Noah And The Whale, Parkteatret 22.04.2010

Fire eller fem, glad eller trist, eller bare melankolske og folkete indierockere – Noah And The Whale er godt på vei til å ta steget opp blant de beste.

Foto: Hilde Mesics Kleven
Klikk på bildet for tilgang til galleri.


De er fortsatt et ungt band, Noah And The Whale, men siden bandet ble unnfanget i 2006 har de rukket å gi ut to strøkne album. To vidt forskjellige album er det også, og to album som gjør at det ikke er overraskende at fansen i følge vokalist Charlie Fink på bandets hjemmeside diskuterer hvorvidt Noah And The Whale lager generelt triste eller glade låter.

Uansett om de er triste eller glade, så var det vanskelig å skjule et salig smil gjennom hele denne kvelden. Det er tydelig at de har blitt et rutinert og svært stødig band. Give A Little Love, fra debuten Peaceful The World Lays Me Down, var den perfekte åpningen på aftenen, som etter dette plukket gladtriste låter fra de to platene. Der den første i større grad var mer leken, så vises det på oppfølgeren, The First Days Of Spring, at de på ingen måte behøver å være tøysete for å gjøre inntrykk.

Mot alle odds, på sett og vis, var det nemlig bidragene fra andrealbumet som satt sånn at gåsehuden tok sprangfart ut over hele kroppen. Låter som The First Days Of Spring, Blue Skies eller My Door Is Always Open var intet mindre enn perfekte.

Melankolien henger høyt og tett med Noah And The Whale, og Fink har blitt en briljant vokalist på kort tid. Forrige gang jeg så dette bandet hadde de nettopp sluppet debuten, og var på sin første headlinerturné i Storbritannia – og brukte lek og sjarm til å dra i land en herlig konsertopplevelse. Da var de også syv stykker på scenen på det meste. Dette var en svært annerledes konsert på alle måter, selv om sjarmen til Fink er vanskelig å komme utenom uansett hvordan man ser på det. Den mer gjennomtrengende melankolien fra andreplata har definitivt satt tonen på konsertene, og satte også preg på bidragene fra debuten denne kvelden. Rocks & Daggers og Give A Little Love var glitrende eksempler på det. Den eneste skuffelsen kom på bandets største hitlåt, Five Years Time, som ikke helt fikk riktig behandling som kvartett. Gitarist Fred Abbott var fanget i London av en viss askesky, men bandet gjorde heldigvis det beste ut av det likevel resten av konserten.

2 Bodies, 1 Heart fikk avslutte, med imponerende medvirkning fra et halvfullt Parkteatret. Noah And The Whale har blitt et gjennomsolid band, og de leverte med dette en strålende konsert selv om de manglet en gitarist. Nå ble dette riktignok til dels jukset til ved at gitarteknikeren deres visstnok dro en ninjaperformance på gitar ved et par anledninger under konserten fra siden.

Men de fleste av oss var nok uansett for opptatt med å smile og bli enda litt mer forelsket i Noah And The Whale på det tidspunktet.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Animal Collective - Sung Tongs

(Fat Cat)

Naturbarn fra Maryland byr på 50 minutter med friske urter, nøtter og bær. Og noen magiske sopper til dessert.

Flere:

Simon Joyner - Out Into the Snow
Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon