Honningbarna, John Dee 13. oktober 2010

Honningbarna stod for en sukkersøt og varm velkomst på John Dee. På scenen er de likevel langt fra mors beste barn.

Foto: Øyvind Rones

Det er noe ved navnet Honningbarna som skurrer(og ikke bare når det uttales av sørlendinger). Når bandet i tillegg deler ut gratis kake muffins før konserten, er det grunn til å lure hvilken musikalsk sjanger de egentlig tilhører. Er dette mors beste barn, et dempet pop-band som predikerer miljøvennlige strofer om tapt kjærlighet?

Vel, navnet kan nok lyve. Honningbarna er nemlig et punkband av det tradisjonelle slaget, kanskje ikke så ulikt tidlige utgaver av Kjøtt eller The Aller Værste. For alt jeg vet, kan sørlandsgjengen likevel være mors beste barn. Musikalsk og tekstuelt er det dog lite som minner om gladstemning og tilfredshet.

I spissen for Honningbarna står vokalist og cellist Edvard Valberg. På rå, upolert sørlandsdialekt formelig maner han ut dommedagsprofetier over kapitalisme, liberalisme og borgerskap. Om det er hans stramme slipsknute, eller vreden mot det politiske etablissement som fremprovoserer hans tilsynelatende kvelningsfornemmelse vites ikke. Et øyefang er Valberg uansett. Med utslåtte, oppstrakte hender, gjerne med en cello-bue i hånden, maner han frem en sjelden eim av karisma. Mon tro om ikke finstudier av Ian Curtis ligger bak?

Honningbarna er uansett unge, ferske musikere med en, forståelig nok, sparsommelig backkatalog. Bandet fremstår likevel som både samspilt og tight, tross enkelte galopperende partier. Mye det samme kan sies om låtene. Spesielt Borgerskapets Utakknemmelige Sønner, kveldens åpningslåt, er en drivende flott punklåt, som Honningbarna fremfører med bravur. Med lite låter å velge i, så sier det imidlertid seg selv at også kvaliteten varierer. Den allsangvennlige Våkn Opp, med en seig cellointro, er blant låtene som forhåpentligvis snart blir danket ut av sterkere materiale.

Tidlig Kjøtt ble nevnt som en av inspirasjonene til Honningbarna. Da er det også bare naturlig å slenge på Raga Rockers på referanselisten. Spesielt med tanke på at kristiansand-bandet valgte Noen Å Hate som ekstranummer. I og for seg et lite originalt valg, med tanke på at låten i over 20 år har blitt spilt i hjel på radio og diverse fotballstadioner, og covret av utallige harry rockeband.

Selv ble jeg usikker på egen reaksjon. Hva burde jeg gjøre? La meg bli dratt med, eller ta på meg den indignerte masken. Jeg velger til slutt det første. Hvorfor? Fordi Honningbarna på sin særegne kristiansand-dialekt faktisk tilfører noe til den gamle klassikeren. Men ikke minst på grunn av kveldens åpenbaring, nemlig Edvard Valbergs glødende karisma og frådende sørlandsvokal.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo