Novafest 2010

Årets Novafest ble rammet av en rekke kanselleringer – paradoksalt var bare en av disse grunnet Islands vulkanske aktivitet.

Foto: Bjørnar Håland
Klikk på bildet for å få tilgang til stor bildeserie.


Det er vår i Oslo, og med våren kommer også den årlige Novafest. I fjor var publikumsoppmøtet elendig, til tross for et solid program. Skylden ble lagt på beliggenheten; Betong er et godt stykke unna der det er tettest mellom tappekranene i hovedstaden. Folkene bak Novafest hadde derfor tatt ansvar og flyttet årets fest til Blå og Strykejernet, med et program som i seg selv var rimelig solid helt frem til ca. torsdag. Da satt en sky av aske Nord-Europa ut av spill, og konserter på konserter i det ganske land ble avlyst på grunn av flystoppen denne førte med seg.

Selvfølgelig måtte dette også ramme Novafest, men paradoksalt var det ikke asken som var den største steinen i skoen. Fredagens hovedband, Casiokids, var de eneste som ble direkte berørt av asken og dermed måtte stille uten vokalist. Men Novafest fikk kjenne vreden til "Murphys lov"; A Grave With No Name stod fast i Europa med en ødelagt bandbil og Pica Pica måtte trekke seg på grunn av sykdom. Altså; to av seks band dukket ikke opp, og det tredje opptrådte med et DJ-sett.


Fredag

Det hele begynte kl 21 fredag kveld, Go Fandango, stilte opp for A Grave With No Name på kort varsel. Hele veien fra Groruddalen til Blå dro bandet med seg låter om blant annet den brutale grøftefylla. Men musikken er langt unna brutal, det er enkelt og greit pop, med en fele som det største blikkfanget. Det kom allikevel fort frem at bandet kanskje ikke har spilt så altfor mange konserter opp igjennom. Litt smårusk i maskineriet gjorde at det ble litt stakkato innimellom. Men i bunn lå absolutt noen gode melodier, så med ørene fininnstilt og i et litt selektivt modus ble dette en ganske så dansbar og fresh start på festivalen.

Sant nok har Go Fandango mye å lære av The Megaphonic Thrift. Bandet har spilt i Oslo med jevne mellomrom det siste året – så ofte at en ikke har vært en særlig ivrig konsertgjenger om en ikke har fått med seg en opptreden eller to. The Megaphonic Thrift er en safe bet. Det går strengt tatt aldri galt når det Bergenbaserte bandet går på scenen. Men litt formsvikt i ny og ne må en regne med, og på Blå manglet den siste, lille finishen. Men for all del, TMT kan, og det var til tider umåtelig deilig å bli fanget i støyskyen som boret seg inn i hjernebarken.

Før kvelden skulle avsluttes med dans og fest var intensjonen at man skulle svinge seg til landeplager som Fot i Hose, En vill hest og Verdens Største Land. Det skjedde ikke: Casiokids´ vokalist var askefast i England, og bandet valgte i stedet å kjøre et DJ-set. Casiokids snek seg opp på scenen og begynte å spille god-låter uten noen form for introduksjon. Folk danset og få fikk vel med seg at det var Casiokids et stykke ut i settet. Man kan i hvert fall ikke anklage Casiokids for å være selvhøytidlige, i tillegg til å snike seg opp på scenen, dro de ikke frem en eneste låt fra eget låtarkiv. Dermed ble det skuffende nok ikke noe Casiokids på de fremmøtte (det nærmeste var de sedvanlige apekattene som kom og danset med resten på slutten av settet). Men der alle skylder på Eyjafjallajökull, velger jeg heller å sette spørsmålstegn ved løsningen Casiokids kom opp med; jeg hadde troen på at de kanskje hadde noen ess i ermet, men dette viste seg tilslutt å være noen usle 2-ere.

Lørdag

Siden Pica Pica kansellerte steppet også Cold Mailman inn på kort varsel. Gutta fra Bodø er klare med nytt album, og publikum fikk påspandert noen smakebiter derfra. Uten å ha noen videre kjennskap til bandet fra før, skal det sies at de nye låtene hørtes veldig bra ut og lover godt for høstens plateslipp. Cold Mailman plukket opp tråden fra dagen før, og med dette bandet skiftet festivalen fra å være litt sånn halvveis til å bli bedre og bedre.

Deretter var det duket for finfint besøk fra utlandet. No Kids og Mount Eerie er på Europaturne, en turne som tok de fra Oslo til Bergen og tilbake på knappe to døgn. Uansett virket det som en opplagt gjeng på scenen. Litt groovy, litt funky og tidvis både chill og laidback - uansett fikk No Kids det til å rykke i dansefoten. Nydelige, Dirty Projectors-aktige, For Halloween, svøpte seg elegant rundt et ganske så fullt Blå, og beviste at "location-location" er uhyre viktig, selv for ildsjlefestivaler som Novafest med festivalpass til 250 kr.

Mount Eerie hadde æren av å avslutte bandprogrammet for 2010. Overraskende nok – eller kanskje ikke – bestod bandet til multitalentet Phil Elverum av flere fra No Kids. Publikum fikk servert Mount Eeries sisteplate, Wind's Poem. En plate som gjenspeiler mye følelser der den fort skifter mellom rolige låter med en Tool-aktig vokal dragende over dystre akkorder, og beinharde metall-låter med hurtig tromming og støy, i tillegg til at det like så greit dukker opp noen dempede og melankolske folk-låter. Særlig fungerte de tøffere låtene på lørdag: I samme åndedrag som de tidvis var beinharde, var de minst like blytunge. Resten ble fort litt for tamt og litt for søvndyssende til at noen videre eskapader ut i natten fristet veldig.

Og søvndyssende var kanskje det største problemet med Novafest i år. Det var ingen band som dro frem den ekstatiske konsertfølelsen, og når lyden i tillegg var skrudd veldig lavt ble det ikke helt den konserthelgen jeg hadde sett for meg. Men for all del, vel gjennomført på tross av en rekke små stein i de pene danseskoene!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pink Mountaintops - Outside Love

(Jagjaguwar)

Stephen Mc Bean drar sitt andreband inn i mektige omgjevnader, og tangerer kvaliteten til sitt førsteband.

Flere:

Television - Marquee Moon
The Low Frequency in Stereo - Futuro