Children of Bodom/Cannibal Corpse, 26. februar

Det var duket for en skikkelig death metal-kveld på Sentrum Scene, pussig nok med to av ytterpunktene innen sjangeren. Ultrabrutale Cannibal Corpse i sterk motvekt til de melodiøse finnene i Children Of Bodom.

Alle bilder: Karolina E. Piwko

At et band av Cannibal Corpses størrelse må spille support er jo egentlig ganske snodig. Men slik var det altså, og kanskje var det også sånn at guttas svært intense show passet best i 50 minutter? Bandet ga i hvert fall jernet fra første note, og leverte fullt trøkk hele veien.

Bandets gitarvegg er massiv som et fjell. Man må bare oppleve det live for å forstå hvordan de blytunge gitarene slår imot deg, og hvordan de tunge riffene virkelig pumpes ut som en mitraljøse. Vokalist George ”Corpsgrinder” Fisher er svær som en låvedør, og med sin gurglende kjellervokal kunne han skremt vannet av de fleste der han brøler ut om The Wretched Spawn og andre mindre hyggelige titler som The Time To Kill Is Now og Fucked With A Knife, som han faktisk dedikerte til damene i forsamlingen.

Man må allikevel klare å se på dette som underholdning, det er da også en kjensgjerning at Fisher, Alex Webster og de andre gutta i bandet privat går for å være svært så sympatiske karer. Fansen, som var mange denne kvelden, var med på notene hele veien, og gutta headbanget i et tempo så forrykende at man kunne bli forledet til å tro at dommedag var i morgen. Bandet slet med litt dårlig lyd, men leverte alt i alt en opptreden som fikk de fremmøtte til å gå nærmest amok.

Bodom i trøbbel

Undertegnede som har sin rot i melodiøs heavy metal, ligger et band som Children Of Bodom mye nærmere i musikalske preferanser. Men det kan det ikke underslås at gutta fra Bodom innsjøen, som hentet navnet sitt fra en brutal drapssak for mange år siden, begynner å slite litt.

Frontmann/gitarist Alexi Laiho er en gudbenådet shredder, og bandet leverer en proff og upåklagelig fremførelse, men man står igjen med en følelse av at bandet ikke gir 100%. Mulig det bare var meg, for de fleste der fremme så ut til å storkose seg, men dette ble liksom aldri den helt store opplevelsen. Det er vel heller ikke noe godt tegn at det tilsynelatende var flere tilskuere under Cannibal Corpses opptreden.

Ikke uventet leverte bandet låter fra hele sin karriere, men medleyene ble litt overflødige. Man kunne kanskje vært tjent med å spille Lake Bodom og Bodom Beach Terror i sin helhet, og heller droppet en av de andre låtene. Paradoksalt nok var det kanskje tittellåta fra den siste skiva, Blooddrunk, som satt best. Låta i seg selv er fet som bare det, men det samme kan ikke sies om albumet, som skuffet stort og fremstår som et tydelig tegn på at dette bandet trenger å tenke litt nytt. Hate Me og Angels Don’t Kill var muligens de låtene som satt best av det øvrige materialet.

Dårlig lyd

Bandet var også innom Living Dead Beat, Sixpounder og ikke minst den überfete Bed Of Razors fra Hatebreeder-skiva. Denne låta kom som første ekstranummer, men de herlige melodilinjene druknet dessverre litt i den grøtete lyden, som også må ta sin del av skylden for at dette aldri ble den helt store konsertopplevelsen. Alexi ”Den Lille Gitarvirtousen” Laiho må også snart lære seg at man fremstår mest som en dåre når man slenger ut av seg diverse obsceniteter i hver eneste setning. Ordet ”fuck” går igjen så mye at man etter hvert nærmet seg sammenbruddets rand i ren irritasjon.

Den som kanskje gjorde den beste innsatsen denne kvelden var den alltid smilende og fornøyde keyboardisten Janne ”Warman” Jameson. Forøvrig er det jo et paradoks at Laiho spiller så å si alle soloene, når han har en så dyktig gitarist som Roope Latvala ved sin side, som ikke står så mye tilbake for Laiho i tekniske ferdigheter. Dog er det beundringsverdig hvordan Laiho evner å holde fokus både på vokalen og de sinnsyke gitarløpene samtidig.

Alt i alt leverer Children Of Bodom en helt grei opptreden. Nok til at man ikke blir stående og vansmekte, men heller ikke noe mer.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


American Suitcase - Summerman

(Thatsperfectwonderball)

Bandet har brukt tiden siden Change godt. Og bringer et par nye elementer inn i sitt søtladne lydbilde.

Flere:

Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics
Pernice Brothers - Live a Little