Kongsberg Jazzfestival: Globe Unity Orchestra

EnergiMølla - 070706: Fri-improsjokket. Tre dager i året er dette landets beste konsertsted…

…og presenterer høy kvalitet hver gang dørene åpnes. Fredag var det tyske Globe Unity Orchestra, med utspring i en komposisjon av Alexander von Schlippenbach og med oppstart i 1966, som stod på scenen. Globe Unity kan kanskje kalles en anakronisme uansett tid og sted, og mennesker bak, det er vanskelig å forestille seg en tid der et konsept som dette var mer akseptabelt eller tidsriktig.

Globe Unity Orchestra består stort sett av musikere fra mellom-Europa og England. Besetningen til dette orkestret har variert en del siden ’66; til og med Cans Jaki Liebzeit har vært innom bandet en periode. Globe Unity har delvis ligget brakk de siste 20 årene, noe som har med det gjenforente Tyskland å gjøre. Etter at muren falt har mye av de offentlige kulturmidlene forsvunnet, og et stort orkester som Globe Unity er vanskelig å holde i gang uten noen form for subsidiering. For dette er den første generasjon av musikere i europeiske fri-improvisasjon, og den formen for musikk genererte neppe stor respons fra markedet på 60-tallet heller.

Nå begynner disse gutta å dra skikkelig på årene, og siden Globe Unity-komposisjonen til von Schlippenbach har musikken gradvis dreid mot helt fri musikk. Albumet Globe Unity 2002 er deres foreløpige siste album og en av de få bevegelsene gruppa har gjort siden slutten av 70-tallet. I år er det 40 år siden Globe Unity startet og i den forbindelse har gruppa fått noen spillejobber.

På scenen stod over ti mann, inkludert to trommeslagere, von Schlippenbach på flygel og en liten hær med blåsere. Utenfor lokalet befant Peter Brötzmann seg, og beveget seg i store sirkler rundt lokalet. Han er vanligvis en del av bandet, men plukket ikke opp tenorsaksofonen denne kvelden.

Det gjorde derimot Evan Parker, og det til de grader. Blåserne utgjorde en slags halvsirkel på scenen, og de alternerte på å entre ringen og gjøre solopartier. Da Parker blåste de første tonene i sin solo, og tok de første skritt ”aus der reihe”, kjente jeg umiddelbart en liten kiling i beina. Mannen ved siden av meg begynte samtidig å rulle med øynene og geipen hans datt lengre og lengre ned på brystet. Parker økte intensiteten, bandet tok mer og mer av, gåsehuden krøp oppover ryggen og forplantet seg skikkelig i hjernebarken min (jeg var helt lammet), da sidemannen begynte å rope og le ukontrollert, og hevet begge armene mot himmelen som om det var et bønnemøte han var på, og ropte:”Jaaaaaaaahhhhhhhhh”.

Hot shit med andre ord. Veteranen Parker stod i front for det totale frislepp av lyder; et slags komplett kaos fylt med voldsom energi og intensitet. Og en overveldende følelse av frihet i sommervarmen.

Disse var med:
Alexander von Schlippenbach – flygel
Evan Parker – saksofon
Ernst-Ludwig Petrowsky – saksofon
Gerd Dudek – saksofon
Rudi Mahall – bassklarinett
Manfred Schoof – trompet
Jean-Luc Cappozzo – trompet
Paul Rutherford – trombone
Paul Lovens – trommer
Paul Lytton – trommer
Johannes Bauer - trombone


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


MoHa! - One-Way Ticket to Candyland

(Rune Grammofon)

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Flere:

Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle
The National - High Violet