Intervju/konsert: Ariel Pink

East Brunswick Club 27. september 2006 / the Ding Dong Lounge 6. oktober 2006 / Intervju

Relaterte sider:

Ariel Pink

I drøye en og en halv uke har Ariel Pink gjestet Australia, og Melbourne fikk æren av å huse LA's lille store sønn to kvelder – en helt i begynnelsen av oppholdet og en helt på slutten.

Det første showet på en av byens ferskeste stuer – East Brunswick Club – var en enorm suksess. Siden venuen åpnet i mai i år har det vært sensasjonelt bra lyd på hver eneste gig jeg har vært tilstede på. Ariel Pink var intet unntak, og måten han og bandet leverte godbiter plukket fra nesten alle skivene - både her og showet uka etter på The Ding Dong Lounge, var rett og slett suverent.

Akkurat som man klarer å holde seg unna noen av kveldene når man får sånt besøk.

Med album som Worn Copy, The Doldrums og nå sist House Arrest var det vel på tide at han fikk tatt turen, og oppmøtet sa vel sitt også. Og han er ikke som alle andre denne småsjenerte mannen.

SCENESKREKK

Bandet hans var satt sammen av et aldri så lite stjernegalleri av lokale helter, blant andre Steve Masterson fra nedlagte Bird Blobs og Lewis Boyes + Dan Luscombe fra Dan Kelly & The Alpha Males. Et prosjekt som har vært en ny opplevelse for Pink, og en bra en sådan. Og det å variere fremgangsmåte i showene er viktig for han:

- Det er viktig for meg selv å holde interessen ved like, det er lett for at ting kan bli kjedelig. Det vises om man kjeder seg på scenen, derfor har jeg bevisst variert fremgangsmåte på showene mine. Noen ganger bruker jeg opptak, noen ganger bruker jeg andre metoder. At jeg spiller sammen med disse her nede er kun på grunn av at de fant meg. Det har vært helt fantastisk!

Og bandet var usedvanlig tight til at de faktisk bare spilte fem show sammen totalt sett. Det første showet var omtrent helt feilfritt – og Pink er like imponert som alle andre over hvor bra det har fungert.

Noe som kanskje ikke er så lett å se under showene hans er at Ariel Pink faktisk lider av sceneskrekk:

- Jeg gjør fortsatt det, og det blir bare verre og verre med tiden. Jeg må bare gå ut der og gjøre låtene mine og fokusere på det.

Og det er litt av et sett man får på et Ariel Pink show. Han kan virke eksentrisk og til tider litt sær, men aldri mer enn det som er lov eller forventet. Håret blir iherdig lekt med mens han vandrer frem og tilbake på et to meter langt område på scenen.

Og han skinner.

Bokstavelig talt altså - i sin hvite genser med rosa og lilla glitter på.

At alle skivene til mannen har visse svakheter er helt greit, men når han plukker høydepunkter på denne måten er det vanskelig å ikke la seg rive med. Fra åpningen på hans Ding Dong show, Envelopes Another Day til låter som Good Kids Make Bad Grown Ups, Hardcore Pops Are Fun, Immune to Emotion, Interesting Results og West Coast Calamities – Ariel Pink har utvilsomt noe på gang.

Det kan ofte være et stort hopp mellom skivene hans og det vi får live, og det var det i mange tilfeller her også. Ikke noe negativt om noen av delene altså, men flere av låtene kom virkelig til sin fulle rett i denne live-settingen.

Og når han bryter løs på Gettin' High in the Morning begynner jeg sannelig å lure på om han ikke har laget en liten klassiker, for den jaggu knall! Dette visste vi allerede om Jules Lost His Jewels fra Worn Copy, som vi selvfølgelig også fikk servert. En annen favoritt, For Kate I Wait, kom kun på åpningskvelden og dessverre ikke på sistekvelden.

ANIMAL COLLECTIVE REDDET LIVET MITT

Animal Collective tok som kjent Ariel Pink inn i varmen etter å ha hørt en skive han ga dem på en gig – og var med det den første til å bli signet Paw Tracks som ikke tilhørte Animal Collective.

- De reddet livet mitt. De plukka meg opp fra ingensteds og ga meg en sjanse. Jeg visste ikke engang at de hørte på det jeg ga dem, så plutselig sa de at de ville ha meg med.

Og Pink er full av beundring for sine kompiser, som han ikke får møtt og snakket med så mye som han skulle ønsket. De er jo "superstjerner" og holder seg opptatte hele tiden. Og også de er på vei nedover for sin første turné i Australia i november.

Og neste på programmet er en stund i LA hvor kjæreste og ny leilighet venter. Det blir likevel bittert å reise fra Australia:

- Det har vært helt fantastisk og jeg har ikke lyst til å reise herfra, men gleder meg til å komme hjem til Los Angeles.

Det er i LA han har puslet med alle sine skiver, på beste hjemmelagede måte. At trommelydene på The Doldrums kommer fra Pinks munn må man gni seg i ørene for å tro på hver gang. Men på gigen beviste han at han har en liten beatbox inni seg – JT gå å legg deg!

Nå er det jo ikke så altfor lenge siden sist, men ny skive kommer etter hvert – så snart han får laget den:

- Denne gangen vil jeg gjøre det i studio. Jeg vil bo i studio mens jeg lager skiva!

I mellomtiden så sitter vi med hans siste krumspring – relativt ferske House Arrest – og jeg ser ingen som helst grunn til å klage på det.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo