Festival: All Ears 2006

groove-skribent Mats Johansen overvar All Ears-konsertene på Blå, og bringer videre denne solide rapporten. Johansen mener årets festival hadde det lille ekstra.

All Ears fyller fem år. Det er en gledelig begivenhet at den særeste festivalen i klassen har fått bevist sin overlevelseskraft i et stadig tettere festivalprogram her hjemme. All Ears har med uredd programmering, strålende prestasjoner og eksplosivt humør klart å stå frem som en av de definitivt viktigste festivalene uansett sjanger år etter år. Denne gangen satte festivalen fokus på Japan med opptredener av Hijokaidan og Filament. Dessuten var samtlige utøvere nye på festivalen; noe som ga årets program en ekstra piff.

I løpet av de fire dagene festivalen fant sted var det knapt noen arrangementsmessige problemer. Paul Lytton kom forsinket til festivalen på grunn av problemer med fly, men selv da ble ikke programmet forsinket med mer enn en halvtime. Resten av festivalen gikk på skinner, og da Friis Nielsen valgte å stå over sitt solosett på fredag, taklet festivalen det ved raskt å skaffe en glimrende erstatter; Otomo Yoshihide. Den japanske multikunstneren gjorde et inspirert solosett som var høyst severdig.

All Ears har alltid vært preget av en velkommen stemning mellom scene og sal; publikum var beundringsverdig respektfulle mot stille sett, og jublende til stede under de mest ekstreme decibelbrølene. Når man mikser dette med effektive sceneskift og en særdeles interessant platebar ved utgangen er det ikke rart man sitter igjen med en av landets beste festivaler.

Torsdag 12.01

Paul Lytton

Den britiske legenden hadde hatt en dårlig dag; ikke bare hadde han vært på vingene hele dagen – han hadde heller ikke fått med seg hele trommesettet sitt til Blå denne kvelden. Det resulterte i at han måtte ty til det han hadde for hånden. I tillegg til sine egne cymbaler hadde han lånt noen tomme tønner av Blå, funnet en tom plastflaske og noen slitte lysfiltre, samt fått lånt en del saker av arrangør Paal Nilssen-Love. Det resulterte i et av de rareste sceneoppsettene undertegnede har sett på en stund, men dette settet skulle likevel vise frem Lytton på en uklanderlig måte.

Åpningssettet til festivalen dette året skulle vise seg å være nære essensen av festivalens visjon: improvisasjon. Ikke bare skulle Lytton improvisere; denne kvelden skulle han også gjøre det på sitt høyst improviserte trommesett. Han skrapte og banket på tønnene, knitret med lysfiltre, og presset det meste av lyd ut av sitt kråkereir av effekter. Tidvis kunne kanskje denne letingen etter lyd føles noe sammenrasket, men med tanke på at Lytton var langt inne i ukjent land står karakteren i etterkant til langt over gjennomsnittlig.

Daniel Skoglund

Skoglund startet settet sitt bokstavelig talt rett etter Lytton hadde gått av scenen. Plassert på gulvet foran scenen gikk det en stund før hele Blå forsto at et nytt sett var i gang. Men med et besnærende uttrykk som mikset digitalisert rytmikk med fri improvisasjon, var publikum snart i hans hule hånd.

I Skoglunds tilfelle ble man snart bergtatt av alt det rare han benyttet som lydkilder. To instrumenter som ikke kan kalles annet enn sirkulerende passere ble manipulert på de herligste måter av kullstifter og vann, og fremkalte et skakt driv. Dette benyttet han deretter som grunnlag for ytterligere eksperimentering med discman, radio, effektbokser og mikser. Hans coverversjon av Sugababes burde være eksempel til etterfølging – en tilnærmet fullstendig vrengt versjon av en hitsingel av den britiske poptrioen er på samme tid lett gjenkjennelig og humoristisk.

Magnus Granberg

Scenen var nærmest naken i det Granberg tok plass på en enslig pianostol. Før han stemte saksofonen hadde undertegnede et håp om en reprise av Axel Dörners sett på samme festival for noen år tilbake – en oppvisning i hornets stillhetskvaliteter. Den følelsen falnet nesten umiddelbart for denne anmelderen. Der Dörner hadde en uanstrengt og lekende dialog med sitt instrument, føltes Granbergs sett preget av anstrengt alvor. Det var vanskelig å gripe tak i røde tråder i musikken hans og jeg ble sittende igjen med følelsen av å kjede meg – for første gang på denne festivalen. Det kan også tenkes at han hadde blitt noe feilprogrammert – med sitt nakne og stille uttrykk falt han litt utenfor kveldens ellers utadvendte og eksplosive program.

Hijokaidan

Dette settet hadde blitt voldsomt hauset opp av festivalen – det var ikke måte på hvor legendarisk det skulle være å få besøk av dette japanske bandet. Etter et kort og høylydt støysett var det bare å gi festivalledelsen rett – dette var historisk. Hijokaidan besto riktig nok bare av Jojo Hiroshige og Junko denne kvelden, men det la ingen demper på de eksplosjonene som detonerte på scenen gang etter gang.

Junko detaljerte lydbildet til duoen med brennende stemmebruk og denne anmelderen ble imponert over at stemmebåndene hennes i det hele tatt holder til vanlig bruk – for den tilfeldige lytter høres det ut som om hun presser seg til det absolutt ytterste. Kveldens hovedperson var likevel Jojo Hiroshige. Med en sceneoppførsel tuftet på Angus Young og Henry Rollins, og et gitarspill som lånte like mye fra avantgardisme som hardcore pønk, var det umulig å ikke bli forhekset av den karismatiske japaneren. Stilt opp bredbeint på midten av scenen slo, banket og rev han lyd ut av gitaren, mens han tråkket og hoppet på alskens effektpedaler.

Hijokaidan er egentlig et helt ensemble og deler av bandets rockreferanser ble døyvet av dette. I stedet tok Hiroshige med sitt publikum til et territorie som er noe mer støyrelatert og tidvis hørte man helt klart paralleller til en annen av mentorene i japansk støymusikk; Merzbow. Uansett leverte duoen et knakende godt hovedsett denne kvelden som tydeligvis traff blink i mange hjerter i salen.

Fredag 13.01

John Butcher

Et solosett i fri improvisasjon krever det beste av musiker og instrument. Man er nødt til å tøye grensene og utfordre seg selv. På All Ears for to år siden satt Axel Dörner sitt publikum på stolkanten med et sett som tok trompetens uttrykk noen steg videre for denne lytteren. Det var dette settet jeg hadde i tankene i det John Butcher kom inn på scenen – ville han gi saksofonen sjansen Magnus Granberg ikke hadde gitt den? Ja, han grep tak i saksofonen og gurglet frem et uttrykk som føltes særegent og vågalt. Med en velutviklet pusteteknikk blåste han liv i hornet og ga det en følelse ikke altfor ulikt en didgeridoo før han snudde på flisa pustet liv i korte pauser med stillhet.

Butcher flørtet med hornet like ofte som han skar harde unoter ut av munningen – her var det hard kjærleik gjennom hele settet. Den smilende briten la opp et utadvendt sett og det hørtes ut til at han fikk god kontakt med sitt publikum på Blå. Undertegnede hadde aldri hørt om denne mannen før denne kvelden, men er klar i sin anbefaling av ham nå: løp og kjøp!

Otomo Yoshihide

Da danske Peter Friis Nielsen valgte å spare kreftene til kveldens siste sett, klarte festivalledelsen å overtale Otomo Yoshihide til et solosett. Den japanske tusenkunstneren blafret i gang med en massiv gitarvegg og flerret opp murpussen på Blå med bankende lyd fra sin Gibson og alskens effektpedaler. I løpet av settet gikk han uanstrengt fra støyende gitarisme til stillfaren lek med platespilleren han skrapte frem deilige lyder fra.

Det er nesten med en følelse av ærefrykt denne anmelderen forsøker å beskrive dette settet – kan mannen bak grupper som Ground Zero I.S.O og Filament gjøre feil? Ja, det kan han. Heldigvis gjorde han ikke det denne kvelden – sittende på en stol bak platespiller/miksebord og med sin elektriske gitar i fanget gjorde han ikke mye ut av seg. Ikke et blikk ble kastet ut mot salen under settet – i stedet ga han fullt fokus på settet. Det ene elektriske brølet fulgte det andre og koblet med knitrende riller fikk han frem et smittende driv som føltes rent ut rensende.

Lisa Dillan/Sachiko M

Jeg var spent på dette settet - dette var festivalens første ad/hoc-konstellasjon. Dette var et møte mellom den erfarne veteranen og den ferske nykomlingen; men det var ikke et sett som skulle dirigeres av kun en av utøverne. Dillan skulle vise seg frem i et strålende humør og brukte både stemme og stol for å utfordre Sachiko M.

Denne anmelderen hadde hørt Sachiko M i samarbeid med stemmekunstnere tidligere - i duoen Cosmos stråler hun med Ami Yoshida. På bakgrunn av dette albumet var jeg nysgjerrig på hva hun ville gjøre i møte med en norsk debutant. Men jeg ventet ikke at Dillan skulle være såpass selvsikker i dette møtet. Dillan gurglet, hvisket og knurret seg frem i lydbildet og skapte et morsomt og severdig sett med sinusbølger og klikkende knitring fra Sachiko M. Sammen fant de etter hvert en felles retning og strålte nesten om kapp mot slutten av settet.

Butcher/Friis Nielsen/Yoshihide/Lytton

Kveldens siste sett skulle vise seg å være veritabelt stjernelag - dette ensemblet brukte få minutter på å føle seg frem mot en minste fellesnevner. Snart var de sammen på vei mot ukjent land med et smilende publikum i hælene.

Butcher digitaliserte sine horn med effektpedaler; selv pustløse trykk på instrumentene strømmet høylydt ut mot publikum. Sammen med Yoshihide tok han ofte teten i kvartettens sett med Lytton og Friis Nielsen som stødig detaljerte grunnspillere. Friis Nielsen viste seg raskt til å leve opp til ryktet som en av Danmarks beste jazzmusikere. Han levde seg inn hvert anslag på bassen, kastet på overkroppen og danset sittende på stolen mens han la frem rullende linjer. Likevel føltes deler av settet noe stillestående – var de for forsiktige? Men når de først tok fart var de ikke sene om å snappe pusten fra salen med et intrikat sett med flotte detaljer fra hele kvartetten og et helhetlig lydbilde som viste hvorfor disse fire tilhører elitedivisjonen innen improvisasjon i dag.

