• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• konserter
• lister
• forum
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Hindi Zahra, Rockefeller 5. november 2010

Vakkert, røft og komplekst fra ørkenens svar på Patti Smith.

Robin Sande 

Del på Facebook08.11.10

Foto: Lars Opstad/Rikskonsertene

Hindi Zahra ga i fjor ut debutalbumet Handmade på legendariske Blue Note. Skiven er en herlig blanding av soul, jazz, flamenco og bossanova, hvor afrikanske rytmer møter fransk eleganse. De som plukket opp samleskiven The Very Best Of Ethiopiques (2007) vil nok trekke kjensler på nettopp denne sammensmeltningen av afrikansk folkemusikk og fransk-inspirert jazz.

Zahra, som har fått tilnavnet ørkenens Patti Smith, er oppvokst i Marokko, men har nå tilholdssted i Paris og London. Hennes mor stammer fra berberne, som er det vestlige navnet på den nomadiske urbefolkningen i nord-afrika, mens hennes far er fransk. Denne dragningen mellom to kulturer preger Zahras musikalske fremtoning.

Innledningsvis er det imidlertid vanskelig å betrakte Zahra som en afrikansk utgave av punkdronningen Patti Smith. De myke rytmene og den døsige lyden av ørken er riktignok søkende på et beat-bohemsk vis, men tangerer ikke Patti Smiths røffe, punkete stil. Da er det lettere å la tankene vandre til Amy Winehouse, en soulartist Zahras stemmeleie har mye til felles med. Zahra har nemlig en dyp og fyldig soul-stemme, som hun elegant blander med jazz og folkemusikk.

Zahra har dog mer å by på enn lette, vakre rytmer. Nesten uanmerket glir konserten over i tyngre, nesten psykedeliske partier, med en drivende gitar. Zahra selv slipper taket i mikrofonstativet, og lar seg forføre inn i musikken. På Janis Joplin-vis agerer og beveger hun seg til den mystiske musikken, og svarer gitaren med dype, vokale artikuleringer. Jo, ørkenens Patti Smith er absolutt ingen ueffen sammenligning.

Hindi Zahra rives ikke bare tonalt mellom europeisk og afrikansk kultur. Også vokalt varierer hun mellom engelsk og berbisk. Etter det røffe partiet, hvor alt frem til da har foregått på engelsk, følger hun opp med en låt på berbisk. Slik skaper hun ytterligere dualitet og kompleksitet til musikken sin. Hindi Zahra på scenen er derfor intet mindre enn en uortodoks, vakker og tøff opplevelse. Det er det hennes sammensatte musikalske uttrykk som sørger for.