Intervju: Anna Järvinen

Om ikke lenge står Anna Järvinen på scenen under årets Trænafestival. Vi tok en prat med henne om sorg, kunst og vågemot.

Foto: Christian Roth Christensen

- Jeg lurer egentlig på hva som er best. Å slippe å sørge, eller å gjøre kunst.

Den Træna-aktuelle svenske singer/songwriteren Anna Järvinen har akkurat ankommet Norge for å promotere sitt tredje album, Anna Själv Tredje. Et album som har sprengt de fleste karakterskalaene her til lands. Det er gått noen måneder siden omtrent enhver anmelder gikk ut av fatning i begeistring for platen. «Kronen på verket» har albumet blitt kalt, hennes tredje soloalbum i rekken. Men det har vært en lang vei frem til suksess.

- Jeg lengtet mye tilbake, spesielt til min mormor, forklarer Anna.

Det skinner gjennom at opplevelsen av å bryte opp fra alt det kjente og kjære, og flytte til et nytt land i ung alder har satt sine spor. Som seksåring flyttet Anna Järvinen fra Finland til Sverige sammen med sin mor – og det uten å kunne et eneste ord svensk.

- Verden var ikke så internasjonal da. Jeg hadde ikke anelse om hva Sverige var for noe. Jeg tenkte med meg selv: Hva er Sverige, hva betyr det egentlig? Først og fremst var det veldig merkelig å bli revet opp fra all sammenheng og bort fra alle som betydde noe, men det var også rimelig hardt å oppleve at man ikke var noen ting, at man var historieløs.

Kritikerrost album

Tiden brukte Anna til å sitte på rommet og pusle med musikk og kunst. Her la hun fundamentet for det som etterhvert skulle resultere i tre kritikerroste soloalbum, og det som skulle kulminere i en av årets mest kritikerroste plater så langt – og kanskje en av årets mest underlige albumtitler: Anna Själv Tredje.

- For meg er det en morsom ordkombinasjon. Det har vært en ganske turbulent tid, og jeg har hatt et behov for å gå inn i kirken for å se, tenne lys og bare være. Og så har jeg fundert mye på det å finne barnet i seg selv og sånn. Til sist syntes jeg det var en tittel som speilet de tingene bra, forteller Järvinen.

- Egentlig hadde jeg bestemt meg for en helt annen tittel. Et sitat. Men nå husker jeg ikke sitatet lenger, jeg vet hvem som sa det, men ikke hva det var, ler Anna.

Skummelt og befriende

Anna Själv Tredje er den tredje soloplaten til Järvinen etter at gamlebandet Granada ble oppløst i 2003. Men det har ikke vært bare bare å gå fra de trygge rammene et band kan ha, til en karriere som soloartist.

- Det var både skummelt og befriende. Det var selvsagt et stort steg, og var nok mest skummelt. Men allikevel kjente jeg at det var på tide med noe nytt. Vi var enige om at vi på en måte hadde kjørt oss fast, vi kom ikke noe videre med Granada. Alt var liksom litt for lite seriøst, og jeg fikk ikke vist at jeg mente alvor.

Så solokarrieren var det som gjorde at ting gikk fra gøy til å bli ekte?

- Nei, altså. Jeg mener ikke at alt var tull i Granada. Vi tok bandet på alvor. Men det å skrive på engelsk med veldig utydelige tekster, det ble litt sånn for å beskytte seg. Men jeg ville våge!

Å våge å være redd

Järvinen er veldig opptatt av dette å ikke feige ut. Å våge å sette seg selv på prøve, å våge å være redd. Eller som hun sier det selv:

- Det er en liten finsk soldat i meg. Jeg klarer ikke å feige ut. Jeg må bare prøve.

Og akkurat denne hangen til å balansere litt på kanten av stupet har bestandig vært en viktig del av Järvinens uttrykk. Når det ble for enkelt med engelske tekster, valgte hun å utfordre seg selv ved å synge på svensk, og med låten Uppåt Framåt På Finska har hun nå tatt steget tilbake til røttene, og gitt seg løs på finsk.

- Det gikk jo greit å synge inn låten, det var ikke noe problem. Det var jo bare svensker der som ikke kunne språket, men da platen ble sluppet i Finland kjente jeg at jeg var litt sjenert og nervøs, smiler Järvinen.

- Men så var det jo dette med å våge å være redd igjen, da.

Anna Järvinen står på scenen under Træna Festivalen, fredag 8. juli, og spiller på den ferske festivalen Perfect Sounds Forever i Bergen i oktober.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo