Datarock, Rockefeller 19. oktober

Kombinasjonen av et Datarock på rutineoppdrag og et feilslått visuelt oppsett resulterte i en tidvis pinlig konsertopplevelse.

Relaterte sider:

Datarock

Karin Park

Foto: Silje Dahl Osnes

De er en av våre største musikkeksporter, de er kledelig eplekjekke i låtskriving og nerdereferanser, og de er underholdere av rang – Datarock har gjort utrolig mye riktig siden de slapp debutalbumet i 2005. Og Datarock Datarock er en klassiker i sitt slag, selv om det vel kan være vanskelig å bestemme akkurat hvilket slag det egentlig er. Oppfølgeren, Red, er ikke så verst den heller, og har de obligatoriske hitlåtene man kan forvente fra Datarock.

Og det er jo hitlåter man er ute etter når man stikker for å se Datarock - og hitlåter får man. Men det hjelper så lite når ting ikke stemmer helt og resten av showet ikke holder mål. Sjefsdatarocker Fredrik Saroea var tydelig litt utmattet, og selv om det kjøres på for fullt så beviser en tidvis sur og sprekkferdig vokal at ting ikke er som de skal være.

Skepsisen gjør seg gjeldende allerede fra første låt, Reds førstesingel, Give It Up. Musikkvideoen rullet på storskjerm på scenen, og tok fokus fullstendig vekk fra bandet fra første sekund. Visst er det en festlig video, men et funksjonabelt Datarock er minst like festlig og er hakket mer interessant i dette tilfellet. Kombinasjonen av et Datarock på rutineoppdrag og et feilslått visuelt oppsett resulterte i en tidvis pinlig konsertopplevelse. Da har det fint lite å si at dette visstnok er den største produksjonen de har satt opp til nå.

Slingringsmonn er det plenty av her også, de har siden starten lagt opp til et image og en væremåte på scenen som tilsvarte de nerdete rockestjernene de forsøkte å være. Uansett hva de gjør og hvordan de skulle finne på å tabbe seg, så kan de komme unna med at det kanskje skal være sånn. Det er gjennomført fortsatt dette altså, og de røde joggedressene har jo blitt et betydelig varemerke, på godt og vondt. Joggedressen begynner vel i lys av denne konserten nesten også å bli et symbol på et Datarock som kjører et nokså likt liveshow som de gjorde lenge før Red kom ut.

Under den litt mislykkede overflaten så lurer det et knalloppsett som har alle forutsetninger for å gjøre festforestillinger av dimensjoner. De har jo gjort det før, og med udødelige øyeblikk som I Used To Dance With My Daddy, Ugly Primadonna og Fa-Fa-Fa så blir det aldri helt feil heller. Talking Heads hyllesten/besettelsen True Stories er alltid like underholdende og imponerende dorky. Men det er ikke nok med bare det.

Det er litt trist i grunn, for ryktet Datarock hadde opparbeidet seg som et av landets beste liveband var fortjent. Men når de nå mye av tiden nesten må dra med seg et noe motvillig publikum på å synge med, og skryter av hvor mange som hadde kommet til et halvfullt Rockefeller, så virker det nesten som bandet har gått inn i en egen liten turnéboble der litt for mye har blitt omflakkende og virkelighetsfjernt.

I verste fall var dette et band som har tatt seg litt vann over hodet nå, og kanskje ikke helt er i stand til å innse det. I beste fall hadde de bare en dårlig kveld på jobben. La oss håpe på det siste.


Settliste: The Blog (Intro) | Give It Up | True Stories | Dance! | Nightflight To Uranus | Sex Me Up | Princess | Amarillion | The Pretender | Back In The Seventies | Fa-Fa-Fa | Computer Camp Love | I Used To Dance With My Daddy
--
Bulldozer | Molly | Ugly Primadonna | Time Of Your Life | Don’t You Know We’re Datarock and We Love You


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Feet Music

(Jazzland Rec.)

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Josephine
Nils Bech - Look Back