Konsert: Yeasayer/Dragons of Zynth

John Dee, 28. februar 2008: Brooklyn-kvartettes første av i alt tre forsøk på å overvinne den norske folkesjela i år ble en klapperslange av et gig - og en forsmak på festivalsommeren 2008.

Dragons of Zynth

Først av alt, la oss ikke glemme Dragons of Zynth. Også en Brooklyn-basert kvartett som har tette vennskapsbånd med Yeasayer, uten at de nødvendigvis stiller innenfor samme genre. Til det er Dragons of Zynth alt for skitne. De er møkkete fra topp til tå, der de vrenger av seg sin sexy og støvete gitarrock. Deres fremtoning er ganske utradisjonell, med fire oppmøtte musikere som har latt imageprosessen bli liggende på loftet, og istedet bare tatt på seg det de følte passet seg. Et slags anti-image,er naturligvis også en måte å bygge sin egen fremtoning, men det ga utvilsomt følelsen av å se ekte artister.

Musikken var også upåklagelig, og uten å ha videre kjennskap til deres diskografi eller bakgrunn må jeg si at det var et øyeblikk jeg var redd de skulle utspille Yeasayer på deres store jomfrutur på en norsk scene. Det gikk nok ikke helt slik, men Dragons of Zynth fortjener absolutt oppmerksomhet fra et norsk publikum såvelt som et amerikansk, og utspilte sine mentorer i Tv on the Radio om jeg kan trekke en sammenligning til Hovekonserten deres.

Guided by Voices

Men det var altså Yeasayer, og deres nærmest feberaktig hypede album All Hour Cymbals som skulle i ilden denne kvelden. Og lokalet var stappet til randen full av platekompanister, journalister, hipsterkids og alminnelige musikkelskere. Det var med andre ord aldri noen tvil om at dette var en stor event for mange og det var oppriktig talt artig å se en så god blanding mennesker blant de oppmøtte.

La det være sagt med en gang: Yeasayer er blant de mest faktete bandene jeg har sett på en scene i Norge på lang tid. Deres image er kanskje noe underspillt i stil, og de kunne like godt ha vært fire forskjellige karakterer fra en Jim Jarmusch film. Men når det kommer til performiteten på scenen er de utvilsomt veldig sikre på hva de gjør og måten de vil gjøre det på. Her er ingenting tilfeldig, og litt som Øya-favoritten Battles, bruker Yeasayer mye energi på å skru og knotte, hamre og banke på et utall av instrumenter, og elektroniske duppeditter. Vokalen fordeles barbershopaktig av de fire i gruppen, med hovedvokal av Chris Keating. Sammen med sine tre ledsagere Anan Wilder (gitar) Luke Fasano (trommer) og Ira Wolf Tuton (bass) bygger gruppen opp en præriestemning med både cowboyer og indianere i en herlig symbiose, alltid i stadig i ekspansjon i håp om å nå opp til den svette ørkenhimmelen over de. Og på sitt aller beste er gruppen kanskje det nærmeste dagens ungdom kommer å oppleve et kreativt utfordrende band à la The Beatles.

Det er en mektig påstand, men er ikke umulig å underbygge gjennom å se på de sprikende retningene Yeasayer ønsker å gå. De er et band som ikke vil eller klarer å stå stille, og de ønsker å lage nye opplevelser for deg hver eneste gang du spenner på deg et headset eller kobler de til noen skikkelige høytalere. Om de er en døgnflue er de allikevel en flue som kommer til å fortsette å surre på mange gutterom både i Storbritania og i Amerika i lang tid fremover. Og selv om de er langt ifra unike er de en tidsriktig oppfyllelse av ambisjonene til samtidige band som Animal Collective, Akron/Family og Arcade Fire. Alle band som har mye å takke musikkhistorien og dets kreative vugge på slutten av 60-tallet. Samtidig har de også bena godt plassert i 80-tallets følelseskalde, men dirigerte, dansepop med Talking Heads og The Cure i spissen.

Starten på noe større

Noe av albummagien forsvinner i overføringen til scenen. For det er klart et perfekt lydbilde er lettere å lage i et studio hvor alt kan repeteres, mikses og sammenfattes til et ferdig produkt. Live blir Yeasayer noe sprikende og overmektige, i alle fall på en så intens og begrenset scene som John Dee. Og selv om de på sitt aller beste leverte de hittil største enkeltlåtopplevelsene på en konsert i 2008 under Sunrise, Wait for Summer og det perfeksjonerte ekstranummeret Wait for Winter, så skjedde det noe under monsterhiten 2080 som gjorde at lyden ikke traff helt. Og nei, det var ikke fordi de spilte den nye singelversjonen.

Allikevel er Yeasayer unektelig det neste store tabloidbandet, og ved sin neste opptreden på Hovefestivalen, og etter den påfølgende konserten på Øyafestivalen vil Yeasayer garantert være et band som "alle" kjenner til. Det vil legge et enormt press på denne gjengen, som foreløpig ser svært mottakelig ut for den blesten media har stelt istand rundt de. Jeg ser imidlertid med stor spenning på deres videre karriere, når jeg er ganske sikker på at dette er en gjeng godt voksne musikere som ikke nødvendigvis ønsker å spille på kommersielle strenger. De kan dermed finne på å gjøre noe som ingen egentlig forventer eller vil høre. - Vel, man kan jo bare håpe.

Inntil da er i alle fall Yeasayer selve lyden av 2008. Og på tross av noen svake øyeblikk på John Dee vil en fullsatt Amfiscene på Tromøya i sommer, eller en overbelastet Engascene på sensommeren i Oslo være konsertformater som vil gi Yeasayer en fullstendig mulighet til å utnytte potensialet i musikken sin.

Da blir nok også publikumsopplevelsen enda større.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo