Konsert: Nashville Pussy + Bomberos

20/9-03 Elm Street, Oslo

Det er over fire år siden jeg så Nashville Pussy. Da hadde de gitt ut debuten Let Them Eat Pussy og gjennomførte en helt ok konsert i et litt for stort telt under Roskildefestivalen. Jeg hadde dermed vage forventninger til deres opptreden på den trange scena til Elm Street.

Oslos egne Bomberos skulle varme opp publikummet, noe de sleit kraftig med. Den enkle og iblant metalliske punkrocken gikk tydeligvis ikke helt hjem hos lytterne. Låtene var raske og korte, det ble også settet. Responsen var mildt sagt laber. Når kun en håndfull mennesker klapper mellom låtene og det blir så stille at jeg kan høre kommentaren ”Nå må gutta skjerpe seg, det er ikke så bra” fra flere meter unna, betyr det at stemningen ikke akkurat står i taket. For å være ærlig fortjente ikke Bomberos å bli så kraftig oversett. Den eneste som gikk bananas var en fyr i olavest og tresko med åpen buksesmekk, som så ut til å ha fått for mye av det meste. Dette, kombinert med et steinansikt av en scenevakt plassert rett foran bandet økte underholdningsverdien noe.

Betydelig trangere ble det da Nashville Pussy gikk på. Folk trakk til de indre deler av lokalet og man forsto tidlig at det var dette folk hadde ønsket å bruke lørdagskvelden sin på. Etter litt feedback og oppgitthet over lydmannen var Blaine Cartwrights gjeng i gang. Her var det ingen rom for pust i bakken eller hviling av ører. Hele showet var preget av beinhard rock med en fot i AC/DC-land, en fot i heavy rock og hele skrittet i amerikansk punkrock. Settet var en god blanding av materiale fra de tre albuma. Bandet gjorde til og med en hyllest til Bon Scott med Shot Down In Flames.

Selv om jeg egentlig er større fan av Cartwrights forrige band, hillbillypunkerne Nine Pound Hammer, må jeg innrømme at dette var tøffe saker. Nashville Pussy leverte den morsomste opptredenen jeg har sett på en så liten scene på en god stund. Det var tydelig at flere enn jeg syntes dette sparka rompe, her var det nemlig god gammal lørdagsstemning hele veien. Gitarist Ruyter Suys misbrukte publikum både musikalsk og seksuelt på det groveste. Hun beviste samtidig at hun er en helvetes fabelaktig rock’n’roll-gitarist. Stemmen til Cartwright er jeg fortsatt ikke spesielt imponert over, men han gjør da sitt beste. Breial og tøff er han i det minste.

Nasville Pussy viste seg å være et helvetes bra liveband på liten scene sjøl om de ønska å spille på et noe større sted. Jeg kjente ikke alt materialet fra før, men dette hadde mindre betydning da bandet var humørspredere av voldsomt kaliber.

Hadde det ikke vært for at jeg gikk så kraftig på trynet like ved der jeg bor en halvtime etter konserten, hadde dette vært en lørdagskveld jeg kunne sette pris på lenge.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók

(2L)

Meget vellykkede tolkninger av Ungarns store komponist.

Flere:

Robyn - Body Talk Pt. 1
Balkan Beat Box - Nu Med