10FF på topp

Tromsø Internasjonale Filmfestival med godbiter for øye og øre. grooves Magne Johnsen rapporterer om en uke med kultur(på)fyll på tampen av mørketiden.

Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) gikk av staben for 19. gang i midten av januar, og nok en gang betydde det publikumsrekord og stappfulle kinosaler. Med nesten 50.000 solgte billetter er filmfestivalen den største i Norge. Imponerende, når fokuset er rettet mot smal og kunstnerisk film som i stor grad ikke vil komme i vanlig kinodistribusjon her hjemme, selv om det selvsagt er en rekke unntak. Festivaluken betyr også konserter, kunstutstillinger, festligheter og smekkfulle hus på byen.

Helvetes, svarte og deprimerende januar. Måneden med flest dødsfall i Norge er likefullt en av Tromsøs viktigste kulturmåneder, der TIFF helt klart er et lys på tampen av mørketiden. Så da var det bare nok en gang å kaste sikkerhetsbeltet og stålsette seg for en uke i mørke kinosaler, ispedd besøk på ølflommende utesteder, premierefester og ikke minst noen gode konserter.

Årets (første) kultur(på)fyll satte sine spor på godt og vondt, og her følger en Ti-på-topp-liste av fine opplevelser, urangert og slik jeg husker de:

Tommy Tokyo & Starving For My Gravy
Hadde ingenting med festivalen å gjøre, men sto likevel som kick-off på den ovale festivaluken. Selv med influensa i kroppen leverte Tokyo & Co en konsert på Blå Rock som bare understreket hvilket fenomenalt band de er. At Tommy Tokyo ikke fikk Spellemannsprisen for beste rockealbum utgitt i fjor er uforståelig, spesielt med tanke på at Lukestar stakk av med en pris som fremstår som det reneste sprøyt og nonsens.

Måtte bare si det.

Varde/Lille Frø
Med fruen som produsent er jeg nok innhabil her, men det får så være. Her snakker vi om to strålende kortfilmer som hever seg over det meste av korte filmer (som jeg har sett) produsert i 2008 her til lands. Med barn i hovedrollene skaper regissør Hanne Larsen to univers der fortellergleden, såre barnesinn og råsterkt skuespill berører og beveger. Best er Amanda og Palm Springs-vinner Varde, som også stakk av med Tromsøpalmen på årets festival.

Jernanger
Bjørn Sundquist viser fingeren til de latterlig dårlige kritikkene Pål Jackmans film fikk i VG og ”kulturorganet” Dagbladet. Jeg skal for så vidt være enig at historien er på grensen banal, men det er en bagatell når norsk films største mannelige skuespiller lar sinnet og bitterheten regjere i en rolle skreddersydd eksil-finnmarkingen. Bravo (eller som Sundquist selv sa det; kyss meg i ræva og dra til helvete!), sier jeg om filmen som fikk Publikumsprisen på TIFF i år.

Let’s Get Lost
Svært bra dokumentarfilm om jazz-legenden Chet Baker. Regissør Bruce Weber fulgte Baker de siste to årene han levde som narkoman på gata i Amsterdam. Opprinnelig var dette tiltenkt som en kortfilm, men resultatet ble en helaftens dokumentar der unikt gammelt filmmateriale tilbake til 50-tallet flettes inn og gir et slående og enestående bilde av en av jazzens største stilskapere, som dessverre døde før filmen hadde premiere i 1988.

King Khan & The Barbecue Show
Det var heldigvis ikke bare TIFF som serverte kultur denne uken. Også konsertarrangører hadde noen godbiter i ermet, og en av disse var King Khan & The Barbecue Show på Blå Rock. Duoen, der den ene halvdelen trakterte trommer med 40 i feber, fremførte energisk og tøff garasjerock det var lett å like. Med smilet på lur lokket canadierne frem danseskoene med hissige låter, primitive rytmer og attityde som så definitivt skapte gode vibber, på en konsert som fungerte som en perfekt motvekt til mye av det selvhøytidelige fjaset som kulturfiffen på filmfestival representerer.

Revanche
Fantastisk bra film fra Østerrike og regissør Götz Spielman, der forbrytelse, straff, sorg og savn er de universelle temaene som får utløp i en intens thriller som gjør inntrykk lenge etter at lyset er slått på. Fikk to av hovedprisene i Tromsø, og kommer på kino på senvinteren/våren. Ikke gå glipp av denne!

Milk
Gus Van Sant leverer varene nok en gang. Med en strålende Sean Penn i hovedrollen som homoikonet Harvey Milk, er dette en råsterk film der historisk materiale flettes inn i fiksjonen med stort hell. Resultatet er slående og engasjerende, der Penns sobre spill løfter Milk inn blant Oscar-favorittene. Kommer på ordinær kinodistribusjon i slutten av februar.

Wild Combination
Portrettet av Arthur Russel i regi av Matt Wolf er et fascinerende bilde av en musiker med én fot i avantgarde og den andre i disco og klubbmusikken i New York, en by han som ung cellist ankommer (etter å ha rømt fra kornåkeren i Iowa via San Francisco) sammen med beat-poeten Allan Ginsberg i 1973. Wolf bruker gamle arkivfotos og nye intervju med foreldre og venner som Philip Glass til å fortelle historien om en eksentriker i kunstmiljøet rundt Kitchen i NYC på 70-tallet. Resultatet er flott om kultfiguren Arthur Russel som døde av Aids i 1992.

Veldig fint å se denne på kino, men for de interesserte (og det bør det være noen av her inne) er denne dokumentaren å få på DVD. Anbefales.

The Wrestler
Amerikansk lavbudsjett i regi av Darren Aronofsky (PI, Requiem For a Dream), med en aldeles praktfull Mickey Rourke i hovedrollen som bryteren Randy ”Ram” Robinson på tampen av karrieren. Masse action, men først og fremst et drama i fotsporene til moderne klassikere som The Raging Bull. Med nerve og bunnsolid regi er det like fullt skuespillet til Rourke som hever denne filmen opp blant Oscar-favorittene. Jeg spår en gylden statuett til den gamle helten fra Rumble Fish og 9 ½ Weeks. Og det ville i så fall være veldig fortjent.

The Low Frequency in Stereo
Haugesund-bandet blåste avslutningsfesten til TIFF på Driv til himmels med traktorbass, skitten kraut og postrock som overbeviste med et desibelnivå på smertegrensen. At bandet nå er mer vokalorientert enn tidligere er bare et pluss, og når de samtidig er tyngre og hardere enn noensinne er det bare å gi seg over. Konserten var konsentrert rundt den glimrende nye skiven og var strålende kompromiløs fra start til mål.

The Low Frequency in Stereo står nå virkelig frem som en av nasjonens friskeste rockeband - og vi vil selvsagt se de igjen på en eller annen festival til sommeren!

Alle bilder er hentet fra hjemmesidene til TIFF.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

Vapnet - Döda Fallet
Tom Waits - Blood Money