarist Niclas Frisk fremheves som et av høydepunktene. En duett av den gode, gamle sorten hvor Nina søtt så mot Niclas og vakkert sang Would you like to meet me in this song? Det hele ble behørig akkompagnert av lightere fra publikum, og jeg hadde tendenser til gåsehud.

Kvelden forløp dessverre ikke helt uten noen småskjær i sjøen. Den første halvtimen druknet vokalen i kompet på de mest tempo-fylte låtene, og dette var noe som preget lydbildet store deler av konserten helt frem til den på uforklarlig vis plutselig forsvant helt. Men etter litt frenetisk fikling fra lydmannens side og litt forvirrede blikk fra publikum, var vokalen tilbake på plass etter ca. et minutt.

Halvveis i konserten ble det litt monotont og smått uengasjerende. Det ble litt for mange rolige låter og lite fart. Heldigvis visste A Camp hva de drev på med, og Nina begynte å snakke om hiter. Hit-introduksjonen ble etterfulgt av I Can Buy You, og med ett ble det igjen liv i publikum. Derfra og ut kjørte gruppen en sjarm-etappe med godlåter, som seg hør og bør ble avsluttet med hiten Stronger Than Jesus fra Colonia.

Men de gav seg naturligvis ikke med dette. Ekstranummeret ble solid gjennomført med blant annet Songs For The Leftovers fra første platen. Og da store deler av publikum forlot John Dee i god tro om at konserten var over, kom A Camp likegreit på scenen en gang til og avsluttet det hele med The Weed.

Nina Persson viste at hun fremdeles er en popartist man kan regne med. Sammen med kvartetten, bestående av blant annet ektemannen; Nathan Larson, på bass, ble det servert en god dose kvalitets-pop fra en scene dekket i et vakkert, dempet, rødt lys. Og på tross av litt småtrøbbel her og der, kom A Camp seg ut av det hele med mer enn bare skinnet i behold.


comments powered by Disqus