Lørdag 13.01

Jojo Hiroshige/Per Gisle Galåen

Galåen ble den første nordmann som fikk spille med gitarlegenden Kenjii Haino, og denne kvelden sto han på scenen med en annen legendarisk japaner - Hijokaidans leder Jojo Hiroshige. Sistnevnte hadde overbevist på åpningskvelden i et høyspent og fandenivoldsk decibelsett og denne anmelderen var spent på på å høre hva denne ad/hoc-gitarduoens krumspring ville føre med seg. Det hele begynte med tunge strøk over gitarene og et mørkt fundament av lydlekende effektbokser. Etter hvert tiltok grepene i intensitet og lydbildet de sporet i gang føltes som en miks av digitalisert støy og 10.000 kloner av Pete Townshend som gang på gang sprenger vegger av forsterkere med vindmøllefeedback.

Det så ut til at Galåen hadde enkelte problemer med utstyret sitt; ved et tilfelle forsvant hele det tungstemte fundamentet han hadde lagt opp under Hiroshiges intense gitariseringer. Med ett føltes det ut som om Hiroshige hadde blitt luftbåren; Galåens anker hadde sluppet taket. Men, like etter var han fryktelig tilbake og rev tak i den diskantkaotiske lyden av Hiroshige.

Amit Sen/Magnus Granberg/Ketil Gutvik

Denne duoen havnet på en måte i skuddlinjen - resten av kveldens program baserte seg på effektpedaler og elektronikk. Men de fikk likevel gjort en del ut av seg. Særlig Kjetil Gutvik presterte å vikle frem fine røde tråder de sammen ryddet opp i løpet av settet. Både Amit Sen og Magnus Granberg la opp mange gode pasninger med fiffig cellospill og pustende saksofon, men det var Gutvik som føltes mest i tet med både akustiske og elektriske grep.

Et godt trekk de tok i løpet av settet sitt var å kutte ned på sporlengdene – i stedet for få lange spor valgte de i stedet flere korte. Dette førte til at de hadde større mulighet til å vikle frem nye tema. Dette var en behagelig stilendring fra de fleste andre settene denne helgen og sammen med trioens fornøyde smil skapte de sin egen lille hage midt i den stormende lydskogen som helgen i stor del besto av.

Sten Ove Toft/Junko

Denne duoen skulle vise seg å bli en av festivalens innertiere; Tofts støybilder la et mørkstemt fundament for Junkos rallende stemmehyl. Toft har vist seg frem som en god komponist i støymusikken med glimrende overganger og sterke lydbilder. Dette skulle han videreføre i dette settet med raske bytter mellom stille/støy.

Toft la frem en industriell følelse for lytterne som han etter hvert detaljerte med manipulert stemme og en rekke andre klanger. Junko slo til med samme heseblesende stemme som hun gjorde under settet med Hijokaidan og var igjen et sonisk overbygg til sin makkers vedvarende stereobrøl. I begynnelsen av settet føltes det hele være to utøvere som spilte sammen, men ikke med hverandre. Det hørtes snarere ut som om Toft overdøvet Junko. Men, etter som settet fant kurset virket det som om de to fant frem til hverandre. Særlig var dette synlig i pausene til Toft. Junko passet inn sine hyl på en deilig kontrollert måte – sammen med festivalens eneste virkelige sceneshow (røyk/lys) gjorde de et mektig inntrykk på denne anmelderen.

Filament

Dette settet hadde blitt annonsert som en av festivalens headlinere og Filament skulle ikke skuffe sitt publikum. Knitrende platespillere, buldrende bass og sinusbølger var bare noen av de virkemidlene Otomo Yoshihide og Sachiko M benyttet med kløkt og dyktighet. De to japanerne har spilt sammen i en årrekke og vært bidragsytere til den japanske improvscenen både som medlemmer i band som Ground Zero, en rekke spontankonstellasjoner, og som soloutøvere. Dette samspillet viste seg raskt da de utfylte hverandre på en glimrende måte.

En rekke flotte detaljer bidro til settets suksess; Yoshihide kontaktmikket et plekter og dro frem musikken fra vinylskiva som rullet på spilleren. Musikken fikk en nærmest utenomjordisk vri da det ble filtrert gjennom plastplekteret. Sachiko M var nesten ikke til stede - minimalisme ligger i sentrum av hennes uttrykk. I samspill med Otomo hørtes hun nesten ikke, likevel var hun alltid til stede med sin sampler, testtoner og alskens sinusbølger.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Orchestra Baobab - Pirates Choice

(World Circuit)

Afro-cubansk klassiker som endelig er tilgjengelig i sin fulle lengde.

Flere:

Ensemble 96 - Immortal Nystedt
Rosanne Cash - Black Cadillac